Den andre jobben til Kjersti Bjørkmo

Bare de færreste kan leve av å være forfatter. Så hva gjør de da, de som skriver?

Kjersti! Jeg har snoket i VG-arkivet og funnet 31 år gamle Kjersti Bjørkmo som bor litt her og litt der, som ikke har råd til å snakke i telefonen og som har begynt og sluttet på Sosialantropologi og Historie. Hvorfor? Fordi hun skal leve av skrivingen! Nå, snart 16 år senere, har den samme Kjersti blitt administrasjonsmedarbeider i Fritt ord. Hva skjedde?

– Å herregud, den gamle saken der. VG lagde en serie om nordmenn som hadde tatt litt annerledes valg. Det var en del gründere, en komiker, en interiørdesigner kjent fra et tv-program, og så var det meg. Som skulle bli poet. Jeg hadde vunnet en kjærlighetsdiktkonkurranse i Dagbladet og blitt trykket opp på postkort og så hadde jeg sagt i et intervju i Dagbladet at jeg skulle si opp jobben min for å reise bort for å skrive. Det kom ikke fram i intervjuet, men det var en nokså bedriten servitørjobb hvor sjefen hadde vist seg å være både rasist og sexist. Så jeg sa opp, det var ikke akkurat noe modig valg, det var helt nødvendig. Og etter det ville jeg bare sitte i fred et sted og skrive, langt fra folk. Jeg hadde gjort det før, i et lånt hus ved Trøndelagskysten. Det varte i tre-fire måneder. Slikt har også sin naturlige begrensning. Man blir til slutt en smule kokko av isolasjon også. Så står man der en kveld og ser lys i et hus langt borte og innser at man tross alt er en menneskevenn. Så dro jeg tilbake til Oslo og begynte en årelang løsarbeidertilværelse. Blant annet for Fritt Ord. Etter hvert ble det flere og flere oppdrag for Fritt Ord. Og til slutt bare for Fritt Ord. Vi likte hverandre, Fritt Ord og jeg. Det er fortsatt det beste og mest meningsfulle stedet jeg har jobbet. Og så ble det fast ansettelse, etter mye nøling fra min side og påtrykk og klarsyn fra kolleger og den daværende direktøren, noe jeg er veldig glad for nå. De var lurere enn meg. Jeg var engstelig for å tilhøre arbeidslivet. Men det er bedre for poesien når poeten ikke bruker sine netter på å lure på hvordan husleien skal skaffes. Og så er stillingen på 50 prosent. Så jeg har fortsatt dager som er fullstendig viet til skrivingen.

– Men en ting må være klart. Jeg sa aldri, aldri til VG, som uutgitt poet, at jeg trodde jeg skulle leve av å skrive. Så optimistisk anlagt har jeg aldri vært. Jeg vet ikke hvordan VG fant på å skrive noe så naivt. Jeg ble flau. Planen var å leve av ingenting.

Hva gjør man som administrasjonsmedarbeider i Fritt Ord?

– Vi er jo ikke så mange. Vi er elleve ansatte, så man blir fort involvert i mange forskjellige ting. Jeg har ansvaret for å ta imot og lese gjennom rapporter for prosjekter Fritt Ord har støttet. Svare på eposter. Planlegge og gjennomføre små og store arrangementer, gjerne på det praktiske planet. Logistikk. Tilrettelegging. Korrekturlesing. Og så har jeg dager da jeg, helt ærlig, mistenker at jeg er mer til glede enn nytte. Vi ler mye i Fritt Ord. Men vi har det ofte også veldig hektisk. 

Og hva gjør man egentlig? Skriver på den neste diktsamlingen?

– Hehe. Nei. Man kan sikkert si mye pent om arbeidslivet, men det er for mange forstyrrelser der til at det er en god arena for å sitte og skrive dikt. Det er likevel ikke totalt uinspirerende. Jeg har morsomme, interessante og observante kolleger, så det hender jeg noterer ting de sier. Linjer jeg vil bruke i dikt. De vet om at jeg gjør dette, altså. Det kan være formuleringer som åpner ting i hodet mitt som passer inn i dikt og prosjekter jeg plundrer med for tiden. Noen av kollegene sender meg dessuten ting – medieklipp, observasjoner, sitater – på epost som de tror vil interessere meg i mitt skrivearbeid. Og spampost. Jeg er for tiden veldig interessert i google translate-pregede svindeleposter. Der er det mye ufrivillig poesi. Arbeidslivet generelt er ganske fullt av ufrivillig poesi.

Din første diktsamling kom 11 år etter VG-saken. Hvorfor tok det så lang tid?

