Betraktninger av et indre liv

Psykisk sykdom, svakhet og ensomhet er gjennomgangstemaer i Anne Helene Guddals forfatterskap, men mennesket er i bøkene hennes også et tydelig samfunnsvesen.

BLA 3/19. 13.03.2019


Anne Helene Guddal

(f. 1982) er forfatter. Hun debuterte i 2014 med diktsamlinga Også det uforsonlige finnes og blei på bakgrunn av den kåra til en av Norges ti beste forfattere under 35 år av Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival. Siden har hun utgitt romanen Bebo (2015), diktsamlinga Døden og andre tiggere (2016) og romanen Nøkkerosene (2018). Denne våren er hun aktuell med en ny diktutgivelse: Min imaginære venn. Hun er fra Kattfjord i Troms, men bor nå i Tvedestrand, etter flere år i Bergen.

Tvedestrands hvitmalte sommeridyll er nokså vintertom februardagen jeg treffer Anne Helene Guddal på Terna café i gågata. Etter flere år i Bergen bor hun nå i denne byen, som gjerne omtaler seg selv som «Sørlandets smilehull». Og hun har bånd til stedet: Selv om hun er vokst opp i Kattfjord i Troms, er faren hennes herfra, og derfor har hun tilbragt mang en barndomssommer her.

Dette nye bostedet har også funnet vei inn i Guddals forfatterskap. I Nøkkerosene, Guddals roman fra 2018, nevnes Tvedestrand eksplisitt to ganger, i tillegg til å finnes der som gjenkjennelige omgivelser for den som er kjent. Selv er jeg velkjent: Tvedestrand er hjemstedet mitt, om ikke byen, så Gjeving, en av kommunens grender. Når vi treffes for en samtale om Nøkkerosene og forfatterskapet for øvrig, er det også her jeg begynner: med Tvedestrand. Med gatene hun skildrer, antikvariatet, og terna som finnes i kommunevåpenet. For det gjorde inntrykk på meg å lese om min egen hjemby, selv om Tvedestrand ikke er noe stort poeng i Guddals bok. Kanskje er dette fordi byen hos Guddal ikke framstår som det smilehullet den gjerne framstiller seg som, ei heller er byen prega av alle minnene jeg bærer med meg. Den er, ganske enkelt, skildra av et annet menneske. Slik fikk jeg muligheta til å se stedet mitt utenfra – og da innenfra et annet menneske, og slik finne et smått utvida Tvedestrand.

 

Etter innleggelsen

Kan ikke dette – muligheta for både utblikk og innblikk – være en av litteraturens aller fremste egenskaper også mer generelt? I Nøkkerosene skildrer Guddal tida etter en innleggelse på psykiatrisk avdeling. Det er en dypt personlig bok – når jeg stiller Guddal et spørsmål om hovedpersonens erfaringer, svarer hun med «jeg» – samtidig som den også skildrer noe alle mennesker i ulik grad erfarer: Å være svak, å trenge hjelp. Og gjennom dette opplever jeg at hun utvider det menneskelige rommet.

– Nøkkerosene er bygd opp av en rekke korte sekvenser som i stor grad skildrer små og store gjøremål, som snømåking og hagearbeid, og betraktninger over dette. Til å handle om tida etter en innleggelse er det ganske påfallende at den psykiske sykdommen nesten ikke er skrevet om. Heller enn å vende blikket mot jeget er fokuset retta mot det utvendige?

– Samtidig så peker betraktningene tilbake til et indre liv. Jeg begynte å skrive boka som en slags dagbok, for å ha noen å kommunisere med. Det var ikke det at jeg mangla samtalepartnere, jeg hadde for eksempel mora mi, men det å formulere noe skriftlig, uten tanke for at det skulle bli til ei bok, hjalp meg med å sortere tankene. Og da blei det dagligdagse, rutinemessige gjøremål jeg retta blikket mot. Jeg kunne ikke ha skrevet om noe annet, fordi det var dette jeg klarte å tenke på på dette tidspunktet. Derfor er Nøkkerosene også en ganske begrensa tekst. Den har en begrensa verden, en begrensa horisont, både intellektuelt og følelsesmessig.

Du skildrer at hovedpersonen befinner seg i en «matt uvirkelighetstilstand»?

– Ja, sånn kan man føle det når man kommer til et nytt sted, uten at dette er knytta til stor dramatikk. Leiligheten du bor i er ny, gatene er nye, utsikten utenfor vinduet er ny. Det kan høres banalt ut, men allikevel skaper det en følelse av å være på utsida av seg selv.

Boka handler mye om svakhet. Du skildrer både eget blikk på egen svakhet, men også hovedpersonens gjetninger av hva foreldre, familiemedlemmer og samfunnet for øvrig tenker om henne. Det er tydelig at jeget i Nøkkerosene har sitt å slite med, samtidig som det også er åpenbart at alle mennesker er svake på sitt vis. Hvorfor har vi da en sånn forakt for svakhet?

