Atomsoppdrømmer

Gjennomsnittstemperaturen på Jorden har steget med 0,85 grader siden 1880. Utslippene av klimagass har aldri vært høyere. Irreversible klimaendringer. Hetebølgene vil bli hyppigere og vare lenger. Ekstrem nedbør kommer og mer og mer intenst. Havisen smelter. Om endringene fortsetter vil Arktis være helt uten sommerhavis i 2050. Klimaendringene vil gi globale konflikter. De fleste av oss vil dø i kamp om knappe ressurser. De få overlevende vil konkurrere med roboter. Asteroider, slik som de som utryddet dinosaurene. Supervulkaner. Masseutryddelse av artene. Roboter vil erstatte oss. Nanoteknologi og syntetisk biologi. Cyborger og mutasjoner. Nye kreftarter. Kjøttetende bakterier. Antibiotikaresistente bakterier. Epidemier. Pandemier. Forgiftet grunnvann. Manglende drikkevann. Global tørke. Sult. Mindre matproduksjon. Overbefolkning. Verden drenert for råstoff. Ingen fosfor. Ingen platina. Ingen litium. Ingen helium. Ingen titan.  

*

Stadig gjentas det: vi er på vei mot undergangen. Så mange av endringene er irreversible. Verdens ende er nær.

Jeg får den pubertale reaksjonen: hva er vitsen?

Jeg er politisk deprimert.

*

Jeg spør moren min om de trodde det samme, da de var unge. Trodde de verden ville gå under?

Ja, svarer hun. Selvfølgelig. Det var kald krig.

*

Fra menneskets første morgen har vi spådd jordens undergang i en blanding av frykt og spenning. Det er et mareritt og en drøm å være der når det skjer.

Sola myrkner,
jorda sokk i sjøen,
dei ljose stjernene
fell frå himmelen.
Eld brenner
Yggdrasil sine kvister
og eit stort bål
sverter skyene.

Som det står skrevet i Voluspå.

Og hvem vil ikke være Volven som kan vitne uten å erfare. Huske gudenes fødsel og se deres fall. Se jorden brenne og gjenoppstå igjen.

Dessverre innehar de færreste av oss denne evnen. Vi kan bare se det vi erfarer. Og her lærer litteraturen meg at det samme gjelder oss alle, i alle tider: vi er nok alle fanget i en solipsisisme, troen på at verden kretser rundt oss selv, til å tro at akkurat vi vil oppleve apokalypsen. At akkurat vi vil være der når Jorden svømmer over, når solen slukner, når robotene har renset planeten for organisk overflødig liv.

*

I filmen Sunshine fra 2007 drar en gjeng astronauter og vitenskapsfolk for å sprenge solen med all verdens atomvåpen. Solen holder på å slukne. Teorien er at eksplosjonen kan starte solen på nytt, slik at liv på jorden overlever.

Under reisen blir mannskapet mer og mer fasinert av solen. Jo nærmere de kommer, jo mer tiltrekkes de av den. For skarp til å se direkte på, for varm til å utsettes for. Det blir klarere og klarere at denne kilden til liv blir deres sikre død.

*

Vil vi se katastrofen. Vi vil være der når det skjer. Være det unike vesenet som vitner skaperverkets fall.

*

Det sies at man ikke skal skrive sine drømmer inn i litteraturen, for de har ikke konsekvenser. Men jeg er et menneske som drømmer hele tiden. Livaktige, realistiske drømmer. Lange drømmer. Drømmer som ligner livet og drømmer som av og til er hele spillefilmer, med begynnelse, midt og slutt. Drømmene mine har konsekvenser i mitt virkelige liv. Heldigvis ikke på den måten at jeg er sanndrømt eller at jeg ikke vet det er drøm, men at erkjennelse kan oppstå i drømmer. Jeg er sikker på at hjernen prosesserer ting mens jeg sover. Når jeg drømmer så tenker jeg.

Etter at jeg ble gravid har drømmene økt i omfang og intensitet, men også i tema. Jeg bærer nytt liv, men drømmer stort sett bare om dystopier og verdens ende. Mørke variasjoner i repetisjon av virkeligheten. Hva er det jeg føder dette barnet til?

Jeg har en gjentagende drøm om det golde landskap. Jeg våkner, står opp og går ut, men der er det ingenting. Det er ikke gold som i T. S. Elliots Wasteland (1922), ikke fullt av kulturelle referanser, ingen fordervelse av materie og moral, nei. Det er ingenting. Jeg snur meg. Huset er borte. Jeg ser fremover. Alt er tørket ut. Det er ingen bygninger. Ingen trær. Jorden er brun og sprekkete. Det ligger et slags hvitt støv over. Jeg smaker. Det er salt. Her kan ingenting gro, tenker jeg. Her kan ingenting spire. Verden er blottet for vann.    

*

Mange tror, eller kanskje bare håper, at om det var dem, om de var dette vitnet, så ville de overleve. De ville vært ressurssterke nok til å se undergangen, se utslettelsen av nesten alt annet liv, og gå videre.

Man kan forstå dem: Ønsket om å være den siste gjenlevende av sin art. Lete etter sin motpart av det andre kjønn. Redde arten. Bli Noah.

I undergangen vil vårt betydningsløse liv bli «liv» av eneste betydning: Menneskets siste sjanse.

Hvem vil vel ikke ha mening?

*

Jeg drømmer om atomsoppen. Om det aller verst tenkelige. Et begjær mot katastrofen. Mot kulminasjonen av alt vakkert og fryktelig i ett øyeblikk. I øye av stormen. Flammehav og isende ro. Den perfekte eksplosjon etterfulgt av røyksoppen. «(…) jorda slo høgt og vilt ein knyttneve mot himmelen ved mishandling», skriver Tarjei Vesaas i diktet Regn i Hiroshima (1947). Alle rop blir tause, alt som var blir intet. Så regner asken lydløs ned over det vi en gang kalte sivilisasjon.

*

David Lynch drømmer om atomsoppen. I hans drøm er den første prøvesprengningen i New Mexico i 1945 en skapelsesberetning for ondskapen som vil ramme Twin Peaks. Drømmen er lydsatt med Threnody to the Victims of Hiroshima av Krzysztof Penderecki og starter med et lysglimt, lyset står stille noen øyeblikk, urørlig, slik bare de kraftigste tingene kan fryse. Så hever soppen seg. Den er røyk og ill, svart og gyllen. Den lange stilken opp mot soppens hode er en fraktkanal, og gjennom det stiger tusen glitrende møll, en landeplage. Den kraftige eksplosjonen har hvisket ut skillet mellom jordens overflate og dets indre. Alt ondt som er fortrengt kan stige opp til overflaten. Et lite egg lander på eksplosjonspunktet og ut krabber en froske-møll, kravler seg gjennom ørkenen og inn av vinduet til en ung pike, inn i munnen hennes. På radioen gjentas samme beskjed igjen og igjen. Noen skriker. Noen har dødd alene og snart vil mange flere dø.  

*

Jeg drømmer jeg er inni Ingrid Storholmens bok Tsjernobylfortellinger (2009). Søstrene mine er byttet ut med hennes. De kan ikke få barn og de peker på eggstokkene sine som lyser opp gjennom magen. Det er strålingens skyld. Alt nedfallet over Trøndelag. De sier de har en halveringstid, men de fordobler seg og snart har jeg flere søstre enn jeg kan telle. Lysende grønne hunder løper forbi og virvler aske opp av bakken. Husene rundt oss står forlatt. Jeg prøver å gi et hus til hver av søstrene, gi dem husly, de må være fryktelig kalde. Men de nekter. De vil at jeg skal gå inn. Inn mot reaktoren som skinner blankt inni fabrikken. De vil jeg skal legge magen til og lytte, lytte etter atomets magi. Du skal også fisjonere, sier de. Cellen deler seg, fra to til fire til åtte, til seksten. Mutere seg frem til liv.  

*

Atomsoppdrømmer er drømmen om én eneste altomfattende (atomfattende) katastrofe. Globale konflikter drevet til det ytterste. Noen trykker på en knapp og alt er borte. Tilintetgjort. I det ene øyeblikket har vi det bra. I det neste er vi ikke. En atomsoppdrøm trenger ikke være en atombombe, men det er en tydelig og plutselig katastrofe. Hendelsen som endrer alt. Asteroiden som nærmer seg jordens overflate i en vill fart. Eller ufoene som angriper oss, sprenger oss i fillebiter. Vulkanutbruddet. Magma stiger opp fra jordskorpen. Smelter alt på sin vei. Havet koker. Det er flammehav og ruiner. Det er Enden, og det er ingen usikkerhet om at det er det det er.

I en atomsoppdrøm er vi ikke direkte til å klandre. Vi kan distansere oss fra skylden. Varslene når oss for sent. De politiske avgjørelsene skjer så langt borte fra vårt daglige liv. Vi har ingen reell makt over hendelsene som rår. Vi kan bare la livet gå sin vante gang til alarmen går.

*

Kjæresten min husker den kalde krigen. Han husker at muren falt og at foreldrene jublet. Og han minnes opplæring i barneskolen om hva man skulle gjøre i tilfelle atomtrussel. Det var viktig å huske at en alarm ikke nødvendigvis betydde bombe, men at man aldri kunne være for sikker. Barna ble bedt om å finne sin partner, utdelt av læreren på forhånd, og stille seg opp to og to etter hverandre. Så skulle de gå gjennom skolen og ned i gymsalen. Fra gymsalen var det en dør og bak døren var en bratt trapp: undergangens trapp kalte de den. Trappen førte til et bomberom. Her hadde skolen sørget for at det var vann og boksemat til flere dager. Her skulle barna være trygge for fare. Men i ettertid lurer han på om det bare var kjelleren.

Han har fortsatt et nostalgisk forhold til den kalde krigen. En tid han så vidt har erfart. En tid hvor de to minnene jeg nå har skrevet kanskje er de eneste han har som konkret er knyttet til den reelle krigen. Likevel drømmer han om en tid med store ideologier hvor aksene var tegnet opp og meningene var sterke. Alle sloss for sin sak og sto ved barrikadene. Han sier det er noe med den tiden. Som om alt stod på spill. Enden var nær. Det ga mening å sloss.

I Playstation-spillet Fallout 4 spiller vi sammen ut hvordan en postatomisk dystopi kunne sett ut. Her er estetikken tatt fra 50-tallet, men teknologien langt mer avansert enn vår. Retro-futuristisk, heter det visst.

Fra krigen og frem til 2077 har verden vært suksessfullt drevet av atomkraft. Men så blir ressursene knappe og konfliktene øker. Kjernefysisk krig bryter ut og utsletter nærmest alt. Vi møter vår avatar 200 år etter krigens slutt. Han har vært fryst ned siden rett før bombene falt. Han våkner til for å lete etter sin familie og redde verden.

I et nedbombet og forfallent Boston vandrer man blant ruiner og roboter, og de gjenlevende skapningene som finnes. Noen muterte til det groteske, noen helt vanlige mennesker som prøver å bygge opp et liv med det lille de har. Jo mer radioaktivt området du er i er, jo mer grønt fluorescent blir det, og du kan høre geigertelleren klikke febrilsk når du nærmer deg et atomisk nedslagsfelt.     

Spillet er tilfredsstillende. Man bygger opp og dreper slemminger, eller blir slemming, avhengig av hvilke valg man tar. Men selv da får man ansvar for å bygge verden, være en meningsbærende borger i et kaotisk landskap. Være den overlevende som gjør en forskjell, som blir starten på en ny æra.

*

Jeg tenker på Kurt Vonnegut som satt i fengsel i Dresden mens bombene falt over ham. Som brukte hele sitt liv på å advare mot vitenskapen og teknologiens risiko. Jeg tenker vi skuffer ham. Vi romantiserer hans største frykt. Vi blir forskeren Hoenikker i Cat’s Cradle (1963). Hoenikker er forskeren som ikke tar konsekvensen av sin egen forskning. Han lar forskningen gå dit nysgjerrigheten leder ham. Når noen legger problemet atombombe foran ham, så løser han det. Når noen spør ham om det er mulig å fryse all verdens is, så lager han et middel som gjør nettopp det. Han tar ikke noe ansvar for at verden kan gå under av det han har laget.

Slik blir vi også. Vi trykker distansert på knappene uten å se hvilke enorme etiske valg vi tar. Bare heldigvis kan du starte fra forrige savegame på PS4: ta bedre valg, bruke teknologien bedre, ikke sprenge hele verden i fillebiter. Dessverre har virkeligheten har ingen omstart.

*  

I virkeligheten håper jeg apokalypsen tar livet mitt. Jeg vil ikke være den man raider sykehus etter medisiner for. Jeg tror ikke diabetikere har noen plass i det postapokalyptiske, selv om kjæresten min mener at vi kan finne en gris som vi kan koble meg opp til, som kan produsere inulin for oss begge, og som kan bli min trofaste kompanjong gjennom det nye øde landskapet.

