Emigrantene

Hva er galt med verden? BLA har latt litteraturprofessor Sissel Furuseth bale med spørsmålet.

«Vi har ingen planet B», står det skrevet på skolestreikernes plakater. Budskapet er enkelt: Klimakrisen kan ingen flykte fra. Vi må spille på lag med den blå planeten som vi alle er prisgitt.

Samtidig kommer det stadig medieoppslag om den ustoppelige teknologimilliardæren Elon Musk, som ønsker å sende bemannede romskip til Mars og gjøre mennesket til en flerplanetarisk art.[1] Finnes det mer enn én klode for oss likevel? Er det dit det bærer, for hvem?

«Uppifrån, sett från molnen/synes problemen anta mindre proportion», sang Lisa Ekdahl i 1994-slageren «Flyg vilda fågel». Alt virket så lett den gang. Tjuefem år senere står tenåringer foran Stortinget og oppdrar politikerne: «Vi har ingen planet B!». Har dere tenkt den tanken helt ut?

Oppbrudd

Noen har forsøkt. I Sigbjørn Skådens siste roman, Fugl, er menneskene i ferd med å forlate jorda og flytte ut i verdensrommet. Vi befinner oss på Sedes, eller Heim, som bosetterne etter hvert kaller den nye planeten. Gjennom karakterene Heidrun og Persiles føres leserne inn i det monotone og begrensede livet på det golde stedet i årene 2048 og 2147. Etter den lille fortroppen av oppdagelsesreisende strømmer flere til på grunn av kamp om ressursene hjemme.

Menneskene anno 2147 vil utforske nye muligheter i verdensrommet, men forskeren Heidrun, som reiste ut som førstegenerasjons emigrant hundre år tidligere, forsto ganske raskt: «Materien vi bor i, har ingen løsning. Ikke for oss. Vi har kommet så langt som vi kan».[2]

Det finnes altså ingen planet B, egentlig. Denne triste innsikten, kombinert med savnet av det tidligere livet på jorda, driver Heidrun til vanvidd mens ektemannen forsøker å holde motet oppe ved å se gamle naturfilmer. Når hun oppdager at datteren Su er uten språk, og derfor «mangler menneskelig kjerne», blir sorgen over det som var for tung å bære: «Jeg har bestemt meg, Su. Du skal få slippe larmen fra den gamle verden, slippe å leve et liv i skyggen av jorda, slik som oss. Det skal jeg gi deg før jeg forsvinner».[3] Dermed stanser Heidrun all loggføring av forskningsdata.

Alt for håpet?

«Jeg skal gi deg sjansen til å leve uten å minnes», sier førstegenerasjonsutvandreren til sin datter.[4] Slik reiser Sigbjørn Skåden noen eksistensielle spørsmål knyttet til flukt og erindring: Hvordan takler man livet som emigrant? Skal man ta vare på det som var, eller er det best å forsøke å glemme fortiden? Hvor langt kan man gå i å omskrive sannheten for ikke å miste håpet og forstanden?

Kontrasten mellom den gamle og den nye verden blir for stor for Heidrun, som har som arbeidsoppgave å loggføre alle viktige funn på den nye planeten samtidig som hun bringer med seg kunnskapen hjemmefra. Slik likner hun mimepasseren i Harry Martinsons romepos Aniara fra 1956. Der er mimen den kjempemessige datamaskinen på romfartøyet som frakter mennesker bort fra en stråleskadet jordklode, og «mimaskötaren», eposets jeg, har et tungt ansvar hvilende på seg (i norrøn mytologi var Mímir den som voktet kunnskapens brønn). Den som forvalter kunnskapen og minnet, må hele tiden ta stilling til hva som skal videreformidles til de medreisende. I hvilken grad tåler de å høre sannheten? Mimepasseren velger etter hvert å konservere kun det som er livsfremmende og oppbyggelig, for å lindre angsten hos medpassasjerene på romskipet. «Jag stänger miman. Den är till för trösten men inte för att mänskorna ska rysa för världar som syns lika den de lämnat».[5]

Tid for besinnelse

Martinson skrev sin Aniara i en tid da atombomben var menneskehetens største trussel, og spørsmålet var: Hvilken utvei har vi dersom katastrofen inntreffer? Skådens romodyssé, som har flere likhetstrekk også med den mer trauste settlerromanen, er tilsynelatende mindre politisk. Heller ikke det samtidsaktuelle bakteppet for det dystopiske fremtidsscenariet er like tydelig som hos Martinson. Men når de første utvandrerne i Fugl tyr til gamle britiske naturfilmer i sin nostalgi for en planet som ikke lenger er hva den var, er det nærliggende å lese romanen i lys av vår tids miljøutfordringer. Heidrun rekker å registrere at det var ni milliarder mennesker på jorda da de forlot den.

Skådens roman synes først og fremst å være en eksistensiell undersøkelse av hva det vil si å forlate et sted og vite at man aldri vil vende tilbake. Emigrantene anno 2048 rammes av depresjon, mens settlerne anno 2147 har lært seg å leve nøkterne liv under strengt regulerte forhold. Krisen oppstår idet det kommer nye bosettere som ikke forstår at den nye planeten har begrensede muligheter for livsutfoldelse.

Fugls skjulte hentydninger til Musks fremtidsvyer innebærer at romanen kan leses som en kritikk av maktmenneskers grenseløse begjær etter å kolonisere. I Skådens forrige roman, Våke over dem som sover (2014), var det den postkoloniale sorgen over nasjonalstatens behandling av samene som utgjorde grunntonen. I Fugl er det som om samme problematikk utforskes i en større skala: Hvor klokt er det å ignorere den stedsspesifikke kunnskapen? Har dere kjent på det å være urfolk og bli invadert av det såkalt moderne fremskritt? Skal menneskene aldri lære?

Plan A

Hva vet vi om hvordan verden ser ut en generasjon eller tre frem i tid? I science fiction-litteratur og -film skildres både skrekkscenarier og fluktmuligheter. Tenk om det faktisk finnes en planet B. Hvordan vil det være å leve der? Eller hvis man verken vil eller kan reise ut i verdensrommet, men blir værende på Tellus, hvilke fremtidsscenarier har vi da?

Maja Lunde er blant forfatterne som utforsker de jordbaserte løsningene, som vil være plan A for de fleste av oss, men også portretteringen av flukt og migrasjon i Fugl resonnerer med klimaflukten i Lundes Blå (2017). Begge romaner skildrer begivenheter som finner sted i 2040-årene, tydelig inspirert av dagsaktuelle flyktninge- og klimakriser, men der Skåden fabulerer om nye planeter, holder Lunde seg til den verdensdelen som ligger oss nærmest.

I Blå foregår en del av handlingen i et tørkerammet Frankrike anno 2041 der en far og en datter er på vei nordover fordi det ikke lenger er mulig å leve i middelhavslandene. Mor har forsvunnet på veien, men det var hun som forsto hvor prekær situasjonen var og tok initiativ til flukten:

     «Hvor var vi på vei?

     ‘Vannlandene, David’, pleide Anna å si til meg. ‘Det er dit vi må.’

     Jo tørrere vårt eget land ble, jo mer snakka hun om landene i nord, hvor regnet ikke bare kom en sjelden gang i løpet av de kalde månedene, men også om våren og sommeren. Hvor langvarig tørke ikke fantes. Men hvor det snarere var motsatt, hvor regnet var en plage, kom i stormer. Hvor elver flomma over, demninger brast, brått og brutalt.

     ‘Hva gråter de over?’ sa Anna. ‘De som har alt vann i verden!’

     Hos oss hadde vi bare det salte havet, som steig. Det og tørken. Det var vår flom. Ustoppelig. Først het det toårstørke, så tre år, så fire. Dette var femte året. Sommeren virka uten ende.»[6]

Selv leste jeg Blå tørkesommeren 2018. Vi som gjorde det, fikk et helt spesielt forhold til romanen. Som lyshudet nordboer har jeg aldri tålt sol og varme spesielt godt. Viser gradestokken over 25 grader, må jeg flykte inn i skyggen. Sommeren 2018 tilbragte jeg mye tid inne i skyggen, energiløs og konstant tørst. Etter hvert som ukene gikk og regnet uteble, steg panikken. Er det slik det skal bli? Hvis vannlandene ikke lenger har vann, hva gjør vi da?

Virkeligheten hadde innhentet fiksjonen og tilført den en akutt betydning. Plutselig kjente jeg en sterk identifikasjon med Lundes oppdiktede fremtidspappa som ventet på regnet sammen med datteren sin.

For plan A er vel at regnet fortsatt skal komme, i passelige mengder, og at vi ikke behøver å flytte for langt nordover for å oppleve det.

«Hade jag dina vingar då flög jag min väg och försvann»[7]

Litteraturhistorien er riktignok full av fortellinger om folk som trekker nordover, sørover, østover og vestover fordi ressursgrunnlaget ikke er godt nok der de er. Mennesker har stadig vært i bevegelse og på flukt, også oppover i høyden. Men handler de moderne romodysséene egentlig om flukt for overlevelsens skyld?

Når jeg leser tekster som Fugl og Aniara, eller hører siste nytt om Elon Musks siste romfartsplaner, er det lett å tenke at mennesket må være en selvdestruktiv art. Som Heidrun sier til sin datter: «Fuglen vi kom med, er døende. Den dør sakte med oss i seg».[8] Stormannsgalskap er neppe gunstig for menneskehetens overlevelse. Er det det Martinson og Skåden vil fortelle oss ved å la sine karakterer oppløses i materien?

Samtidig rommer disse tekstene et paradoksalt vitalistisk budskap om at det er nettopp våre selvutslettende drifter og vår fatale forestillingsevne som utgjør selve livet. «Forsök til räddning genom tankeflykt/ och överglidningar från dröm till dröm/ blev vår metod», heter det i Aniara.[9]

Men det er neppe dette skoleelevene utenfor Stortinget ønsker å høre. Redning gjennom tankeflukt? Er det fortsatt der vi er?


Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.


BLA 6-7/19. 13.06.2019.


[1] Arnfinn Christensen, «Elon Musk satser alt på Mars», forsking.no, 4. oktober 2017. 

[2] Sigbjørn Skåden, Fugl, Cappelen Damm, Oslo 2019, s. 73.

[3] Skåden, Fugl, s. 76.

[4] Skåden, Fugl, s. 103.

[5] Harry Martinson, Aniara, Bonnier Pocket, Stockholm 2004, s. 39.

[6]  Maja Lunde, Blå, Aschehoug, Oslo, 2017, 25.

[7] Lisa Ekdahl, “Flyg vilda fågel”, 1994.

[8] Skåden, Fugl, s. 124.

[9] Martinson, Aniara, s. 37.