Foto: Dagens Næringsliv.

Etter stormen: Intervju med Bjørn Gabrielsen

Noen dager etter nyttår annonserte Dagens Næringsliv at de ville slutte å føre kulturkritikk i bilagsavisa «Magasinet», noe som skapte store reaksjoner i norsk kulturoffentlighet. 10. januar trakk avisa beslutningen tilbake. BLA har prata med Bjørn Gabrielsen, litteraturkritiker i DN, om begivenhetene.

Bjørn Gabrielsen

(f. 1967) er forfatter og litteraturkritiker i Dagens Næringsliv.
I romjula vedtok ledelsen i DN å kutte kulturkritikken fra avisa. Dette skapte voldsomme reaksjoner blant lesere og kulturarbeidere, noe som førte til at ledelsen 10. januar vendte om.

Godt nytt år, Bjørn! Vi starter året med at Dagens Næringsliv, hvor du har jobba i en hel del år, kutter i kulturkritikken – for deretter å ombestemme seg. Hva foregår?

Godt nytt år! Redaktørene fikk beskjed om å kutte 26 millioner kroner på kort tid. I panikk startet de kanttrimmeren på det som så ut som den minst sentrale delen av avisen; kulturdekningen. Nå ble reaksjonen en annen enn de vel hadde sett for seg. Til deres ære, må man si, lyttet de til kritikken og gjorde full retrett.

 

Dagens Næringsliv kan lett oppfattes som en business-avis. Kulturstoffet og kritikken har vært viktig for å skape mangfold både i avisa og i det norske medielandskapet for øvrig. Avisa begrunnet kuttinga med at de er hovedeiere i Morgenbladet, og at den kulturinteresserte kunne gå dit for sitt foretrukne stoff. Hva lå bak beslutningen om å kutte?

Det finnes en ganske fin tradisjon med kulturstoff i næringslivspressen, som man ser i helgeutgavene til Financial Times og Wall Street Journal, og i bokanmeldelsene til The Economist. Her har DN ligget milelangt foran skandinaviske søsterpublikasjoner som danske Børsen, svenske Dagens Industri og den norske Finansavisen.

Jeg kan også nevne at for meg har nettopp det å skrive i en næringslivsavis gitt meg muligheten til å kommunisere med en langt bredere lesergruppe, geografisk, utdanningsmessig og verdimessig, enn jeg tror jeg kunne opplevd de fleste andre steder.

Argumentet med hovedeierskap i Morgenbladet var nok simpelthen ikke så gjennomtenkt. Hvis en kaffebar slutter med melk for å spare penger ville vel ingen av kundene vært interessert i å høre at eierne også driver et meieri. Kundene ville bare lurt på hvor det ble av latten.

Beslutningen om å kutte ligger tett opp til at man i alle aviser kniver om lesere på digitale plattformer. Papiraviser er avhengige av at man er mange som deler på kostnaden til infrastrukturen: Til trykkerier og til distribusjon, og til noe så håndfast som papirindustrien. Det går ikke an å være den ene avisen som overlever på papir. Hvis nok aviser legger om til digitalt, går alle papiraviser ned i sluket. Da må aviser vurdere hva som fungerer digitalt. I DN har kulturstoffet fungert godt på papir, da får man en elegant miks. Skal kulturstoffet fungere digitalt for DN må det ganske store omlegginger til. Jeg tror ikke det er nok å bare dytte kulturstoffet litt lenger frem på menyvalgene.

 

Det ble altså ikke noen kutt. Ledelsen snudde, som du sier på grunn av misnøye og annonsert leserflukt. Hvordan skal man forstå helomvendinga: Økonomisk, altså for å beholde leserne, eller idealistisk, ved å ivareta kritikken?

Det er mitt klare inntrykk at leserstormen inspirerte ledelsen til å tenke nytt rundt hvilken miks man kan tilby leserne, også digitalt.

 

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad påpekte i en kommentar at kulturstoffet i DN har fungert som en åpning av kulturen for en lesergruppe som ikke i første rekke har denne som sitt interessefelt. Selv om DN snudde, er det en generell tendens at kritikken marginaliseres i mediene. En mangfoldig offentlig kritikk bidrar til å føre Norges diskusjon med seg selv videre – og dette krever flerfoldige fora. Hva har innsnevringa av dekningsfeltene å si for kritikkens vilkår i offentligheten? Og for deg som skriver kritikk?

Dette er godt sett. Man kunne sagt dette bare er en videreføring av utviklingen som har pågått siden NRK-monopolet ble lagt ned.

Jeg har tenkt at min jobb til dels har bestått i å levere sosialt glidemiddel, å hjelpe folk som sjelden leser bøker til å i hvert fall kunne konversere om dem hvis temaet skulle dukke opp. Jeg har likt tanken på direktøren som skummet gjennom anmeldelsen min av en tander norsk debutant til frokost mens Oksana eller Lourdes skjenket kaffen, for deretter å belevent omtale den en passant i et cocktail-selskap senere på kvelden.

Mitt inntrykk, gjennom mine daglige intervjuer, er at denne situasjonen faktisk forekommer, om enn i mindre karikert form. Men den skjer gjennom DN på papir, ikke på nett.

Den stadige kuttinga synes å gjelde for flere områder i kulturlivet. Kulturkritikk er dårlig egnet for å tjene penger. Likevel framheves kritikken ofte som livsnødvendig for det offentlige ordskiftet, og for å ivareta et levende kulturliv. Finans og kultur: Hvordan kan floka løses?

Generelt deles ting på nettet hvis de fremkaller følelser, og da helst latter eller raseri. I den beskjedne grad jeg har opplevd virale saker har det alltid vært der jeg har vært spesielt ufin, og kanskje appellert til nettopp disse to følelsene. Men det er jo ikke bærekraftig å ta fram slakteøksa hver uke.

Så slik sett er jo ikke kulturkritikk så lønnsomt, nei.

Men ser man på alle krefter som er motstandere av det liberale demokratiet, tar de kultur på blodig alvor. «Politics is downstream from culture,» som Bannon sier. Nå er det ikke mine bokanmeldelser i DN som står mellom Norge som sivilisert land og diktatur. Men jeg ser nok av rammer der fritt næringsliv og fri kultur virkelig har noe bidra med til hverandre.

DNs utfordring, som for alle andre, er å finne en måte å gjøre dette lønnsomt på i en verden der nesten all reklame går til to tech-giganter.

 

Og hva med deg, Bjørn? Tumultene er over for denne gang. Hva nå?

Takk som spør.

Allerede før dette brakte løs var det klart for meg at hvis mitt yrkesliv som kritiker i en dagsavis skulle vare fram til min formodede pensjonsalder, ville jeg måtte jeg endre på ganske mye. Men da kuttene ble varslet satt jeg ganske trygt i båten, siden jeg uansett er fast ansatt.

Jeg er nå ekstremt lettet og glad over at mine frilanskolleger fortsetter. Jeg tror vi alle er blitt overveldet av den støtte vi har fått, og jeg håper vi klarer å samarbeide om å skape en kulturdekning som handler om noe annet enn å kommentere enkeltprodukter. Jeg tror vår fremtid ligger i å komme med bredere analyser, i å skape begivenheter i stedet for bare å skrive om dem, og kunne gå i dybden over flere plattformer. Jeg kan bare beklage at dette høres ut som verste type mediesvada, men i mitt tilfelle ligger det noen ganske detaljerte planer bak.

Emneord: