Tania Kjeldset og Maia Kjeldset Sivert. Foto: Privat

- Ligner ikke på noe annet jeg har lest

Da Tania Kjeldset debuterte som forfatter, var datteren Maia bare fem år gammel. Etter en lang karriere som barne- og ungdomsbokforfatter, debuterer Tania denne våren med voksenbok på Cappelen Damm. Samtidig har Maia blitt voksen – og debuterer også med bok – på Cappelen Damms datterforlag Flamme.

Mor og datter Kjeldset er altså bokaktuelle på samme tid denne våren. Mens Tania kommer med novellesamlingen Halloween, er Maia klar med kortprosasamlingen Det ble en rotte! Dobbelt Kjeldset kvalifiserer til dobbeltintervju i BLA.

Så har mor vært klar over at datteren skulle komme med bok på samme tid?

Det skulle godt gjøres å planlegge en felles utgivelse. Men det er et spesielt sammentreff, jeg ser jo det. Jeg har fulgt Maias arbeid fra utsiden, og vært spent, slik en hvilken som helst mor ville ha vært. Når Rotteboka, som Maia liker å kalle den, nå er ute, gjenspeiler den mange sider jeg kjenner igjen hos henne; som originalitet og humor og overraskende vendinger. Jeg er selvfølgelig glad og stolt over hva hun har fått til! sier Tania Kjeldset til BLA.

Hva synes du om Maias bok?

Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Historiene er rå, triste, noen svært morsomme og originale. Gjennom presise detaljer går hun tett på scener og personer. Observasjoner av det konkrete tøyes over i det surrealistiske landskapet både titt og ofte. Hun binder korttekstene sammen med små anekdotiske betraktninger. Mininoveller, kan man kanskje si. Prosaen hennes tøyer språket, og vider ut forestillingsevnen vår, på en måte som av og til kan ta pusten fra meg. Hun tar tak i gjenkjennelige konflikter, gjerne mellom unge menn og kvinner, hun skaper helt egne tablåer, og jeg synes hun tilfører denne tematikken et friskt pust. Men tekstene hennes lodder dypt, hun skriver om grusomheter med en påfallende letthet. Slik også vi, i vårt samfunn, konsumerer de mest horrible tildragelser med et skuldertrekk.

Men Maia, hva er det med alle utropstegnene som er en del av tittelen og som fyller hele bokomslaget?

Det er et billig salgstriks … Altså, i tillegg til å være et stilistisk grep som vi tenker er ukonvensjonelt og «in your face», korresponderer alle utropstegnene godt med innholdet i samlingen. Som også er skrikende. Det insisterende og krakilske er toneleier jeg liker å bevege meg innenfor. I tillegg er lav impulskontroll et gjennomgående trekk hos karakterene i boka. Samlingen er både ekspressiv og absurd. Mange skriker og ingen blir fornøyd, så vidt jeg vet.

Så hvordan er det å debuterer med bok samtidig med din mor?

Helt uventet ser det ut til at vi nå er på samme plass i livet! Det er veldig gøy, blant annet fordi vi får være med på dobbeltintervju, kan sole oss i hverandres glans, og ikke minst kjenne oss som en bitteliten forfatterfamilie. Jeg oppfordrer stadig pappa til å bli med i klubben, men han begrenser seg til å skrive morsomme taler. Jeg har jo vært stolt av mammas rolle som barne- og ungdomsbokforfatter i tjue år, og de siste tre åra har jeg gradvis vennet meg til å se på henne som en kollega også. Jeg kjenner ikke på noe behov for å markere meg overfor henne – til det skriver vi for ulikt. Dessuten har jeg ikke noe velutviklet konkurranseinstinkt. Tidligere har jeg vært konsulent for mamma, og jeg har lest alle hennes bøker. Boka mi har nok vært en større overraskelse for henne enn omvendt. Det jeg synes er litt synd, er at mammas forfatterskap fram til nå, ikke har fått mer pressedekning, noe som gjelder majoriteten av landets barnebokforfattere. Det er voksenbøkene som prioriteres når anmeldelser skal skrives, men nå som det kuttes i kulturredaksjonene, blir det vel snart ingen anmeldelser på noen av oss. Det er litt skremmende. Jeg håper på en dobbeltanmeldelse!

Hva synes du om din mors bok, Halloween?

Jeg tenker at den er tristere enn de fleste av mammas bøker, vesentlig mer pessimistisk. Det løftes fram en rekke problemstillinger, for eksempel knyttet til omsorgspersoners emosjonelle utilgjengelighet, utenforskap, mangel på intersubjektive møtepunkter, forbrukspress, og alderdommens desperasjon. Samtidig tilbyr novellene ingen løsninger på problemene. Grubling og unngåelsesangst overskygger muligheten for konkret tilstedeværelse i nået, og trusselen om tapsopplevelser og død virker altomfattende. Det er noe uforsonlig og sårt over et univers der alle kjenner på utilstrekkelighet. Mammas voksenverden oppleves derfor mer dyster og mollstemt enn hennes universer for barn og ungdom. Voksenverdenens karakterer er dessuten ganske usexy i sine grublerier. På den måten ligner de hverandre. Jeg synes det er imponerende hvordan mamma har klart å få fram menneskers negative tankemønstre. Grubleriene fungerer godt i vekselvirkning med realistiske dialoger.

Tilbake til deg, Tania. Selv om du utgir din første bok for voksne, så har tittelen noe ungt ved seg. Halloween peker tilbake på din bakgrunn som barne- og ungdsombokforfatter. Men hvorfor har du skrevet for en eldre målgruppe denne gangen?

Den første novellen, «Avstand mellom tog og plattform», skrev jeg etter en hendelse på t-banen for flere år siden, og jeg så jo at dette stoffet ikke egnet seg for barn. Men jeg fant et potensiale der, og novellen ble liggende og vente til det dukket opp en ny idé. Det ligger ingen bevisst plan bak; at jeg nå skulle skrive for voksne. Jeg har skrevet innen flere ulike sjangre, og tenker at dette bare er nok en ny tumleplass. Det er historien, eller den bærende ideen jeg kommer opp med, som til enhver tid bestemmer hvem jeg skriver for. Men jeg har vært trukket mot den voksne skjønnlitteraturen gjennom novellene jeg har skrevet for ungdom. Å skrive for voksne åpner for et utvidet erfaringsrom, og påvirker både innhold og form. Som barne- og ungdomsbokforfatter har man et visst ansvar for leseren sin. Dystopien er mer fremtredende i «Halloween», og ansvaret for å la «leseren lande mykt» trenger jeg ikke å ta hensyn til her. En av novellene handler om Rakel som vil gjemme seg i sitt eget hus på halloween. Jeg ble inspirert av en tråd på Facebook der skikken ble debattert. Det oppsto en mulighet til å bruke halloween som en slags fellesnevner for novellene, og jeg liker at ordet er såpass ladet med betydning.

Maia, mens din mor har over 20 års langt forfatterskap bak seg, er du helt fersk som forfatter. Hvilke forventninger har du til å debutere?

Jeg er spent på andres lesninger, og håper vel at debuten kan gjøre det mulig for folk å le mer enn de vanligvis gjør. Humor må aldri undervurderes, heller ikke som litterært virkemiddel. Foreløpig synes jeg det er spennende å ha vekket ukjente menneskers interesse på blogger og Instagram – de poster bilder av boksider de liker, av seg selv med boka mens de spiser godteri og så videre. Flere har skrevet at de ler og gråter, så da er jeg egentlig fornøyd. Jeg har ikke lenger kontroll over hvem leserne mine er, og det er bra! Men jeg vil gjerne bli kjent med dem. Andres konkrete erfaringer med boka engasjerer meg.

Det er litt artig at mor Kjeldset utgir bøker på Cappelen Damm, mens datteren debuterer på datterforlaget Flamme Forlag. Har du, Tania, hatt noen påvirkning på forlagsvalget til Maia?

Nei, faktisk ikke. Maia har funnet fram til dette forlaget på egen hånd. Vi har i grunnen ikke tenkt så mye over at Flamme er «dattera» til Cappelen Damm. Ikke før nå.

 

Fakta:

Maia Kjeldset Sivert (f. 1990) bor i Oslo. Hun har bakgrunn fra både Nansenskolen og Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Tania Kjeldset (f. 1960) har bakgrunn som både forfatter og illustratør. Hun debuterte med bildeboken Eplemadammen i 1995. I 2010 ble hun nominert til Uprisen for ungdomsromanen Juli.

Emneord: