Den andre jobben til Eivind Buene

Hvilken jobb har du ved siden av skrivingen og hvorfor akkurat denne jobben?

Jeg jobber som komponist. En litt underlig dagjobb for en forfatter, kanskje, men slik er det. Hverdagen min består oftest av å skrive musikk for orkestre, ensembler og festivaler – det vi litt upresist kaller samtidsmusikk eller ny musikk. Dette er langsomt arbeide, hvor jeg gjerne bruker ett eller to år på å få ferdig et verk for et symfoniorkester. Jeg liker den langsomheten, og det litt paradoksale det er å uttrykke seg musikalsk gjennom skrift. Jeg jobber jo oftest med noter, hvor musikken hele tiden må skapes på nytt av musikerne som spiller den. Det er en magi der som jeg aldri blir lei av å utforske. Men jeg liker veldig godt å jobbe med populærmusikk innimellom. Der arbeider jeg ofte med korte tidshorisonter, og får tilfredsstillelsen av å gjøre en dags jobb i studio og se noe som ligner på et resultat uten å måtte vente i to år. Da jeg studerte komposisjon spilte jeg i funk-band i helgene, og jeg holder kontakt med pop-delen av hjernen min gjennom strøjobber som arrangør for KORK og for ulike plateproduksjoner med norske artister.

Du har kanskje ikke vært bortskjemt med faste stillinger?

Jeg har vært frilanser i tjue år, og det nærmeste jeg har hatt jobb er noen arbeidsstipender og tre år som stipendiat ved Norges Musikkhøgskole. Da jeg passerte førti uten noen gang å ha hatt en jobb innså jeg at jeg antageligvis var uansettelig noe sted, med ett unntak: som komposisjonslærer på et musikkonservatorium. Så nå har jeg et engasjement som førsteamanuensis i komposisjon, en deltidsstilling hvor jeg forsøker å gi videre noen av de små innsiktene jeg har samlet gjennom tjue år med forsøk, feiling og bedre feiling. Jeg har alltid tenkt at når jeg blir eldre skal jeg undervise litt – ikke minst av egoistiske årsaker, for å følge med på hva kidsa holder på med ­– og nå må jeg vel bare innse at jeg er kommet til det punktet i livet. Det er lite som er så tilfredsstillende som å ha et seminarrom fullt av tjuetoåringer som er topp motiverte og superinteressert i å diskutere instrumenteringen av Stravinskijs Vårofferet, for å ta et eksempel fra forrige uke.

Hvordan legger du opp dagene dine for å få tid til både skriving og musikk?

Da jeg skrev mine tre første bøker var det ingen struktur: Det kunne være roman til frokost, kammermusikk til lunsj og roman igjen til kvelds. Det klarer jeg ikke lenger. Nå forsøker jeg å dedikere lange tidsperioder til én ting. 2015 var roman-år. Da jobbet jeg med Oppstandelse, som kom ut høsten 2016. 2017 var musikkår. 2018 er i teorien et musikkår, men nå har jeg begynt å synde mot prinsippet, ved at jeg har startet på en essaysamling. Men jeg forsvarer det for meg selv ved å si at essayet jo er en form hvor man kan skrive i korte utbrudd – jeg liker å tenke på det som essayistiske ekstaser – hvor man forfølger en tanke uten å måtte forhandle med alt det romanmessige som romanen krever. Man kan følge en tanke, få det inn på harddisken, og så ta det frem igjen senere og gå en ny runde – som små avbrekk mens musikken får noen hvilepauser.

Har du overskudd til å skrive når du kommer hjem etter en arbeidsdag?

