Intimitet under apokalypsen

Mer enn én gang har jeg hørt folk si at de synes fiksjon om klima er tørt og uengasjerende, i tillegg til det kanskje verste av alt: moraliserende. En venninne, som selv skriver, stilte sågar dette spørsmålet: «Hva skal til for å gjøre historier om klima sexy?»

Spørsmålet er flåsete, men min venn har et poeng. Hun er heller ikke den eneste som har lurt på dette. Claire Vaye Watkins, forfatteren av den dystopiske cli-fi-romanen Gold Fame Citrus (2015), uttalte i et intervju at hun selv ofte synes dystopisk litteratur er kjedelig, av den grunn at bøkene i sjangeren ofte er én-dimensjonale og spiller på få følelser. Hun stilte spørsmålet: «How come nobody’s ever having sex in the apocalypse?»[i].

Selv har jeg lest min andel stumpe og banale klimaromaner, og klimaendringene får vi vite om gjennom mange kanaler. Hvorfor skal vi da gidde å lese en cli-fi-roman om den ikke inneholder noe mer enn klimasak og det opplagte imperativet «vi må gjøre noe (nå)»? Kanskje ligger en del av svaret i sexen, eller snarere i hva sexen er en del av: De mellommenneskelige relasjonene. For hva skjer med menneskene når verden rundt oss forandrer seg drastisk? I god klimafiksjon er dette et sentralt spørsmål. Cli-fi blir interessant når den plasserer klimaendringene midt i menneskenes hverdag, når menneskenes relasjon til klimaendringene skildres like nært som relasjonene menneskene i mellom, snarere enn at klimaendringene behandles som et overskuddsprosjekt, noe vi har friheten til å velge å bry oss om alt etter som når det skulle passe oss.
 

Når nabolaget flommer over

Det er vår i Cambridge. Mannen min og jeg går sammen med hundene våre langs elven Cam, nordover til den lille landsbyen Fen Ditton, over de bynære jordene hvor kyr beiter sommerhalvåret gjennom. Vi passerer enger med villblomster, hekkende knoppsvaner, husbåter fylt av potteplanter, roere på elva (eller snarere: De passerer oss i rask fart). Den ene hunden ruller seg i fersk kumøkk, men tar seg et bad i elva like etterpå, vasker av seg det verste. På en pub ved elva stopper vi for å ta en pause, og jeg leser i Marian Womacks novellesamling Lost Objects (2018). I novellen «Orange Dogs», hvis utdrag nylig var utstilt på Somerset House i London ved siden av navn som Gretha Thunberg og Timothy Morton, er det nettopp Cambridge som ligger under vann:

«A large part of the town had been submerged. The canals where the students had punted, with their straw hats and their picnic baskets, their books of poetry and mathematics, had overflowed. The colleges of the university bore the brunt of the furious water which finished off the destruction of all their treasures, a destruction that had been started by the months-long freeze, unexpected and murderous, which had preceded the waters. […] the large kitchens and dining rooms and studies lost their impressive beauty under the force of the silt. Whole libraries of incunabulae were lost. The whole town was flooded: Jesus Green, Mill Lane, the Backs, like a less luminous Venice in its death throes.»

På vei hjem passerer vi Jesus Green, hvor hunder løper rundt med logrende haler og folk ligger på tepper i gresset. Jesus College ligger rett ved, der venter vi på bussen. Det er solskinn, men når jeg forestiller meg parken, stiene langs elva og bibliotekene på Jesus College liggende under vann, er himmelen grå og dyster. Søndager som denne eksisterer ikke i fremtiden. Det er en tanke jeg ikke liker å tenke.
 

Dystopisk cli-fi?

I Lost Objects er Cambridge bare et av de mange stedene som beskrives under andre klimatiske forhold enn dagens. Samlingen kan i så måte kategoriseres som climate fiction, forkortet til cli-fi. Kort oppsummert kan man si at cli-fi er all skjønnlitteratur som tar for seg forestilte og som oftest dystre scenarioer forårsaket av klimaendringene. Skjønt: I denne sjangeren er det ikke alltid så lett å skille mellom det spekulative og det realistiske – til forskjell fra cli-fis spekulative slektning sci-fi. Store Norske Leksikon definerer dystopi som «et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av […] miljøsammenbrudd», men hvor spekulativt dystopisk er egentlig scenarioet i «Orange Dogs»? Cambridge ligger riktignok ikke under vann i dag. Allikevel er scenarioet reelt for mange andre byer i verden, og det er heller ikke usannsynlig at det kan komme til å skje også byer i denne delen av verden, i en ikke for fjern fremtid.
 

Oransje hunder

Livet imiterer kunsten: Den femtende mars i år traff syklonen Idai Afrikas østkyst. Store deler av Mosambik ble lagt i ruiner i det FN omtalte som «den verste katastrofen på den sørlige halvkule noensinne.»[ii] Over tre millioner mennesker ble rammet. Hus og veier ble liggende under vann, avlinger ble ødelagte, mennesker døde. Byen Beira, før katastrofen hjem til fem hundre tusen mennesker i et av verdens fattigste land, ble så godt som ødelagt, liggende som en ensom øy med vann på alle kanter, totalt isolert fra resten av landet. Strøm var ikke lenger å få. Nødhjelp var vanskelig å få fram.

Lettere ble det å få nødhjelpen fram da en ny syklon, ved navn Kenneth denne gangen, rammet samme område noen uker senere. Da var nødhjelpen allerede i landet, med Idai fortsatt i mente. Det er en sjeldenhet at mer enn én syklon rammer samme område i løpet av et år, enda mindre er sannsynligheten for at det skjer i løpet av et tidsrom på noen uker. En skal være forsiktig med å si at en enkelthendelse skyldes de menneskeskapte klimaendringene, men vi vet at ekstremværet nå kommer oftere enn før, og at naturkatastrofene som uansett hadde inntruffet – klimaendringer eller ei – forverres av oppvarmingen. Syklonene blir voldsommere, og sammen med det tunge regnet som følger, drukner hus og veier, jages mennesker og andre dyr fra sine hjem.

I «Orange Dogs» er det sommerfuglene som har forsvunnet fra øya «formerly known as England», før de senere dukker opp igjen. På det svarte markedet, hvor en lett kan se på den stimlende folkemengden hvem som selger mat, får protagonisten, som er entomolog, høre rykter om at noen merkelige sommerfugler er blitt observert. Han bytter til seg informasjonen om hvor sommerfuglene er blitt sett, passende nok med en krukke marmelade (sommerfuglenes folkelige navn er ‘orange dogs’). Han finner dem og ser at de har utviklet nye egenskaper – ikke akkurat noen overraskelse i et miljø som har blitt forandret av «fifteen fateful years of suffocating heat, damp, mosquitoes, monstrous and terrifying greenery.» Femten år er ikke lenge, men lenge nok til at evolusjon kan observeres av det menneskelige øyet, og kort nok til at både verden slik den var og verden slik den blir, er noe et menneske kan ha i minne på samme tid.
 

Ensomhetens tidsalder

Nettopp det at novellen befinner seg i skjæringspunktet mellom det realistiske (det som verden er) og det spekulative (det som verden en gang blir), gjør «Orange Dogs» nifs. Fremtiden føles nær og fryktinngytende, fordi romanen lykkes i å koble den til et her og nå. Når det er sagt: Nærhet i tid og rom er ikke nødvendig for å gjøre cli-fi interessant. Et eksempel på dette er Maria Dorothea Schrattenholz’ diktsamling Atlaspunkt (2015), som befinner seg ved det andre ytterpunktet på gradienten mellom realisme og spekulasjon:

«det tar mange millioner år å bli født
all tiden det tar å bli til
du er dekket av jord, aske, støv
de sier jeg kommer fra deg
men jeg har aldri berørt deg
har glemt gravitasjonen din»
 

I samlingen har menneskene forlatt den eneste planeten med et levende og gjestfritt klima, eller som i hvert fall en gang hadde et levelig og gjestfritt klima. Nå bor de på en annen planet i stedet og ser på det som en gang var. Nøyaktig hvorfor menneskene i Atlaspunkt har forlatt jorda, vites ikke, men det er fristende å lese det som at menneskene i diktene har forlatt den på grunn av klimaendringene og den økologiske krisen (to ulike symptomer på det samme: oss). En gang ble jorda så ubeboelig at den måtte forlates.

«[E]very uninhabitable planet out there is a reminder of just how unique a set of circumstances is required to produce a climate equilibrium supportive of life,» skriver David Wallace-Wells i sakprosaboka The Uninhabitable Earth (2019), hvor verden beskrives slik den kan komme til å bli som en følge av hvordan vi varmer opp atmosfæren vår. I Atlaspunkt er Jorden nettopp en slik ubeboelig planet. Menneskene i diktsamlingene befinner seg på Mars. Der skuer de opp på himmelen og ser sitt tidligere hjem. Det er vemodig å lese om hvordan jorda minner dem om et bedre liv, et liv de en gang hadde, men som de ikke lenger har, og som de nå lengter etter.

Helt ubeboelig er det riktignok ikke på Schrattenholz’ Mars, men livet menneskene lever der er begrenset og ensomt. For på Mars finnes nemlig ikke mangfold. På jorda, derimot, finnes det i dag i underkant av ni millioner arter.[iii] Vi lever sammen i intrikate mønstre av relasjoner, tilpasset miljøet rundt oss. Relasjonene mellom oss og de andre levende er ikke mulig å opprettholde under andre miljømessige forhold. De forandres, eller blir borte sammen med artene som forsvinner. Menneskene mister mangfoldet, og blir ensomme.

I stedet for Antropocen, burde vi ifølge E. O. Wilson, slik han foreslår i Half-Earth, heller navngi vår tidsalder Eremocene – ensomhetens tidsalder. Med dette begrepet refererer Wilson til en forestilt fremtid her på Jorden hvor mangfoldet er borte, men navnet beskriver like godt tidsalderen beskrevet i Atlaspunkt. Mars kommer aldri til å bli den beste mulige verden. Det var det Jorden som en gang var. De andre planetene frister ikke, der de snurrer ugjestmilde rundt solen, livløse snarere enn døde (bare det som har levd kan være dødt).

Jeg føler en ømhet overfor menneskene i diktene, det er trist at de måtte dra, og det er trist at vi forandret klimaet på Jorden til det verre for oss selv (og de mange andre). Det er trist at fremtidens jordboere må leve i en goldere verden. Atlaspunkt kommer dermed – til tross for å befinne seg langt ute på spekulasjonens side når det kommer til tid og rom – nær den angsten og tristheten mange i dag føler over tapet vi står midt i.
 

Sex og ørkenlandskap

Mens Schrattenholz’ diktsamling forteller oss noe om menneskenes sorg over å miste verden slik vi kjenner den, forteller den nevnte Gold Fame Citrus om relasjonene vi har til hverandre under de dramatiske forholdene vi befinnes oss i. Romanen utspiller seg i et knusktørt California, hvor Los Angeles stort sett er forlatt og alle byens millioner av svømmebasseng ligger tomme. Her finner vi et ungt par som strever med dagliglivets gjøremål. Den naive og usikre Luz er tidligere modell og poster child for vannkonservering i California, fra tiden før kalifornierne flyktet til de våte delstatene, en av dem Seattle, «the word itself like rain». Ray fikser ting og sørger for at begge får i seg mat og drikke. Vann er mangelvare, men tilgang til et lager av brus på boks har de.

Etter å ha adoptert/reddet/stjålet et lite barn, bestemmer paret seg for å dra østover – til Amargosa, en gigantisk ørken som på grunn av forørkning – en konsekvens av forfeilet vannkonservering og klimaendringer – har vokst seg mye større enn den nåværende Mojaveørkenen. Etter sigende finnes det en liten bosetning der, en bosetning som har tilgang til vann. Når Ray forsvinner under en sandstorm, blir den skjøre Luz et enkelt bytte for kulten som finner både henne og barnet. Herfra tar fortellingen en av flere uventede vendinger. Romanen er en salig blanding av kaliforniske myter; outlaws, sex, vakre mennesker, en karismatisk kultleder – en slags Emma Clines The Girls satt i et fremtidens ødeland som ikke er altfor fjern, i og med at California har blitt tørrere, og at mindre snøfall i Sierra Nevada har gjort det kritisk for en delstat som får store deler av vannforsyningen sin fra snøsmelting i fjellene.

I denne romanen har menneskene sex, og kanskje er nettopp dét løsningen på min venns flåsete spørsmål. Men, og dette er et viktig men: Ikke ta meg for bokstavelig. Det er ikke nødvendigvis sexen i seg selv som er det viktige, men relasjonene menneskene i mellom. Alt det som følger med sex. At Luz og de andre karakterene i Gold Fame Citrus beskrives som mennesker av kjøtt og blod. Plassert midt i det apokalyptiske landskapet baler menneskene i romanen fortsatt med alminnelige følelser og lyster. Watkins behandler dem ikke som brikker i en fortelling om klima, men forteller snarere om en gruppe mennesker som tilfeldigvis lever i en verden som er forandret. De er ikke miljøvernere, de bærer ikke på en irriterende moral, de prøver ikke å fortelle oss noe, de bare befinner seg under disse uunngåelige omstendighetene.
 

Grønnvasking

Slik er det også med menneskene i Naomi Booths Sealed (2017). I tillegg til de mellommenneskelige relasjonene, finnes her et tydelig fokus på både menneskenes relasjoner seg i mellom og menneskenes relasjon til det endrede miljøet. I romanen møter vi høygravide Alice på flukt i Australia. Folk som vanligvis lever i bushen har blitt flyttet til ghettoer på grunn av skogbrannfare, men til tross for dette, har Alice og kjæresten Pete valgt å flytte fra byen til et avsidesliggende sted oppe i fjellene.

En mystisk epidemi har brutt ut i byen. En hudsykdom gjør at huden fortsetter å gro også etter at en skade er leget, slik at den til slutt dekker over alle kroppsåpninger og den syke ikke lenger kan puste. Alice er overbevist om at sykdommen skyldes forurensing og giftstoffer, og at det var denne hudsykdommen hennes egen mor døde av. Som en følge av dette har Alice fått angst for å spise noe farlig.   

Denne frykten for å spise, for eksempel matvarer som ikke er beskyttet i plast, minner om den alminnelige gravide kvinnens (kanskje noe overdrevne) bekymring for å spise noe som kan skade det ufødte barnet. Alices redsel for alt det faretruende i romanen – forurensningen, giftstoffene og den ulmende skogbrannfaren som hele tiden truer i bakgrunnen – skiller seg ikke vesentlig fra den frykten som også er å spore i vårt samfunn. Booth er god i sin skildring av hvordan redselen for det som skjer i miljøet rundt Alice blander seg sammen med det som skjer i henne.

Pete bagatelliserer Alices bekymringer og forteller henne at hun forestiller seg ting. Dynamikken dem imellom er en god beskrivelse av et par som venter barn sammen for første gang. Samtidig får måten Pete føyser bort Alices bekymringer på meg til å tenke på hvordan store deler av samfunnet fortsetter som før, enda forskerne, FNs klimapanel, de grønne partiene, Extinction Rebellion og skolestreikerne med Thunberg i spissen roper ut at huset vårt står i brann. I Sealed blir Alice som en representant for disse, forsterket av at hun er kvinne, noe som speiler det faktum at kvinner rammes hardere av klimaendringenes følger enn menn[iv]:

«‘I’m telling you exactly what I saw,’ I say. ‘You just don’t want to listen. It’s like yesterday in town. That bloke, sitting on the street, I told you there was something wrong with his feet and you didn’t even want to look. I’m not seeing things – you’re refusing to look out there, to see what’s really going on.’ I’m gesticulating now, waving my right hand wildly in the direction of the verandah. […] I’m not going to cry. I am not going to cry.»

Pete er snill og jeg tviler ikke på at han elsker Alice, men han hører ikke egentlig etter – akkurat som når voksne hyller ungdommene for deres engasjement, uten at det skjer så mye mer enn det. Pete blir dermed manifesteringen på holdningen om at «det er bra ungdommen engasjerer seg», gjerne kombinert med en maktperson som tar selfies med de unge demonstrantene i et forsøk på å grønnvaske seg selv. Jeg får lyst til å rope ut: Ta Alice på alvor, da!

Å lese klimakrisen inn slik i forholdet mellom Pete og Alice, er én mulig tolkning av flere, og heldigvis ikke noe leseren blir prakket på. Det er fullt mulig å legge noe annet i forholdet deres, for eksempel at Alice er en representant for de hysteriske og lite faktaorienterte. Om det ligger et budskap i romanen, er det opp til leseren å finne det, og dermed unngår romanen fallgruven å bli belærende og moraliserende. 
 

Flammer og sykloner

God cli-fi er i stand til å sette menneskene i en sammenheng med klimaendringene, uten at de menneskeskapte klimaendringene tar opp hovedrollen. Skyves menneskene for langt ut i bakgrunnen, er det lett å henfalle til en forestilling om at klimaendringene egentlig ikke har noe særlig med oss å gjøre, og at det bare er en særinteresse for noen få. Det er altså hvordan menneskene forholder seg til de menneskeskapte klimaendringene og hvordan de mellommenneskelige relasjonene blir påvirket av de dramatiske klimatiske forholdene vi befinner oss i, som gjør cli-fi interessant og relevant. Lykkes forfatteren, kan fiksjonen om dette emnet bli mer kraftfull enn sakprosaen.

Om Alice i Sealed er den som roper at vi må se, og vi ikke tar henne på alvor, kan vi med tiden risikere å måtte leve som menneskene i Atlaspunkt. Tiden går, og i fremtiden har de ingen egne minner av livet på jorda:

«jeg har aldri sett sykloner
jeg har aldri sett flammer
frykten har jeg bare fått fortalt»

Slik menneskene i Atlaspunkt er skilt fra det som hendte på jorda i både tid og rom, er mange av oss (foreløpig) bare skilt fra det som hender på jorda i rom. På denne jorda bor vi, i den rike delen av verden: Vi vet ikke hva en syklon er, vi har ikke fått byen vi bor i svøpt om i røyk, men i klimafiksjonen kan vi komme nærmere denne virkeligheten.