– «You have to play a long time to be able to play like yourself», sa Miles Davis. Sånn tror jeg det er med poesien også. Jeg er dessuten full av tvil. Jeg orket stort sett ikke synet av det jeg selv skrev. Det er litt rart, for jeg var samtidig overbevist om at jeg hadde noe på gang. Jeg ga også opp i lange perioder. Da brukte jeg tiden på å være ulykkelig. Men det burde ikke tatt elleve år. Det burde tatt seks år. Jeg sendte ikke mye fra meg i løpet av den tiden heller. Jeg var for opptatt med å refusere meg selv fortløpende til at jeg lot andre få den sjansen. Til slutt var det min gode venn og poetisk sparringspartner Håkon Øvreås som tok affære og leverte manuset mitt til en redaktør på Cappelen Damm. Bak min rygg. Jeg ante ingenting før Dan, som skulle bli min redaktør, ringte meg og var veldig begeistret. Det tok litt tid før jeg trodde på den begeistringen. Før jeg trodde på prosessen. Men det ble bok. Og etter det har ting blitt lettere for meg. Noen snakker om den vanskelige andreboka. Jeg vil nok alltid snakke om den vanskelige førsteboka.

Jeg har truffet deg noen ganger, på gåturen fra Bjølsen (leiligheten din) til Uranienborg (jobben din). Går du alltid til jobb?

– Ja. Jeg har utviklet en slags avhengighet av de gåturene både til og fra jobb. Det skal være ekstremt dårlig vær og føre for at jeg setter meg på bussen. 

Hender det at det kommer noen dikt da? Eller må du sitte foran en skjerm eller et stykke papir for å lage poesi?

– Det er kanskje den mest produktive tiden jeg har, faktisk. Når jeg går til og fra jobb. Jeg bruker rundt 45 minutter hver vei, litt avhengig av hælhøyden på skoene. Poesien er et underlig vesen. Den blir fort skremt hvis den blir presset. Når jeg går er hovedmålet å forflytte meg fysisk fra et punkt til et annet. Det lokker poesien fram fra sitt skjulested. Akkurat som et sky dyr som kommer til deg når du ikke sitter og nistirrer etter det.

La oss rykke tilbake til start. Hva var din første jobb? Og hvordan fikk du den?

– Min aller første jobb var som kveldsvakt på biomedisinsk avdeling på Universitetsbiblioteket i Tromsø. Jeg fikk den fordi moren min jobbet der. Denne avdelingen lå for seg selv, øverst i Mack-bygget, ikke så langt fra det gamle sykehuset. Jeg var alene på jobb disse kveldene og passet hovedsakelig på dørtelefonen og hvem som slapp inn. Det var en del gamle slitere som hang rundt ølbryggeriet og på kaia utenfor som stundom prøvde å komme seg inn for å sove ut mellom bokhyllene. Og så alfabetiserte jeg tidsskrifter og satte dem på plass i hyllene. Lancet, New England Journal of Medicine, Science, Nature … Jeg husker både farge, tekstur og lukten av de innbundne årgangene av de mest populære titlene. Noen ganger bladde jeg i bøkene og kikket på bildene av fæle utslett og symptomer. Jeg syntes også det var litt skummelt når jeg skulle stenge. Å gå i den industrielle duringen og ventilasjonen i det store bygget, i det grelle lysrørlyset, og se etter at ingen lå og sov eller satt fordypet i en bok mellom bokradene. Jeg holdt på å låse inn en gammel professor en gang. Fordi jeg ikke turte å gå helt innerst i lokalet. Han kom ruslende med en haug løse papirer i en plastpose da jeg slukket lysene. Jeg var seksten år og flau over at jeg hadde holdt på å låse ham inne. I heisen på vei ned forsikret han meg om at det faktisk ville vært en glede å bli innestengt en natt blant bøkene.

Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Har du en sterk mening på lager? Jeg lover å trykke den!

– Ja. Å gå til tannlegen burde ikke være dyrere enn å gå til legen. Vilkårene og mulighetene for å leie bolig burde vært bedre, med lenger enn tre års kontrakter. Det bor masse folk i kommunale leiligheter som skremmes opp hvert tredje år, det er helt unødvendig å gi folk denne følelsen av midlertidig trygghet. Det skrives for mye om reality-deltagere i media. Folk må slutte å skrive «Det gledes» og «Ta vare», det skjærer i øynene. Og så må folk slutte å bruke uttrykket «å kalle en spade for en spade» som en hedersbetegnelse på ren idioti.

Emneord: