Autodidakten #6

Forsøk på å skrape sammen en klassisk dannelse.

I dette nummeret av BLA (BLA nr. 3-2017) bidrar jeg med et lengre essay imot Stig Sæterbakkens verdensanskuelse. Arbeidet med teksten tok opp hele denne på-alle-måter-mørke vinteren. Spalten vil jeg bruke til å si noe om våren og veien videre. For mens jeg leste Sæterbakkens bøker om igjen, ble jeg også – mest som et korrektiv – mer og mer opptatt av det filosofiske liv. Jeg vet ikke helt hva de tre ordene innebærer, men nettopp det er så forlokkende. De lover mye. Utvilsomt mer enn de kan holde.

Et nyttig-unyttig liv levd på det høyest tenkelige plan av nyttebegrepet. Praktisk-upraktisk, effektivt-ineffektivt.

Denne fascinasjonen – selv om jeg ikke alltid har hatt språk for den – strekker seg så langt tilbake jeg kan huske.

I ungdommen likte jeg godt å lese tåpelige selvhjelpsbøker og gruble over spørsmål som hvilken visjon og misjon jeg hadde for livet, hvilke fem verdier som definerte meg, og hvordan disse skulle realiseres fra dag til dag med godt innarbeidede rutiner. Jeg ble skuffet da denne lykkelige perioden var over og jeg skulle leve det jeg nettopp hadde tenkt, men ikke fikk det til.

Det har vært en ekstremt tregt oppnådd innsikt at det var selve grublingen som var livet jeg skulle leve. At det var mens jeg tenkte at jeg var lykkeligst og – tro det eller ei – også mest arbeidsom og effektiv!

Ikke etterpå.

Ikke i den nedslående bakrusen fra tenkningen, som alltid bare avslørte at jeg enda en gang hadde mislyktes i å finne ut, en gang for alle, hvem og hvordan jeg skulle være i verden.

Så jeg har nok alltid vært på vei mot filosofien eller det filosofiske liv (nok en gang: hva det nå innebærer). Det er dette dannelse betyr for meg i denne sammenhengen. Ikke å kunne gresk og latin og sanskrit, eller en masse romerske keisere på rams, eller å spille et instrument. Det finnes tydelige tegn i mine to romaner på at jeg var i ferd med å skjønne det. Kjærlighetssorgen i Rastløs og fleinsoppturen i Det åpenbare er jo – som flere anmeldere har påpekt – i stor grad påskudd for refleksjon.

Slik jeg ser det er det nettopp denne broen mellom skjønnlitteratur og filosofi som gjør virkelighetslitteraturen fruktbar.

*

Jeg lurer på hvor mange ganger de to ordene «Sokrates’ eksempel» har blitt skrevet av skjelvende hender som endelig har begynt å ane hva det innebærer å sette seg et sånt mål for livet.

Den siste tiden har jeg lest fire bøker som har vært til hjelp:

1. Diogenes Laertios’ Berömda filosofers liv och läror i ny (2016) svensk oversettelse av Johan Flemberg. Den klassiske guiden til antikkens tenkere. Diogenes Laertios er ikke kjent for å være en stor forfatter eller filosof selv, men det trenger han heller ikke være, så mange anekdoter om og sitater av andre tenkere som han har skjenket ettertiden. Selv ble jeg mest forført av Aristippos fra Kyrene og Diogenes fra Sinope. Aristippos var hedonist: «att behärska lusten och inte låta sig besegras av den är det besta, inte att avstå från den.» Diogenes var kyniker (ikke i den moderne forstanden av ordet): «När han såg ett barn som drack vatten ur händerna tog han fram sin bägare ur ränseln og kastade bort den med orden: ‘Ett barn har besegrat mig i förnöjsamhet!’» Begge har de måtehold som ideal – på nesten alle andre måter er de motsetninger.

2. James Millers Examined Lives: From Socrates to Nietzsche. Tolv korte biografier om tenkere hvis tenkning i forskjellig grad og på forskjellige måter var for livet. Descartes og Kant er de to mest overraskende filosofene han har inkludert i denne sammenhengen, men jeg ble overbevist. Han rapporterer ofte myter som fakta – for eksempel Nietzsches syfilis og hesten han omfavnet – men dette hører på sett og vis med til denne sjangeren hvor filosofen som ideal er viktigst.

3. Pierre Hadots Philosophy as a Way of Life, redigert av Arnold I. Davidson og oversatt fra fransk til engelsk av Michael Chase. Hadots store idé er å tolke antikk og tidlig kristen tenkning i lys av det han kaller spirituelle øvelser. Dette gjør selv ganske esoteriske naturteorier om til praktiske teknikker for å leve. Denne boken kommer jeg til å bruke resten av livet.

4. Edward Slingerlands Trying Not to Try: Ancient China, Modern Science, and the Power of Spontaneity. Ikke bli skremt av selvhjelpstittelen. Dette er en seriøs bok om det paradoksale wu-wei-begrepet – bokstavelig talt ikke-handling, en slags spontan måte å være i verden på – slik det har blitt forstått av taoister og konfutsianere opp gjennom tidene, og hva moderne forskning har å si om disse gamle kinesiske tenkernes intuisjoner.

Emneord: