Intervju

Ainasamtala

Ho delte hybel i København med ein iransk frisør i femtiåra før ho gjekk kunstskule i Kabelvåg i Lofoten. Så delte ho bustad og liv med ein gjeng kvinnelege kunstnarar på Kampen, og var med på store kollektivkunstprosjekt. Så skjedde det noko som endra på alt.

Publisert digitalt

Klosterøya, mars 2017: Aina Villanger hentar ein kandelaber frå spisestova. Ho set den på eit lite trebord i eit mindre kjøkken, og tenner lysa. Frå ganske små vindauge skimtar vi Hjellevatnet. Villanger er i Skien, i fødebyen sin, men på eit kjøkken i eit hus ho aldri før har vore. Ladegaarden er det eldste huset på Klosterøya. Villanger har køyrt forbi tusenvis av gongar. No bur ho her med seks andre forfattarar, for å bidra til kunstfestivalen Greenlight district. Dei skriv tekst frå eit Grenland i post- og nyindustriell tid. Tidlegare på dagen var ho på køyretur gjennom industriområdet Herøya. Villangers kommande prosaverk Baugeids bok skildrar distriktets første «fabrikk», Gimsøy kloster.

– Det kjennest veldig rett, og litt magisk, å vere her no. Alt kjem liksom saman, seier Villanger.

Baugeids bok er Villangers første etter Langsang; eit langdikt som vart mykje oppskatta for å vere skrive på grenlandsdialekt. No skriv Villanger historia om Bratsberg, Klosterøya og lendmann Dag Eilivsson. Villangers utgåve er frå perspektivet til Baugeid. Ho er berre nemnt med ei leddsetning i Kongesagaene.

– Er dette eit feministisk prosjekt?

– Utan tvil. Det har tatt meg mange år å tørre å kalle meg feminist i Noreg. Men det som kan ha losne ting for meg, var å jobbe med tidsskriftet «Utflukt» i tre år. Ein forsøkte å finn ein kjerne i korleis vi var eit feministisk tidsskrift. Ingen av numra har feminisme som uttalt tema. Det er feminisme i praksis. Det same tenkjer eg om arbeidet med Baugeids bok. Eg grov fram ei kvinne.

– Du har skrive ein roman frå ei halv setning?

– Ja, eg visste ikkje noko om henne. Eg skulle i utgangspunktet skrive om Klosterøya. Det begynte med det. Eg forsøkte noko essayistisk. Forsøkte dikt, brev, dramatikk. Så blei det eit prosaverk. Då eg slutta å tvinge mine eigne idear om kva teksten skulle bli, fekk teksten sin eigen form. Det har funne seg sjølv.

FINNE SEG SJØLV

Aina Villanger kjem til verda på sjukehuset i skogsbrynet av Skien. Ho er yngste søster av tre, tolv år yngre enn eldste søstera si, og ein attpåklatt. Ho veks opp i eit byggefelt ein liten køyretur mot Ulefoss. Åfoss er ei samling Block Watne-hus på ei høgd over byen, berre nokre minutt frå Geitryggen flyplass. Seks år gamal mønstrar Villanger på kanalbåten Victoria og blir med over Hjellevatnet, forbi Lunde, Ulefoss og vidare heilt til Dalen. Det blir eit sterkt minne som ho hugsar klårt også som vaksen.

Villanger tar teikning-, form- og fargelinja ved vidaregåande skule i Porsgrunn, og tar bussen kvar dag til Porsgrunn heilt til ho atten år gamal får lappen, og ein kvit kadett med leopardseter og så mykje rust at grenlandsvêr og -væte står inn frå front, sider og understell. Ho fer frå åttitalsbyggefeltet til byen og tilbake. Men ho lengtar etter Europa. Kadetten varar berre eitt år. Då har Villanger allereie kjøpt billett til København og har plass på kunstlinja ved ein folkehøgskule.

– Eg skulle studere kunst i Storbritannia eller København. Det stod mellom dei to stadene. Så fekk kjærasten min plass i København.

Villanger flyttar med kjærasten. Men det er ikkje i tankane hennar å flytte inn med ein kjærast – nitten år gamal. Han bur på eit lite rom i eit kollektiv. Villanger får ein hybel til ein grei pris i ein bustad som ho deler med ein iranar i femtiåra. Han kan ikkje engelsk og skal starte frisørsalong. På deira felles bad øver han seg til å bli frisør; klipper venner og familie. Villanger vassar i hår og iransk bakverk.

– Men han var kjempesnill og sette store fat med søte kaker utanfor døra mi kvar dag. Han og søstera lagde mat kvar laurdag, alt for mykje mat, det var særs generøst.

PÅ KJØKKENET

Samtidig går Villanger kunstskule og tener til livets opphald som tilkallingsvikar for eit vaskebyrå.

– Eg blei veldig godt kjent med København og københavnarar og innvandrarar gjennom den jobben. Eg møtte mange slags folk og kom inn i mange slags bustadar.

– Kven og kva blei du kjent med, til dømes?

– Ein dag vart eg sendt for å vaske på ein kokkeskule. Den var fleire etasjar høg med eit apparat av mellomleiarar og leiarar. Eg vaska i øvste etasje den første dagen, med ein sjef frå Uganda. Andre dagen vart eg sendt til etasjen under, med ein sjef frå Irak. Han frå Uganda kalla meg opp att til seg og han frå Irak kalla meg ned til seg, fleire gonger i løpet av dagen måtte eg opp og ned mellom etasjane. Sjefen frå Uganda ville sykle meg heim. Han gjorde det, og så sa han at han kom og henta meg måndags morgon. Han ville passe på at eg kom meg trygt til jobb. Eg tykte dette var litt masete. Før det blei måndag sa eg ifrå til vikarbyrået at eg helst ikkje ville tilbake dit. Det vart for mykje kamp om assistenten.

Noko anna som Villanger blir kjent med i København, er seg sjølv.

– Eg lærte mykje om kva eg vil og ikkje vil. Eg veit at eg ikkje kjem til å flytte inn med ein iransk, vaksen frisør igjen, eller til ein bustad der det er bad på kjøkkenet, dusj i gangen og slike upraktiske ting. Men det er rart kva ein klarar og kan stå i når ein er så ung. Eg hadde ikkje planer om å vere der så lenge.

Villanger blir i København i fire år før ho flyttar til Kabelvåg i Lofoten og tar kunstskulen der.

– Det var ein viktig ting for meg å begynne på ein god kunstskule, og gjere eit skifte som var mitt val. Eg var glad for å komme meg vekk frå København. Eg oppdaga då at eg liker å dra frå ting.

– Tålte du eit utrygt liv i København fordi du hadde hatt ein trygg oppvekst i ein stabil heim?

– Ja, det kan godt hende. Livet i Skien var trygt.

Døra inn til kjøkkenet i Ladegaarden opnar seg sakte. Forfattar Hanne Ramsdal stikk hovudet inn og kviskrar: «Orsak, kan eg lage omelett?»

Ramsdal listar seg forbi oss ved kjøkkenbordet og kakkar egg i ein bolle. Det går ikkje mange sekunda før Villanger er tilbake i samtala, akkurat der vi slapp, om at etter to år i Lofoten, og to år på Blindern, flyttar ho til Berlin. Ho studerer der eitt år på den tida då Simen Hagerup, Edy Poppy, Audun Lindholm, Øystein Vidnes, Liv Kristin Holmberg, Tone Avenstroup og fleire er der. Etterpå tar Villager Skrivekunstakademiet i Bergen. I 2010 kjem ho tilbake Oslo og flyttar rett inn eit kollektiv av kvinnelege kunstnarar. Her ferdigstiller ho eit manus som ho sender til læraren sin frå Skrivekunstakademiet, Mona Høvring. Høvring sender det vidare til Oktober forlag, der boka blir anteke. Forlaget skildrar Langsang – et flytans habitat som «ein dobbel genesis der historia til universet og eit ru (altså et du) sin vei mot skriving, blir fortalt i eit lydleg, munnleg og overdrive visuelt språk med røter i Grenlandsdialekta.»

LYDEN AV LITTERATUR

Porsgrunn, hausten 2014: Aina Villanger, Astrid Borchgrevink, Per Erik Buchanan Andersen og Edy Poppy kjem frå ymse stasjonar; togstasjonen, ein busstopp, og går opp gjennom eit bustadområde, til eit forsamlingshus. Her står døra oppe, og lydar kjem ut. I ein sal sit jazzmusikarar og stemmer instrument, varmar opp. Forfattarane drar fram tekstar som dei har skrive og les høgt. Blant jazzmusikarane er slike som Stig Sjøstrøm, som har spelt med Jan Erik Vold. Han og dei andre musikarane skal legge seg etter opplesingane, skal følgje på og gjere det meir musikalsk. Men så kjem Villanger ut på golvet, og er både tekst og musikk, i eitt. Heksetekster og En julefortelling har både rytme og forteljing, musikk og tekst, hjarte og hjerne. For Villanger byrjar litteratur som noko ein les høgt. Debuten Langsang … blir til fordi Villanger skriv som ho ville ha lese teksten høgt. At ho set grenlandsdialekt på trykk blir også tema for mykje av resepsjonen.