Fra insulinpumpe til insulin-pig.

Kjæresten min sier, at om man stadig kan dyrke mat etter katastrofen, så vil han tatt oss, katten og ungen og grisen og meg, opp til fjellet. Der ville vi startet på nytt. Beskyttet mot epidemiene og morderne, fritatt fra å slåss om de knappe ressursene. Vi ville dyrket vår egen jord. Nybyggere på vei mot sivilisasjon.  

Jeg sier at han burde ta med et par geiter og noen høner. Han sier at han også må ha en ekstra gris, i tilfelle han får lyst på bacon. 

*

I Marie Darrieussecqs bok Livet i skogen (Notre vie dans les forêts, 2017), stikker hovedpersonen til skogs med sin egen klone. Klonen ble opprinnelig lagd for å gi henne ekstra organer, en perfekt organdonor av hennes eget genmateriale. Eller det var det hun ble fortalt. Men det er alltid problemet med kloner og de som overvåker oss, de er ikke til å stole på. Det er lett å bli erstattet i disse apokalyptiske tider.

*

Jeg hadde en gang en drøm om min morfars åker. Tidligere vokste det korn der, men det var lenge før jeg ble født. I min levetid er det et kommunalt grøntareal, en barnehage, en ungdomsskole og et basseng. Noen ungdommer pleier å stå og smugrøyke opp mot skogholtet bak mine foreldres hus.

I drømmen er alle hus borte utenom gårdens hovedbygg der min onkel bor i dag. Det ruver over åkeren som det gjorde i min morfars tid. Åkeren er gjenopprettet. Ligger langstrakt og stolt. Men denne gangen gror det ikke korn der. Det som en gang var gyllent er nå rødrosa. Store ballonger vokser opp av jorden. De svever i luften bare festet til bakken via en snor. Det er navlestrenger og inni hver ballong ligger det et foster. Jeg kan se inn i dem. De er gjennomsiktige, gjennomskinnelige, de gløder. En fosterfarm!

Jeg går mellom dem og ser hvordan de er like og forskjellige på en gang. Noen er store og noen er små. Noen har helt egne trekk. Og se der, der er min sønn, han har fått en penis. Jeg legger meg ned på bakken ved ham, og ser opp på de kunstige livmødrene. Jeg kan høre de små hjertene banke i dobbel fart.

En slik lettelse å kunne følge med hele tiden, se hele utviklingen.

Men så blir jeg urolig. Hvordan er det inni der? Er det varmt nok? Og hva gjør det med fosteret, denne eksponeringen?

Hvordan vet man hvilket som er sitt?

Hva om noen klipper snoren til ballongen ved en feil? Snubler over den så den ryker. Vil den falle til marken og visne? Vil fosteret ligge her og dø alene?

Jeg legger hånden mot ballongen. Jeg vil ha ham nær meg. Jeg må.

Jeg våkner andpusten og tar meg til magen. Han sparker.

*    

Apokalypsen vi nå frykter er ikke atomsoppdrømmer. De er ikke plutselige og altoppslukende: en bombe eller asteroide som utsletter alt. I det ene øyeblikket står hun og koker te, i det neste er hun støv.

Våre apokalypser er treige og lunefulle. Havet stiger sakte. Elven tørker sakte ut. Det biologiske mangfoldet reduseres art for art. Ett jorde kan ikke lenger dyrkes på, så et jorde til. Dråper med gift renner ut fra fabrikken og ut i grunnvannet.

Vi merker små endringer, men er usikre på konsekvensene. Før de er der. Flere og flere mennesker er på flukt på grunn av klimatiske endringer. Det blir mindre fisk i havet. Vi blir syke, men vet ikke hvorfor.

Og alt er vår egen skyld. Apokalypsen går rett inn i de små valgene vi gjør hver dag. Plastposen med butikkvarer, det kjemiske innholdet i en sjampo, bilen du tok til jobb, flyreisen du planlegger.  

Det ligger en ironi i atomkraftens lave utslipp.

*

Det gir meg håp at så mange har tatt feil før. At jorden ikke er blitt oversvømt. At solen ikke har sluknet. At vi bærer våre egne barn. At vi ikke kloner våre foreldre. At robotene stadig jobber for oss.

Jeg har lyst til å tenke at også vi tar feil, at ingenting kommer til å skje, men det er også en sjanse for det motsatte. At vi lever i den tiden hvor alle profetier går i oppfyllelse.