Hm. Jeg jobber jo hjemme, så problemet er egentlig å slutte å arbeide ved endt arbeidsdag. Jeg har et arbeidsloft, som i virkeligheten er halvt legoby, halv arbeidsplass, men det er en annen historie. Det er en fantastisk følelse å tøfle opp trappene med en kaffe i hånden, udusjet og smaløyd, etter at barna har gått på skolen, og bruke nøyaktig fem sekunder på arbeidsreisen. Men hjemveien er vanskeligere, det kan være tungt å komme seg ned den trappa. Særlig i periodene uten barn, ettersom vi lever et helt tradisjonelt skilsmisseliv med barn halve tiden. Min kone har også to jobber – journalist og kunstner – så vi forsøker å holde en terrorbalanse i heimen ved å sette noen grenser for hverandre. I de periodene jeg er alene hjemme blir det fort døgndrift på loftet, det må jeg innrømme.

Det virker som om arbeidet ditt som komponist har vært en viktig inspirasjon i flere av bøkene dine?

Ja. Jeg har begrenset tålmodighet for research, derfor handler bøkene mine stort sett om miljøer jeg kjenner. I de to første romanene er mye av handlingen lagt til miljøer jeg kjenner godt, med orkesteret og operaen som omdreiningspunkter. Selv om jeg ikke er dirigent eller operasanger selv har jeg såpass mange venner i slike jobber at jeg visste ganske mye om de sosiale og eksistensielle problemstillingene karakterene mine måtte forholde seg til. I min siste roman, Oppstandelse, var det et bevisst grep å ikke benytte denne kunnskapen, for å unngå at hodet mitt begynte å gå i altfor behagelige spor. Da måtte jeg grave helt andre steder, og det var både krevende og befriende. Akkurat nå jobber jeg med nye essays, hvor musikk og litteratur igjen blir sentrale temaer. Men denne gangen tar jeg meg større friheter og skriver om ting jeg ikke har så god greie på. Selv om jeg er profesjonell til fingerspissene som komponist, har jeg egentlig stor kjærlighet for amatør-idealet. Folk som jobber ut fra lidenskap, ikke en idé om profesjonalitet. Og som tør å gå i gang med ting de ikke nødvendigvis har 100 prosent dekning for. Det er kanskje sånn jeg ser på meg selv som forfatter: som en ambisiøs amatør.

I Oppstandelse bruker hovedpersonen slutten av tenårene på å tegne en rekke veggmalerier på bedehus rundt omkring på Østlandet. Dette talentet fører ham videre inn på Statens kunstakademi. I voksen alder blir han billedkunstner. Verken musikk eller skriving der, altså. Hvordan jobbet du for å gjøre dette troverdig?

Siden min kone er kunstner har jeg tilbragt mye tid på undergrunnsgallerier og åpninger, og henger ofte ut med kunstpakket. Da plukker man jo opp ett og annet. Men troverdighet henger ofte sammen med at man interesserer seg oppriktig for noe; man merker det fort når en forfatter bruker et miljø eller et tema som litterær krykke. Det å håndskrive et partitur, som jeg har gjort mye av, har mange likheter med tegning, og jeg har fulgt med på den renessansen som tegning har hatt innen kunstfeltet de siste femten årene. Alt fra slacker-tegnere som Terje Nicolaisen og Bjørn Bjarre til blyantkonseptualister som Ane Mette Hol. Men det er nok de groteske scenene til Martin Skauen og den overlegne finessen og mystiske motivkretsen til Sverre Malling som har vært de viktigste modellene for hovedpersonen i Oppstandelse. Utfordringen har vært å styre unna kunstklisjeene; det er lite som er så irriterende i en roman som tankeløse resirkuleringer av kunstnermytologi.

Hvis en fremmed person spør om hva du jobber med, sier du da at du er forfatter?

Da svarer jeg at jeg er komponist, og hvis jeg får det glassaktige blikket følger jeg opp med at jeg også skriver bøker, og da blir de fleste beroliget og spør hva slags bøker jeg skriver og så har vi det gående.

Hva tenker du må være drømmejobben ved siden av å skrive?

Det kjedelige svaret er: den jobben jeg har.

Hvis du i morgen fikk vite at du kan leve av bokinntektene dine, slutter du da som komponist?

Absolutt ikke!