Foto: Pieter M. van Hattem

– Det verdifulle ligger i diktningen

Jennifer Egan om teknologi og litteratur, velskapte fasader, og nysgjerrighet som motgift mot pessimisme.

Siden debuten med novellesamlingen Emerald City i 1996 har Jennifer Egan utviklet et usedvanlig variert forfatterskap, der hver nye bok utgjør et langt sprang, særlig form- og sjangermessig, fra den forrige. Hun har lekt seg med den gotiske romanen (The Keep), med pikaresken (Invisible Circus), med Don DeLillo-aktig, episk anlagt kulturkritikk i romanform (Look At Me). Nettopp formen var da også et av de store samtalepunktene som knyttet seg til det som ble hennes store internasjonale gjennombrudd da den kom ut i 2010, A Visit from the Goon Squad – eller Bølle på døra, som den heter på norsk. Boken, som vant Pulitzer-prisen i 2011, eksisterer i skjæringspunktet mellom romanen og novellesyklusen, hvor frittstående fortellinger belyser hverandre, snakker til hverandre, skaper en helhet sammen. Den hopper fritt i tid og rom, og leker seg fritt med virkemidler man vanligvis ikke forbinder med skjønnlitteraturen: Bokens mest nakent følelsesladde kapittel består utelukkende av PowerPoint-illustrasjoner. I lys av Egans rastløse lek med forskjellige form- og sjangeruttrykk, er det derfor både overraskende og helt på sin plass at hennes nyeste, Manhattan Beach, er en bred, boblende pageturner av en historisk roman om Anna, en ung kvinne som jobber ved det nå nedlagte marineverftet i Brooklyn under annen verdenskrig. Faren hennes, som jobbet som mellomledd mellom en lokal fagforeningspamp og diverse gangstere i stive dresser da Anna var barn, forsvant sporløst for flere år siden – noe hun kanskje kan komme til bunns i via nattklubbeieren Dexter Styles, som drømmer om en gang å bli en helt lovlydig, respektabel besteborger.

Det er mye jobb å skrive internasjonale bestselgere, rent utover det å skrive dem. Egan er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen, og ligger ikke på latsiden mens hun er her. I løpet av et par dager skal hun samtale med Finn Skårderud på Litteraturhuset og Preben Jordal i Gyldendals lokaler, samt la seg intervjue av en rekke aviser i tillegg til BLA, før hun reiser nordover med familien for (forhåpentligvis) å se nordlyset. Senere i år står en rekke andre land for tur, etter hvert som oversettelsene foreligger. Om hun synes det er slitsomt, merkes det ikke. Hun er blid og imøtekommende, prater uanstrengt i den drøye timen samtalen vår varer. Likevel lurer jeg litt:

Artikkelen er 5231 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: