Foto: Mona Lindseth

Den lesende kulturministeren

Trine Skei Grande håper vi skal se på kunst og kultur som ytringer, ikke som kakepynt.

– Hei Trine, gratulerer med ministerjobben! Har du kapret drømmejobben?

– Ja! Uten tvil. Det er ikke bare at jeg har drømmejobben, men jeg mener at det er den viktigste også. De postene som ligger i min portefølje – kultur-, medie- og trospolitikk – er jo de viktigste og mest samfunnsdannede vi har. Det er mye som defineres på bakgrunn av de kulturpolitiske grepene som blir tatt fremover.

– Før vi går fremover, må vi gå litt bakover. Tirsdag den 8. november 2016 stilte du dette spørsmålet under et stortingsmøte «Hvordan vil statsråden legge til rette for at mulighetene som kommer som følge av Frankfurt 2019 blir brukt til å løfte norsk litteratur, og all norsk kultur, på best mulig måte?»

– Var ikke det et jæskla godt spørsmål?

– Jo, og nå må vi jo spørre deg om nøyaktig det samme.

– Frankfurt 2019 har vært min baby. Pengene fra statsbudsjettet som går til Frankfurt 2019, fikk vi på plass en sen nattetime i Statsministerboligen. Knut Arild Hareide fikk penger til et eller annet, så da sa jeg at «hvis han skal ha det så skal jeg ha Frankfurt». Og så sa Erna «okei da». Men i ettertid har Erna skjønt hvor viktig dette prosjektet er for norsk kultur. Frankfurt 2019 er for det første en fantastisk mulighet til å vise frem Norge i utlandet, på et felt hvor vi er i verdensklasse, for det mener jeg virkelig at den norske litteraturen er. Både norske forfattere og forleggere har gjort en fantastisk jobb de siste årene, så vi har virkelig noe å vise frem.

– Og for det andre?

– Jeg mener det er en større himmel over dette arrangementet enn bare det å selge bøker. Det er viktig at de vestlige demokratiene holder sammen, spesielt i en tid med Trump, Putin og andre statsledere. Vi må ta vare på demokratiene våre, og de verdiene som Europa er bygget på de siste 50 årene. Jeg tror vi har mye å tjene på å jobbe mer sammen med de landene vi er kulturelt står nært, så det å få vise frem norsk kultur på en tysk arena tror jeg er viktig.

– Dette er nok innlysende, men skal du selv til Frankfurt?

– Jeg må nok brekke mer enn en fot hvis jeg ikke skal dit.

– Apropos kulturmøter, i nevnte stortingsmøte (8. november 2016) etterlyste du en arena for hvor ulike kulturer kan møtes. Med dette mente du oversettelser, at vi ikke er «gode til å lese hverandres littera- tur», er dette noe du vil jobbe mot i tiden fremover?

– Ja, under den arabiske våren satte jeg meg ned og så hvor mange skjønnlitterære bøker som for eksempel ble oversatt fra arabisk til norsk og omvendt, og det var ekstremt få. Det meste av det som ble oversatt var faglitteratur. Nå tror jeg faktisk at det har blitt bedre, uten at jeg har sjekket tallene. Jeg tror det har skjedd en oppvåkning om hvor viktig den kulturelle utvekslingen er når det kommer til forståelsen av hverandre. Skal vi ha forståelse for hverandres mentalitet og tanker, så er litteraturen en veldig viktig del av den forståelsen.

– Du har uttalt til VG at du tror du skal få gjort «mye bra integreringsarbeid fra Kulturdepartementet». Vil det si at du vil øke bevisstheten om den oversatte litteraturen?

– Ja, den oversatte litteraturen, men jeg tror kulturfeltet er selve nøkkelen for å få til en god integrering. Det å forstå hverandre. Slagordet under Frankfurt er «The Dream We Carry» inspirert av Olav H. Hauges dikt. Jeg har stått på torget i Arendal og hørt en gruppe med enslige, mindreårige asylsøkere lese det diktet, på klingende god nynorsk, og det diktet blir aldri det samme for meg etter den opplevelsen. Det å se nettopp den gruppen, enslige, mindreårige asylsøkere, som leser «Det er den draumen» av Olav H. Hauge, da skjønner du hvor mye som ligger i formidlingen av god litteratur. Det viser litt av litteraturens magi.

– Blir det mer penger til innkjøpsordningene i fremtiden?

– Jeg skal ikke love deg at noe skjer over natta, men dette er jo en av tinga vi kommer tilbake til i Kulturmeldinga – om hvordan vi skal klare å bryte ned kulturelle barrierer.

Hva med den norske litteraturen? Har du en favorittbok eller et spesielt forfatterskap du vil trekke frem?

– Jeg hater det der «favorittbok».

Kom igjen da!

– Jeg har mange norske forfattere jeg elsker. Men bøker er ikke en sånn tidsuavhengig ting. Jeg har bøker som treffer meg midt i mellomgulvet, jeg har bøker som jeg flirer meg i hjel av, og jeg har bøker som jeg griner så mye av at jeg ikke vet om jeg orker å lese ferdig. Men det er fordi de treffer meg på riktig tidspunkt i livet. Det er som med min største kinoopplevelse, Cinema Paradiso. Den tør jeg aldri å se igjen nettopp fordi jeg ikke er 17 år lenger. Men jeg liker for eksempel Levi Henriksen veldig godt og jeg liker Brit Bildøen. Hun har en tone som treffer i meg. Men jeg elsker også Unni Lindell og Anne B. Ragde og mange av de utrolig kule damene vi har i min generasjon. Vi har mange fulltidsforfattere i Norge, mange flere enn vårt lille språk skulle tilsi. Vi har altså en litteraturpolitikk som funker ganske bra. Forfattere er den gruppen som gjør meg mest starstruck, og jeg kan gjøre de galeste ting for å få en hilsen i bøkene mine.

– Hva er det galeste du har gjort for å få en hilsen?

– Nå sist inviterte jeg Levi Henriksen til platedate på P2 for å få en hilsen i den nyeste boka. Men platedaten gikk også bra, altså. Levi er en flott fyr.

– Du sier at vi har en litteraturpolitikk som funker ganske bra, og den kan bli enda bedre hvis det avgiftsmessige skillet mellom papirbøker og e-bøker fjernes, slik som Regjeringen skriver i Jeløyaplakaten.

– Vi har satt i gang jobbingen, men det må notifiseres i EU og det tar litt tid, men jeg tror Siv har begynt på jobben.

– Siv er på saken?

– Siv har satt i gang. 

– Hvorfor var det så viktig for deg å få dette gjennom?

– I forrige stortingsperiode synes vi det var kjempeviktig å fjerne momsen på elektroniske medier fordi vi så at avisene våre slet. Det var et tidsskille i mediepolitikken, spør du meg, og nå ser vi at pilene peker oppover igjen. Nå er tiden inne for bøkene. På kindle-en har vi engelske bøker, og hvis vi sakker akterut på det så taper vi mye av den fungerende litteraturpolitikken vi har i Norge. Vi har hatt et system som gjør at du kan høre om en god bok på Kulturnytt en morgen, og så løper du ned til bokhandelen som sier at boken kanskje kommer neste uke. Men neste uke har du glemt den, selv om du hadde kjempelyst til å lese den. Jeg tror altså at vi kommer til å konsumere enda mer litteratur desto mer tilgjengelig den blir. Nå kommer vi til å ha streamingtjenester som kan bygge oppunder avtaleverket som vi har hos bokhandleren, og om en tid vil vi ha gode løsninger på e-bøker. Veldig spennende.

Men leser du selv e-bøker? Eller er det papirboka som gjelder?

– Nei, jeg er et papirbokmenneske. Jeg liker å holde i dem. Liker lukten av dem. Jeg liker å se på hvor ne de er. Det hender jeg skriver i dem. Noen ganger setter jeg eselører ved sitater som virkelig fortjener det.

– Hvordan oppstod din litteraturinteresse?

– Det var hver torsdag mellom 16.00 og 17.00 på Overhalla folkebibliotek. Mamma hadde et klart tall på hvor mange bøker jeg fikk ta med hjem, og like mange skulle tilbake til biblioteket hver gang. Mamma og pappa leste veldig mye til meg da jeg var liten, og jeg ble fascinert av bøkenes magi og fikk veldig, veldig lyst til å forstå hva som stod inni dem. Jeg må innrømme at jeg ønsket at vi skulle eie flere bøker da jeg var liten, men mamma skjønte ikke poenget med det når man hadde bibliotek. Så vi eide ikke så mange bøker, men så kom samlemanien min på banen, og senest i dag brukte jeg 1000 kroner hos bokhandelen.

– Hva kjøpte du?

– Den Ferrante-boka. Hva het den da? Noe med kjærlighet? Kvelande kjærleik! Jeg begynte på Ferrante-trilogien, men var ikke sånn superbegeistra. Jeg må innrømme at når alle leser noe er det ikke noe artig å lese det, for det har jo alle lest. Da er det morsommere å lese noe helt annet. Og så kjøpte jeg den lille romanen Kvit bok mørk vinter av Eirik Ingebrigtsen. Jeg skal på palmetur med noen venner til Zagreb, og den boken handler om krigen på Balkan. Jeg er så glad for at det fortsatt finnes forfattere som skjønner at det ikke er størrelsen det kommer an på. Jeg kjøpte også en diktsamling, men den ligger igjen hos bokhandleren, og den husker jeg ikke hva het. En kan ikke få med seg alt her i livet.

– Kan du huske boka som ga liv til videre leselyst?

– Den første ordentlige boka jeg leste fra perm til perm, dette høres sikkert kjemperart ut, men det var Den siste viking av Johan Bojer. I skolebiblioteksutgave. Poenget var at mormoren min kom fra Ytre-Namdal, og de reiste på lofotfiske. Så det var liksom min slektshistorie, følte jeg. Jeg klarte å leve meg veldig inn i det, og tenkte at «det kunne vært oldefaren min liksom». Det var den første ordentlig boka jeg leste fra perm til perm, helt selv, uten hjelp. Og det var en seier for meg som har slitt med å lese. Det ble litt sånn «Jeg klarte å lese en hel bok!»

– Du er en ekte bibliofil – hvordan oppstod samlemanien din? 

– Da vi begynte på videregående fikk vi en konto hos bokhandleren for å kjøpe lærebøker, papir og sånn. Men det hendte jeg påstod at det var litt flere bøker på pensum enn det var, noe moren min stadig vekk avslørte, og i sinne skreik hun en gang til meg: HVIS DU KOMMER HJEM MED EN BOK TIL NÅ SÅ TVANGSINNLEGGER JEG DEG PÅ PSYKIATRISK! Det var ikke seriøst ment, men det er likevel et sitat jeg husker med stor humor.

Så du påbegynte det som nå nesten er et ekte bibliotek ganske tidlig da?

– Ja, men det er sikker tolv år siden jeg fikk det elektronisk.

Ja, fortell om ISBN-systemet ditt.

– Jeg har lagra alle bøkene på ISBN-nummer. Jeg har kjøpt en sånn book-collector. Nå driver jeg sikkert med reklame, men jaja, jeg kommer jo ikke til å tjene noe på det. Der lagrer du bøker på ISBN og lager kategorier. Du bestemmer selv hvilken informasjon du vil lagre om en bok. Men jeg lagrer navn på forfatter, forsidebilde, hvor mange sider boken er på, hvilket format den er, og så har jeg ISBN-nummer, i tillegg til kategorisystem, hvilket forlag, og utgivelsesdato. Da kan jeg gå inn og se statistikk på hvor mange av Samlaget sine bøker jeg har for eksempel. Der har du samlemanien!

– Hvor mange bøker består biblioteket ditt av nå?

– 4125! Jeg bikker 4000 med jevne mellomrom, og da må jeg ha en utrenskning. For jeg har jo ikke plass. Så jeg må egentlig ha et sånn «én bok inn én bok ut-system». Men jeg har alltid en kasse på gulvet, og når jeg makter å kaste en bok så blir den lagt i den og sendt til Bokbyen i Tvedestrand. Og så er dealen med Bokbyen i Tvedestrand at for hver hundrede bok de får av meg, så får jeg en førsteutgave av Olav Duun.

– Jeg går ut ifra at du har en ganske travel hverdag, når har du egentlig tid til å lese bøker?

– Jeg hadde et prinsipp da jeg satt på Stortinget, nemlig at jeg ikke tar med meg jobb hjem. Da satt jeg heller lenger på kontoret. Det må jeg innrømme ikke funker som statsråd. Bare i kveld har jeg 107 regjeringsnotater å lese til i morgen tidlig. Men det er det å alltid ha en bok i veska, til enhver pause, til enhver kjøretur og flytur, de som ikke inneholder soving, da blir det lesning. Også har jeg, etter at jeg ble statsråd, begynt å høre mye på lydbøker. For det får du alltid til. Hvis jeg ikke hadde snakket med deg nå, og skulle gjort noen husting, så hadde jeg gjort det med lydboken på. Jeg merker at jeg ser mindre på tv-en, og hører heller mer på lydbøker.

– Vi må snakke litt om ministerposten. Skussmålene dine i avisene, selv før du tok over som Kulturminister, var jo veldig gode. «Grande er kulturfavoritt», kunne vi lese.

– Ja, det var jo veldig hyggelig!

– Hva har du gjort for å oppnå denne posisjonen?

– Husk at jeg har jobba ganske lenge. Jeg har vært kulturbyråd i Oslo, sittet i kulturkomiteen på Stortinget, vært eggesjef i veldig mange prosjekter, fra Frankfurt til mindre og større prosjekter rundt om i landet. Venstre har jo plussa på 150–200 millioner, og hvis du tar med kulturminnevern, så har vi plussa på nesten 500 millioner på nesten hvert eneste budsjett. Jeg tror vi har bygd en ganske stor tillit over tid. Jeg tror også det at jeg er en farlig stor kulturkonsument gjør at folk faktisk opplever at jeg synes det er viktig.

– Kan det være på grunn av kultursynet ditt også?

– Jeg tror at den beste kulturpolitikken skjer i brytningspunktet mellom børs og katedral. Jeg tror mange er lei av det instrumentelle synet eller det rene markedssynet på kultur. Det er viktig å ha en forståelse for begge deler. Vi trenger både en sterk offentlig sektor som satser på kultur, men vi trenger også å gjøre det lettere å være gründer og frilanser – begge de to tingene er viktig for å få til en god kulturpolitikk. Kulturen har vært en ideologisk slagmark, der man enten har vist forakt for de som tjener penger eller vist forakt for de som trenger offentlig støtte for å få bidra med sine kulturuttrykk. Litteraturpolitikken i Norge hadde ikke vært så bra hvis vi ikke hadde hatt momsfritaket, innkjøpsordningene, stipender, bokavtalen og en så aktiv oversettelsespolitikk. Men det hadde heller ikke fungert hvis vi ikke hadde en som var skikkelig rik av og til. Det er ikke én edel faktor – det er like edelt å være stipendmottaker som det er å være Jo Nesbø.

– Så det er dette det blir god politikk av?

– Det er i brytningen mellom dette her at vi skaper god politikk. Vi kommer aldri til å få noen som blir søkkrike av poesi. Men det er livsviktig for et land, og et språk, å ha noen som kan skrive lyrikk. Men det betyr ikke at lyrikere er noe bedre eller verre enn Jo Nesbø i jobben å ta vare på det norske språket – der er begge to like viktig. Jo Nesbø er viktig fordi det er veldig mange som kjøper en Jo Nesbø-bok som aldri hadde kjøpt noe annet, og som kanskje etter de har lest den kjøper en bok av Unni Lindell, deretter kanskje en Vigdis Hjorth-bok, og så er det gjort. For veien til det smale går gjennom det store, og bestselgere kan være en vei inn til en hel verden av bøker.

– Politikere er jo kjent med å komme med løfter. Kan du her og nå love tre ting du skal få til som Kulturminister?

– Ehm. Jeg håper for det første at jeg skal klare å løfte kulturpolitikken på dagsordenen til å være en viktig del av norsk politisk debatt. Jeg håper at kulturmeldinga skal få til det. Jeg håper at vi skal få tatt et digitalt skritt fremover innenfor kulturen, som gjør at vi skal klare å bruke digitaliseringen på en måte som øker tilgjengeligheten for kultur. Jeg håper at vi skal klare å se på hvordan vi skal klare å spre makten i Kultur-Norge. Og jeg håper at vi skal klare å se på kunst og kultur som ytringer, ikke som kakepynt. Jeg vil ha en aktiv kulturpolitikk som er en ytringspolitikk hvor brennende ytringer kommer til ordet.

– Men ingen løfter, altså?

– Jeg vet ikke hva jeg klarer.

– La oss runde intervjuet av med det typiske spørsmålet: Hva leser du nå?

– Akkurat nå? Jeg begynte for en stund siden på Levi Henriksens Her hos de levende. Den har verdens kuleste åpningssetning. La meg få lese den! Den åpningssetninga holdt jeg på å flire meg i hjel av første gangen.

– Kjør på!

«Halvbroren til faren min skjøt seg i et bryllup i romjula rett etter krigen, men det er ikke den historien jeg skal fortelle nå.» En jævla bra åpning, ikke sant?