Foto: Martin Asbjørnsen

Nye BLA-redaktører

Ulla Svalheim (27) og Even Teistung (26) ser ikke for seg et drastisk renoveringsprosjekt når de 1. januar blir redaktører i BLA.

Gratulerer med redaktørjobb i BLA, der dere skal erstatte meg! Hvordan kommer leserne til å merke dette skiftet?

– Tusen takk! Vi er jo to nye personer, så det vil nok merkes. Og vi har en del tanker om hvordan vi ønsker at BLA kan utvikle seg: En håndfull spalter, fokus på temaer, å få inn noen nye skribenter, den slags små og større grep. Men det skal godt gjøres å allerede nå si hvordan det vil bli i praksis. I første rekke handler det kanskje om å videreføre de mange kvalitetene BLA allerede har, og deretter å modifisere og å spe på med nytt, alt ettersom hvordan utgavene faller seg, og hva som rører seg i den litterære offentligheten. Det er jo ikke et drastisk renoveringsprosjekt, dette her, men en videreføring og en gradvis endring.

Dere har fått 50 prosent hver. Er det mulig å leve av? Eller skal dere holde på med andre ting på siden?

Ulla: – Vi kommer ganske rett fra studier begge to, og er vante til å klare oss med lite. Men det skal bli godt å ha det litt mer romslig. Jeg tenker mest at det å gå inn i en halv stilling gjør det mulig å holde på med andre prosjekter ved siden av. Jeg fortsetter som kritiker i Vårt Land, som jeg har skrevet for det siste året, og har dessuten et par andre prosjekter jeg ønsker å bruke tid på. Så for meg akkurat nå er 50 prosent helt ypperlig. Det gir både forutsigbarhet og fleksibilitet.

Even: – Situasjonen er den samme her, gitt. Jeg har aldri hatt mye penger, men dagene går likevel, og det går fint. Du skal ikke se bort ifra at det også blir et slags hopp i det daglige livet: Plutselig en viss følelse av stabilitet. Tenk å ha en base ut fra hvilken man kan organisere og strukturere livet! Som Ulla, så også jeg: Det er en del skriveprosjekter der oppe i lufta, og den halve uka kan nok brukes for å få disse i havn. Dessuten fortsetter jeg nok å jobbe på Bislet bok, tross alt.

Gabriel (redaktøren, ikke engelen) er ute i permisjon på ubestemt tid. Er dere redde for at han plutselig skal dukke opp og kreve jobben tilbake?

Ulla: – Frykt ikke! Tenker jeg. Akkurat nå er jeg mest glad for å få gå inn i et så spennende vikariat, for å ha fått denne muligheta. Ikke minst når jeg får dele jobben med Even. Vi kjenner hverandre godt fra studiene, og at vi får samarbeide om BLA tror jeg vil være en stor fordel for oss begge to. Og for BLA, dessuten! Så får vi vel bare se hvilket budskap Gabriel kommer med i framtida.

Fortell BLA-leserne litt om dere selv! Hvem er dere og hva har dere drevet på med de siste årene?

Even: – De siste årene har i hovedsak gått med til litteraturstudier, både i Bergen, i Trondheim, og, til sist, i Oslo. Dette endte i en masteroppgave om W.G. Sebald og Walter Benjamin, om den historieforståelsen som kommer til uttrykk i Sebalds bøker, og hvordan dette kan forstås som et etisk og politisk motivert syn – temaer som fortsetter å interessere, og som det er fare for at vil lekke inn i BLA på ett eller annet vis. På siden har jeg vært med i en håndfull tidsskrifter og grupperinger: bøygen på Blindern, deretter tidsskriftet Mellom (ildsjeler av sjeldent kaliber, må sies), samt Litteratur på Blå. Etter hvert har det også blitt en slags skribent av meg: Som kritiker i BLA, tidvis i Klassekampens bokmagasin, tidvis i Samtiden.

Ulla: – Litteraturstudier har prega de siste åra mine også. Først tok jeg en bachelor på Blindern, deretter gikk jeg et år på forfatterstudiet i Bø – veldig bra! – og nå er jeg akkurat ferdig med masteren, som jeg også tok ved UiO. I masteroppgava mi skreiv jeg om Anne Carson, om hvordan hun framstiller Gud i et utvalg tekster, noe jeg satte i sammenheng med tankegodset hun utvikler om oversettelse. Carson er jo ikke bare skjønnlitterær forfatter, men har også virka som professor i klassisk litteratur. Dessuten er hun oversetter. I bøkene sine lar hun alle disse posisjonene gli over i hverandre, noe som resulterer i veldig spennende litteratur! Oppgava mi avslører dessuten en personlig hang-up på Gud, på menneskenes baling med det en ofte gjerne kaller «eksistensielle spørsmål». Dette mener jeg litteraturen står i ei særstilling til å utforske. Og dermed er det kanskje også åpenbart at Even og jeg har litt ulike tilnærminger til litteraturen. Ellers har også jeg vært engasjert i bøygen, og det siste året har jeg skrevet litteraturkritikk, både for BLA og for Vårt Land.

Jeg må innrømme at jeg har gjort en grundig bakgrunnssjekk på dere. Blant annet har jeg funnet ut at du, Even, er en gammel punker, mens du, Ulla, gikk ut fra videregående skole med nesten utelukkende seksere på vitnemålet. Punkeren og skolelyset, det høres ut som to redaktører som kan utfylle hverandre godt?

Ulla: – Haha. Er det egentlig mulig å be lokalaviser fjerne sånne oppslag fra internett? Det skal ikke alltid så mye til for å havne i Tvedestrandsposten.

Even: – Det hører med til fortellinga at vi jo, som Ulla nevnte, kjenner hverandre godt. Som våre skisserte CV-er viser, har vi begge studert på Blindern, på samme studieprogram, samtidig – vi har til og med vært på utveksling til samme by (!), dog i hvert vårt semester. Hva liksomdikotomien angår: Joda, for all del. Vi er da forskjellige mennesker (takk og lov?), og trekkes mot ulike ting. Samtidig stoler jeg fullt og helt på skolelysets person i tvilens stunder, som det sikkert blir mange av i tiden framover. Og når sant skal sies: Jeg var verdens dårligste punker. Straight edge på min hals. Jeg, og resten av bandet også, drakk kun melk – noe som resulterte i at punkungdommen i Moss spytta øl på oss under en konsert. En annen fyr fikk en stige i hodet, den ramla ned fra veggen og ut i publikum. Flink på skolen var jeg forresten også!

Dere har hatt anmeldelser på trykk i BLA, Klassekampen, Vårt Land og Samtiden det siste året. Hva er de beste utgivelsene dere har lest i 2018?

Even: – Alle som har møtt meg vet at jeg holder Pål Norheims forfatterskap meget høyt. Dermed: Gutterommet og verden, en virkelig god essaysamling som, når jeg tenker meg om, demonstrerer hva jeg mener kritikk kan være. Språkføring, argumentasjon, Norheims panoramiske blikk – sjeldent har jeg lest noe så klart og godt. Et ideal for BLA? Vi får no se. Men jeg burde vel liste opp annet også. Jenny Erpenbecks Alle dagers ende er et mesterverk, uten tvil – hun plukker opp stafettpinnen der Sebald mistet den. V.S. Tidemans Brev gjorde sterkt inntrykk, Catullus’ dikt likeså. De burde for øvrig leses av alle og enhver! Sjeldent har jeg flira så mye under lesinga.

Ulla: – Jeg har veldig stor sans for Clarice Lispector, og leste de to novellesamlingene som i høst kom på norsk, Familiebånd og Hvor var dere i natt, med veldig stor glede. Lispectors språk er helt særegent, det samme gjelder evnen hun har til å forstå og framstille ulike personers tolkning av liva sine. Ellers var Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født et høydepunkt for meg i år, og dessuten Anne Helene Guddals Nøkkerosene, samt Jan Grues levnetbeskrivelse Jeg lever et liv som ligner deres. Blant årets debutanter vil jeg nevne Line Madsen Simenstads Dronning Maud Land, ei novellesamling jeg syntes var veldig god.

Skriver dere skjønnlitteratur selv, forresten?

Ulla: – Ja.

Even: – Tja.

Hva tenker dere om BLAs fremtid? Er det behov for en månedsavis om litteraturkritikk og essayistikk?

– Det er det så visst! Én ting er jo den tilsynelatende stadige kuttinga i litteraturstoff i dags- og ukepressene, både i mengde og i lengde, som, til tross for at stoffet kanskje er for såkalt «spesielt interesserte», likevel bidrar til å gjøre litteraturen mindre og vanskeligere enn den er. Som månedsavis, med stor spalteplass og mye frihet, kan BLA fylle posisjonen mellom de hakket tyngre tidsskriftene, som Vagant, Vinduet og Samtiden, og dags- og ukeavisene, der god dekning og dedikasjon i mange tilfeller må forholde seg til trange spalter. All honnør til dem: Både Morgenbladet, Klassekampen og Vårt Land serverer godt litteraturstoff. I BLA er dog langformatet i sentrum: Her finnes plass til å tenke, til å la teksten utfolde seg, og, ja, til å gi stoffet tid og pusterom. Lesing er tross alt, i alle fall for noen, en langsom bedrift, og skriving likeså.

Til slutt: Det er snart jul! Håper dere på harde eller myke pakker under treet?

Ulla: – Bøker! Alltid bøker. Altså harde pakker. Men jeg har skjønt at en redaktørjobb gir stor tilgang på nye utgivelser, så jeg burde kanskje sagt noe anna? Jeg vil si: Jeg håper på mye tid til å lese og skrive.

Even: – Temmelig teit å svare det samme, men akk. Det er så mangt man skulle lest, så mye man skulle sett. Om noe av dette havner under treet er det ingen dum ting. Eventuelt også en snarvei til plettfrie tyskferdigheter, da språklæring dessverre nedprioriteres i den daglige tralten. Så, altså: Tyske bøker?