– Jeg synes det er vanskelig å svare for andre enn meg selv. Jeg har vært veldig heldig med mine nærmeste, som har vært tålmodige med mine karakterbrister, moralske tilkortkommenheter og svake psyke. Men å svare på et samfunnsnivå … jeg har lyst til å si: Heldigvis har vi ennå en velferdsstat. Samtidig veit vi at vi lever i en kultur som krever veldig mye av folk. Mange har et forventningspress på alle områder, både yrkesmessig og personlig. Og da er svak noe en ikke skal være. Dette virka sterkt på meg en gang i tida. For jeg kunne kjenne meg igjen i det, også hos meg selv kan jeg kjenne denne forakten for svakhet, for det å trenge hjelp av andre, det å være uselvstendig, enten dette er fordi man er syk, eller det har andre grunner.

 

Å reagere adekvat

Både i Nøkkerosene, men også i de to tidligere diktsamlingene dine, synes jeg det er påfallende hvordan du skildrer en vilje til å delta som samfunnsmenneske, samtidig som en følelse av politisk maktesløshet kommer til uttrykk. Du beskriver blant annet det å se på Dagsrevyen som en minimumsplikt for samfunnsborgeren?

– Ja, det har jeg troa på. Å lese avisa, å se på Dagsrevyen. Men i perioder kan dette være vanskelig. Jeg synes det kan være vanskelig hvordan Dagsrevyen er redigert, måten man hopper følelsesmessig fra de mest forferdelige ting til gladsaker. Men dette er ikke fordi jeg er spesielt emosjonell, eller et spesielt godt menneske som lar meg berøre på den riktige måten.

En av observasjonene som helt tydelig er kobla til Tvedestrand, er knytta til et av byens antikvariater. Du skildrer at dette antikvariatet heiser opp og firer ned det norske flagget hver dag, og at du etter å ha lagt merke til dette også oppdager at det er flagg overalt. Dette skjer i tida rett før forrige stortingsvalg, hvor de blå-blå lå an til å vinne – og også, skulle det vise seg, vant. Dette munner ut i en redsel for om jeget klarer å reagere adekvat på det som skjer. Dette ordet, adekvat, er et ord fra psykiatriens rapporter, og du kommer tilbake til det gjentatte ganger.

– For mange, mange år siden jobba jeg selv i et bofellesskap, så jeg veit litt om å skrive rapporter. Formuleringer som «å reagere adekvat» er ord som gir mening innenfor slike arbeidsfellesskap. Men å lese sånne ord som pasient eller pårørende kan kjennes fremmedgjørende.

– For meg som har vært, og fortsatt er, psykisk syk har dette ordet, adekvat, vært veldig begrepslig. Jeg skjønner at man trenger faglige begreper, og at dette handler om å henge med i de hverdagslige rutinene, som for eksempel kan innebære det å følge med på nyhetene. Å reagere annerledes emosjonelt enn sånn det er meninga, sånn som jeg kjenner meg selv og veit at jeg tidligere var i stand til å reagere, det er veldig skremmende. Samtidig har jeg vært veldig i opposisjon til denne begrepsbruken, jeg har syntes det har vært vanskelig å lese vedtak, tenkt at det ikke kunne stemme.

– Og for å si noe om antikvariatet her i Tvedestrand: Jeg har ikke gjort en veldig effektiv jobb med å observere de omgivelsene jeg har kommet til. Men dette la jeg merke til. Jeg dvelte ikke mye over det, men det var en observasjon.

 

Språkets makt

Du skildrer at det å ha språk, det er å ha definisjonsmakt. I Nøkkerosene skriver du blant annet om hvordan det psykiatriske helsevesenet anser bokas jeg for å være et menneske med selvinnsikt. Dette kobler du til jegets sterke språklige beherskelse. Men som du skriver: «språket ga bare et falskt skinn av bevissthet», og litt seinere: «Jeg har fortsatt mistro til språket mitt». I dette oppfatter jeg en innsikt i at den gode språkevnen kan ta innersvingen på en selv, så å si. Dette synes jeg at skiller seg fra språksynet i Også det uforsonlige finnes og Døden og andre tiggere, hvor det, i alle fall stedvis, framstår som at det mest stygge og harde jeget kan si om seg selv også er det mest sanne. Men i Nøkkerosene opplever jeg en større skepsis til språket hos hovedpersonen, og at dette er en god skepsis. For språket kan balle på seg …

– Ja, og bevege seg bort fra sannheta. Når man driver med en fortolkning som går amok, rett og slett, som aldri tar slutt. Ei uendelig, uendelig rekke av assosiasjoner og merbetydning. I litteraturen setter man pris på merbetydning og mulighet for fortolkning. Dette til forskjell fra, si, psykiatriske tekster, hvor det ikke skal være rom for misforståelser. Men at litteraturen skaper betydning på mange måter har også gjort meg redd den enkelte ganger. Også når jeg skriver selv. For da gir du jo fra deg kontrollen over hva ting betyr. Du er jo ikke alltid klar over hva det en skriver kan bety for andre, eller for deg selv.

– Jeg blei veldig forskrekka da jeg leste Døden og andre tiggere om igjen for noen uker siden. Jeg har ikke lest den noe særlig, for den kom ut i 2016, og da var jeg syk. Da jeg leste den nå syntes jeg rett og slett … jeg syntes den var dritdårlig. Fordi den er så grotesk i billedspråket, og så hard, som du sier. Den er veldig prega av å være skrevet i ubalanse, i et raseri, i noen følelser som det er vanskelig for meg å forholde meg til nå. Ikke fordi jeg ikke kan kjenne meg selv igjen i det, men fordi jeg ikke kan være i den prosessen nå.  Som du sier er uttrykket i de diktene veldig langt unna Nøkkerosene. Og det betyr ikke at Døden og andre tiggere er ei ond bok, mens Nøkkerosene er ei god bok. Det betyr bare at de er veldig forskjellige i temperament og tone.

Knytta til hvordan vi som mennesker og samfunn ser på menneskelig svakhet og manglende selvstendighet skriver du også mye om skammen som er forbundet til det å trenge hjelp?

– Ja, dette med skam er viktig, og det går igjen som en sentral tematikk i alle bøkene mine. Som du sier er det knytta til svakhet. Men jeg tror kanskje et bedre ord er avmakt. Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg er svak, men det å være avhengig av andre, det å føle seg avmektig, det er ingen god følelse. Og til dette er det knytta skam. I Nøkkerosene skriver jeg om et menneske som ikke kommer seg videre, mentalt og følelsesmessig. Hun er i en viss regresjon: Hun har vært voksen, men blir avhengig av hjelp fra foreldrene. Og det påvirker identiteten.

 

Imaginære venner

Et annet gjennomgangstema i bøkene dine er ensomhet. Dette er forbundet med det å være psykisk syk, men på et annet vis gjelder ensomhet også mennesker mer generelt. Eller, knytta til andre temaer vi har snakka om: På et nivå er alle mennesker like mye avmektige som selvstendige.

– Ja, det er absolutt sant. Ensomhet som du sier, og avmakt, det er jo grunnleggende menneskelige vilkår. Dette er ikke avgrensa til psykisk syke. Men man håndterer det på forskjellige måter, veldig mange faktorer, som hvor en bor og hva slags folk en har rundt seg, avgjør hvordan en kan håndtere de grunnleggende eksistensielle vilkåra. Det ligger ikke bare på individet.

Det er ikke lenge siden Nøkkerosene kom, og i mars utgir du enda ei bok, denne gangen ei diktsamling: Min imaginære venn. Som tittelen antyder er også dette ei bok som handler om ensomhet?

– Ja, diktene i denne boka tar utgangspunkt i ensomheten som en hverdagslig erfaring. Ensomheten er med på å bestemme hvordan diktjeget orienterer seg i omgivelsene sine, og den former diktjegets indre liv, der imaginære venner tar plass i diktene og forlater dem igjen.

Boka er todelt, og den første delen består av dikt som alle omhandler dikt-jegets imaginære venner. I den andre delen er ikke disse imaginære vennene eksplisitt til stede, men fraværet av fysiske mennesker er der like fullt, og jeg-et finner nærvær i blant annet fugler og fluer fysiske manifestasjoner av de imaginære vennene muligens? Jeg opplever de imaginære vennene som et tydelig uttrykk for savn. Samtidig, for å følge opp den nevnte utviklinga jeg skisserte opp i forfatterskapet ditt fra de første diktbøkene og til Nøkkerosene, så er språket her også mildere, vennligere? For imaginasjonen er jo tross alt en venn?

– Det stemmer nok at språket i denne boka er mildere og kanskje vennligere enn i de tidligere bøkene. Bildebruken her er mer dempa, samtidig som det også er mer konkret. Jeg tror det finnes et mer helhetlig litterært uttrykk i denne boka.

Selv om det er mye elendighet og personlig kamp i bøkene dine, opplever jeg det håpefullt å lese deg. Kanskje fordi jeg på et vis får utvida det menneskelige rommet, nettopp fordi du så tydelig skriver fra en synsvinkel hvor også det uforsonlige finnes. Er det knytta håp, eller lignende typer erfaringer, til det å skrive for deg?

– Jeg håper at det finnes håp! Knytta til det å lese, som du sier. Det har jeg mye erfaring med, før. At det å lese er knytta til trøst. Dette tror jeg er undervurdert. En kan godt diskutere om det kommer god eller dårlig litteratur ut av å skrive som terapi. Men å lese som trøst, det tror jeg på. Og kanskje er det trøst knytta til det å skrive også, i alle fall akkurat når en skriver. Så kommer det vanligvis engstelse etter hvert, fordi en ikke har helt kontroll. Da kan det være bra å la være, i perioder, og vente til man igjen har gangsyn og oversikt. Eller i alle fall tror at man har det.