– Det blei ei overveldande og overraskande stor mottaking av den boka. Eg blei invitert til å lese mykje. Eg var nok på vegen, på opplesningsoppdrag, i to år.

Villanger blir også invitert inn i prosjekt. Ofte store prosjekt, som Itonje Guttormsens Eden Oslo. Saman med Liv Kristin Holmberg, Maria Grazia og andre kunstnarar går dei, over lang tid, inn og ut av ein tilstand av det lilithske. Det tar utgangspunkt i kvinna Lilith som i jødisk mytologi vart vist ut av Edens hage. Utanfrå ser det ut som eit prosjekt dyrkande dikotomia vakkert og stygt, ondt og godt, autonomt og heteronomt, og forskar på ulike måtar å bu og virke ilag. Det blir scenekunst og film.

Itonje Guttormsen er ein av dei seks kvinnelege kunstnarane som Villanger bur med. Dei kallar det familieliv. Deira kvinnekollektiv er ope også for andre enn familien. Dei inviterer til legendariske 17. mai-festar i huset og hagen, med mat, opplesing og framsyningar. Her syng, les, speler kunstnarkollegaer og -venner for kvarandre. Men korleis var kvardagen?

– Vi hadde sjeldan avtalar om felles måltid eller møte. Men eg trur vi var naturleg dregne til kvarandre, vi likte og blei styrka av kvarandre. Desse felles tinga oppstod berre av seg sjølv fordi nokon laga noko. Ein annan hadde ost og ein tredje ein slant vin. Men det var òg vanleg at folk var på reise eller på kontor utanfor huset. Når nokon endeleg kom heim kunne desse møta oppstå igjen, spontant. Dei deler nye tankar og opplevingar.

Liknar det i det heile tatt på måten vi bur saman her i Ladegaarden?

– Ja, det er ikkje ei dårleg samanlikning. Vi hadde med oss eigne kunstnariske preferansar då vi flytta inn saman. Mykje oppsto også etter at vi kom saman. Her på Ladegaarden har vi ei forståing av at vi har kvart vårt å jobbe med. Det liknar òg at vi er kunstnarar som bur saman og møtest i samtalar og i ein form for samarbeid.

– Du har vore involvert i fleire av Itonje Guttormsens store kunstprosjekt. Oppstod noko av det arbeidet gjennom møte og samtalar kring kjøkkenbordet dykkar i kollektivet?

– Det har nok vore viktig for Itonje å bu med folk som snakkar same språket som hennar. Lilith-prosjektet er hennar idé. Men ho seier også at ho ikkje kunne ha gjennomført dette utan oss. Det er eit prosjekt om og av kollektiv tenking.

Og kor blei det av ho som lagde omelett? Villanger fer opp og sjekkar steikepanna. Der ligg laukbitar og blir blanke og fine i smør. Varma står på det lågaste. Frå der borte ser Villanger ut over heile Hjellevatnet. Ladegaarden ligg på det høgste av Klosterøya. Akkurat som klosteret var. Villanger skildrar det slik: «Klosteret er bygd av engelske munker i angelsaksisk stil, med kvadratisk grunnmur og et åpent gårdsrom i midten med brønn og hage. Rundt brønnen er det murt opp anlegg til prydhage med de fire slagene roser ethvert benediktinerkloster må ha.»

Villanger ser i retning av, men ikkje heilt til sitt barndoms byggefelt. Kor interessert var ho, den gongen, i Gimsøy og klosterhistoria?

– Ikkje i det heile tatt. Eg visste ikkje eingong at det fanst eit kloster her då. Ikkje medvite, iallfall.

– Du gjekk skule i Porsgrunn, ein by der franske nonner kom til byen for å sørgje sjelene til utanlandske arbeidsinnvandrarar. Var dét noko du var interessert i, som avgjorde at du fordjupa deg i Baugeid?

– Heller ikkje dette veit eg noko om. At eg skulle skrive boka til Baugeid var heller tilfeldig. Eg oppdaga henne då eg begynte å lese om Klosterøya. Eg blei augeblikkeleg fascinert berre av namnet hennar. Baugeid. Eit heidensk namn. Som i tillegg blei kristen abbedisse. Det er noko med dei kontrastane og dei skjeringspunkta, både i hennar historiske tid, og i henne som person, det å bli nonne, og også klosterstyrar, som interesserer meg.

– … Litt som Greenlight districts tematikk; om det som oppstår i krossen mellom post- og nyindustrialisme. Men korleis er det å vere tilbake her?

– Det er ein luksus å få komme hit og så bu i dette huset som eg har sett og beundra så mange gongar, seier Villanger.

KONFIRMASJON

Itonje Guttormsens prosjekt Eden Oslo er ein iscenesett konfirmasjon; ei kunstnarisk utforsking av ymse form for ritualitet. Det er eit langvarig prosjekt, over år, med eit klimaks hausten 2016; ein konfirmasjon. Konfirmasjonen er eit kunstprosjekt som rokkar ved Villanger. Det skjer store endringar i henne.

– Konfirmasjon er jo ei førebuing til noko. Og det er mange hendingar som inntreffar.

Villanger treffer ein mann og flyttar etter kvart ut av kollektivet. Ei stund etter får ho beskjed av redaktøren om at teksten ho har strevd med i nokre år er ei bok. Ei bok som kan komme ut om ei stund, kanskje åtte-ni månadar. Og er det kunsten som følgjer livet, eller livet som oppstår av kunsten? Mange trådar blir samla og slutta denne våren. Blant anna debut som dramatiker og omsetjar, bokutgiving og så ein barnefødsel. Med avslutningar kjem alltid byrjingar.

Før babyen kjem, kjem altså Baugeids bok, som Villanger kallar «hovudarbeidet sitt». I grunngjevinga for eit stipend ho fekk frå Skien kommune, heiter det at Villanger «skal skrive ein diktsyklus». Men når teksten no er ferdig, kallar ho det ikkje dikt, men prosaverk. Villanger blandar her allmenngyldige reglar med benediktinarreglar og -liste over gjeremål og døgnrytme, døgnas rytme gjennom året, og konkrete råd til korleis få åra til å vare eller om ein må; til å gå fortare. Her i ligg noko av romanens spenning: kven står over Baugeid og Bratsberg. Kven ser både Baugeid og Klosteret og fortel så klokt og kyndig?

– Alt om Baugeid er rein fantasi. Eg har mykje frå Hildegard von Bingen, noko flyttar eg over. Som når ho snakkar om “grønheit” i kroppen. At ein får det ved å ete grønsaker. Når ho skriv om kopling mellom sjel og kropp, så tolkar eg inn orgasmen i det. Dét har blitt til ein tekst i min bok som handlar heilt konkret om det.

– Du skildrar ei scene av der Baugeid set seg inntil bror sin, og ei seksuell hending skjer. Er dét greitt å dikte inn utan å ha kjelder for slike hendingar?

– For min del handlar den scena om den seksuelle drifta som oppstår når folk bur som dei gjorde på den tida: heile familiar kunne sove i same senga: nakne, tett på kvarandre, under same fellen. Kva drifter blir vekt på kva måte, hos kven? Dette trur eg er individuelt og ganske tilfeldig. Det kjem an på kor ein er plassert i ein søskenflokk, til dømes. Så det at det dei er nær kvarandre reint kroppsleg i forteljinga mi handlar meir om intimiteten som eg trur at menneska i middelalderen levde saman i.

– Dette, som alle andre narrativ og handlingar er skildra i eit makelaust presist og poetisk språk. Men du vil ikkje kalle det poesi?

– Det er ikkje poesi som følgjer den strenge sjangernemninga.

Utan at vi har merka det, har Ramsdal helt egga over lauken. Det luktar snart steikt egg, smør, før Ramsdal deler omeletten i sju bitar. «Det er berre å ta,» seier Ramsdal, og tar sin bit. Snart knakar det i ei trapp, og så går det i døra. Ein etter ein av kunstnarane på Ladegaarden kjenner lukta av varm mat og kjem trekkande. Snart er vi mange samla kring panna, på kjøkkenet, på tuftene av Gimsøy kloster.

Fakta:

Aina Villanger

Fødd 1979 i Skien

Utdanna kunstnar frå m.a. Nordland Kunst- og filmskole,  Skrivekunstakademiet i Bergen og UiO.

Debuten langsang vart uvanleg godt motteke. 

Er aktuell med andreboka si, romanen Baugeids bok

Powered by Labrador CMS