Den som dyrker sorgen

Hva skjer med sorgen i et samfunn uten eksistensielle overbygninger? Det spørsmålet har Susanne Skogstad (26) forsøkt å svare på i debutromanen Svartstilla.

Flertallet av litteraturkritikerne som har omtalt Susanne Skogstads debutroman Svartstilla, har bitt seg merke i at Skogstad skriver gammelklokt om en eldre dame. Navlebeskuende, navlestrengbeskuende, utenfor eller i sentrum av sin egen navle: Er det virkelig så nøye? spør Skogstad. Aldersgapet mellom henne selv og hovedpersonen i romanen har hele tiden vært totalt irrelevant.

Rammen i romanen Svartstilla er den lammende sorgen en gammel kvinne opplever når hun mister mannen hun har levd med gjennom et langt liv. Kvinnens alder oppgis ikke, men det er lett å tenke seg til at hun er sted mellom åtti og nitti år, noe forfatteren selv mener er realistisk. De tre voksne barna er opptatt av at moren må gå videre og komme seg gjennom sorgen, selv vil hun ingenting. Den gamle kvinnen forsvinner så langt inn i sorgen at de levende blir borte for henne. Hun raver rundt i en kakofonisk monolog av alt hun har mistet og må tviholde på for ikke å gå i oppløsning.

En insisterende gammel kvinne

Søker sannheten

I sentrum av sin egen navle

Røyken etter gudene

Rom for de sørgende

Artikkelen er 1652 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement