Den andre jobben til Kristine Næss

Bare de færreste kan leve av å være forfatter. Så hva gjør de da, de som skriver?

La oss starte med en CV. Hvilke jobber har du hatt i løpet av ditt 54 år lange liv?

Dersom jeg regner med stort og smått, både før og etter at jeg debuterte som forfatter, blir det en del forskjellig: barnehagepraktikant, lærerassistent, støttekontakt, miljøarbeider ved ulike institusjoner, prosjektmedarbeider på SFO (nå heter det AKS), resepsjonist i sentralbord, ulike stillinger ved Deichmanske bibliotek, journalistvikar, gravlundsarbeider, bakeriekspeditør m.m. Bortsett fra arbeidet ved Deichmanske bibliotek, har dette for det meste vært strøjobber og vikariater, men jeg har også arbeidet i lengre perioder som norsklærer for fremmedspråklige voksne. Etter hvert har det dessuten blitt en del arbeid og oppdrag relatert til forfattervirksomheten: skrivekurslærer ved ulike forfatterutdanninger, morgenkåsør i NRK P2, fast spaltist i Klassekampen samt medredaktør i Vinduet og Vagant i kortere perioder. Jeg har også satt i gang egne prosjekter, for eksempel en rekke med poesisamtaler på Deichmanske hovedbibliotek. I tillegg har jeg hatt ulike verv, som jeg også regner som «annet arbeid». Jeg satt blant annet seks år i Vurderingsutvalget for lyrikk i Norsk Kulturråd («innkjøpskomiteen»), og for tiden er jeg leder av Det Litterære Råd, som er Den norske Forfatterforenings stipendkomité.

Du debuterte som forfatter i 1996 med diktsamlingen Obladi. Så du da for deg at det ville bli mer skriving og mindre annet arbeid?

Jeg gjorde antagelig det. Når jeg tenker tilbake på hvem jeg var og hvordan jeg tenkte på den tiden, blir jeg nesten flau. Jeg tror jeg forestilte meg en tilværelse der jeg bare skulle sitte og skrive, og at jeg nærmest skulle seile opp som en likeverdig kollega med de store navnene i verdenslitteraturen. Jeg og Virginia Woolf, liksom. Denne forestillingen førte blant annet til at jeg sluttet på hovedfag i litteraturvitenskap (som jeg nettopp hadde begynt på) da manuset til debutboka var antatt. Jeg så ikke for meg at jeg skulle kunne skrive ferdig boka og studere samtidig. Det ville selvfølgelig ikke ha vært noe problem, men det kunne jeg ikke forstå da.

Og hvordan ble forholdet mellom skriving og annet arbeid?

Etter den tredje utgivelsen min har jeg vært heldig, og har blitt tildelt mange arbeidsstipender. Dermed er det lenge siden jeg har måttet ha full jobb ved siden av skrivingen. Jeg har likevel alltid måttet ha annet arbeid i tillegg, for å kunne forsørge barn, betjene lån etc. Og jeg må jo si at jeg har brukt mye oppfinnsomhet på sjonglering og tilrettelegging for å skaffe meg nok skrivetid. Låne litt penger her og der, gå opp og ned i stillingsprosent, utsette regninger etc. Nå tenker jeg at jeg tidligere har brukt altfor mye krefter på å hegne om skrivetid, for i perioder har jeg hatt så mye tid til rådighet at jeg ikke har fått brukt den. I stedet har jeg mistet farta og begynt å gruble og tvile. Det tror jeg handler om at skriving er et ensomt yrke. Sitter man for mye i isolasjon og skriver, skjer det noe med hjernen. I alle fall min hjerne. Den begynner å tære på seg selv, i stedet for å åpne seg for impulser utenfra, fange opp tanker og følelser, tidsånden, alt som skjer «der ute», og som på en måte er den næringen jeg trenger for å skape, få ideer, skrive. Sånn sett er jeg glad for alle de jobbene jeg har hatt ved siden av. Men det er en balansegang, det tror jeg mange skrivende erfarer. For selv om det kanskje ikke er nødvendig med et hav av tid for å få skrevet, trenger man nok tid, til å få fordypet seg, til kontinuitet. Personlig synes jeg 50 prosent annet arbeid ved siden av, er maksimum av hva som går bra. Sånt avhenger selvsagt også av livssituasjonen for øvrig, om man har barn eller andre forpliktelser som krever tid. Uansett, i praksis har det å finne den ideelle balansen mellom skrivetid og annet arbeid ofte vist seg vanskelig å få til: Noen ganger er det for lite annet, andre ganger er det så aldeles forferdelig for mye.

Nå sitter du som leder i Det litterære Råd. Kan du fortelle litt om den jobben?

Det litterære Råd er Forfatterforeningens stipendkomité. Vi er også foreningens sakkyndige i alle spørsmål av litterær karakter, og vi behandler søknadene om medlemskap i foreningen. Rådet består av ni medlemmer, som velges for to år av gangen. Ingen kan sitte lenger enn seks år. Tidsbegrensningen er der for å sikre sirkulasjon, slik at det ikke setter seg et bestemt litteratursyn eller en egen gruppedynamikk. Vi har cirka fem møter i året, fire av dem bruker vi på medlemskapssøknader, det femte er et tredagers stipendmøte der vi behandler årets stipendsøknader. Når vi møtes for å diskutere medlemskapssøknader har vi lest alle søkernes bøker grundig. Alle ni legger fram sin lesning av bøkene etter tur, deretter diskuterer vi, prøvevoterer, diskuterer mer, før vi gjør en endelig votering. Det er en veldig grundig prosess. Likevel vil det alltid være et element av skjønn involvert, noe vi er oss smertelig bevisst. Vi er da heller ikke alltid enige. Å felle kvalitetsdommer over andres arbeid kan være både belastende og ansporende, og er uansett et stort ansvar.

Arbeidet med stipendsøknadene er den andre hovedoppgaven vår. For å utføre den på en forsvarlig måte, må vi lese og holde oss orientert i det meste av det som kommer ut av norsk litteratur, dvs. over 300 titler årlig. Vi orienterer oss også i hele forfatterskap. Arbeidet i Rådet skal tilsvare en halv stilling, og vi får utbetalt honorar tilsvarende et arbeidsstipend. Jeg vil si at jeg nok bruker langt mer tid på arbeidet i Rådet enn en halv stilling skulle tilsi.

Du sier at dere leser over 300 bøker årlig. Da blir vel ikke alle bøkene lest like grundig?

Det er umulig å lese så mange bøker like grundig. Jeg har etter hvert lært meg å sile ut de som jeg regner med kommer til å søke stipend gjeldende år, og legger andre – som kanskje allerede har et løpende stipend – på vent. Noen utgivelser kan jeg også se ganske fort at er uaktuelle for stipend, mens andre igjen er jeg temmelig sikre på at vi vil diskutere med tanke på innstilling til stipend. Da orienterer jeg meg i bøkene, men leser dem kanskje ikke helt ut. Det er tvilstilfeller jeg bruker mest tid på å lese grundig. Når det gjelder medlemskapssøknadene, blir alle søkernes bøker grundig lest. Vi tar vi for oss ca. ti søknader på hvert møte. Ettersom alle søker på grunnlag av minst to utgivelser, blir det 20 bøker å lese før hvert møte, til sammen ca. 80 i året. Så hvor mange bøker leser jeg fra perm til perm i løpet av et år? Om ikke 380, så i alle fall mange, veldig mange.

Er det mest inspirerende eller forstyrrende for egen skriving å lese såpass mange bøker?

Jeg vil si at det er dobbelt. Jeg synes det er lærerikt å kunne sammenligne så mange forskjellige typer bøker og sjangre, og interessant å gjøre seg tanker om hva kvalitet er, og hvordan kvalitet kan oppdages, formuleres og argumenteres for. Det er jo ikke akkurat hogd i stein, hva litterær kvalitet er. Samtidig finnes det også grenser for hvor uenig man er om hva som er godt og dårlig. Det finnes mange allment anerkjente og velbrukte kriterier for å vurdere den litterære kvaliteten på et verk. Det handler om alt fra å ha godt språk og fortellerevne, til engasjement og tankekraft. Diskusjonene våre er ofte veldig konkrete, og handler om litterære virkemidler. Det er også veldig inspirerende å høre vurderingene til så mange kompetente lesere på en gang. Diskusjonene med de andre i Rådet er nok det jeg setter mest pris på ved denne jobben, i tillegg til vissheten om at det arbeidet som gjøres der er utrolig viktig for utviklingen av forfatterskap og dermed kvaliteten på norsk litteratur!

Når alt dette er sagt: Jeg lyver hvis jeg sier at det ikke er vanskelig å kombinere arbeidet i Rådet med det å skrive. Det er ikke nødvendigvis tiden det tar å gjøre jobben, men at det er er utrolig mye tekst å ta til seg, man blir veldig fylt opp. Da er det ikke så lett å skrive. Men det er ikke sånn for alle rådsmedlemmer, tror jeg. Noen rapporterer at det går greit å skrive ved siden av. Det kommer delvis an på hvordan man er skrudd sammen, delvis på øvrig livssituasjon, om man har mye annet, og kanskje også annet arbeid, i tillegg.

Hva ser du etter, når du leser bøker som rådsmedlem?

Det første jeg ser etter, er om forfatteren behersker helt grunnleggende litterære virkemidler, det er jo ikke alltid. Noen ganger er det mulig å se potensiale eller talent, men boka som helhet kan likevel være uferdig eller uforløst. Da noterer jeg i margen at det kanskje er naturlig å vente, enten med medlemskap eller stipendtildeling. Men det viktigste er nok om det er en egen stemme der. Boka trenger ikke være perfekt, og sjangeren er heller ikke viktig. Men at det er en litterær vilje, stemme, personlighet der, det er viktig. Dette kan høres veldig diffust ut, men det er bare så lenge jeg snakker generelt. Når jeg sitter med bøkene foran meg, går jeg konkret til verks og markerer i teksten: Der og der og der, der ser vi noe eget, evnen til å fortelle, skape overganger, språklige nyanser, undertekst, originale poetiske bilder, og her ser vi engasjement, tankekraft, en kompleks komposisjon, en forfatter som behersker sin sjanger til fulle etc. Rådsarbeidet er veldig konkret knyttet til tekstene vi vurderer, og krever at vi formulerer og begrunner våre synspunkter.

I slutten av august kommer du med en ny roman. Hvordan i all verden har du fått tid til å skrive den ved siden av jobben i Det litterære Råd?

Jeg vet nesten ikke. Jeg har jo barn også. Men jeg har tatt den tiden. Det har kjentes litt i overkant mye i perioder, men jeg tror det er den eneste måten jeg kunne ha forsvart vervet i Rådet overfor meg selv. Dersom jeg skulle latt være å skrive i årevis, fordi jeg hadde et verv – tilsvarende en halv stilling, med ditto halv lønn – da hadde jeg ikke kunne forsvare å ta på meg det vervet. Så da har jeg kuttet svinger, og forstrukket meg nå og da, for å få skrevet. Har måttet det. Og jeg har hatt utrolig glede av å skrive denne romanen, Mens jeg husker det, som kommer i august, det er en helt vidunderlig følelse!

Hvis du i morgen fikk vite at du kan leve av bokinntektene dine, ville du da fokusert fullt og helt på skrivingen fremover?

Dersom jeg hadde hatt økonomi til det, ville jeg ha fokusert mest på skriving og alt jeg gjør relatert til skrivingen, absolutt. Men da ligger det implisitt at det som er skriverelatert, ikke nødvendigvis er det helt direkte. Jeg tror jeg ville ha funnet på ting å gjøre ved siden av som kunne gi andre perspektiver og næring til skrivingen. Omtrent som jeg allerede gjør. Nå planlegger jeg for eksempel å studere idéhistorie, sånn som hovedpersonen i den nye romanen min tror at hun gjør. Bortsett fra at hun driver med filosofi. Men det er en annen historie.