Foto: Rolf M. Aagaard

Poetikk: Trude Marstein

BLA utfordrer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver.

«Hvorfor skriver du?» eller «hva handler boka di om?» er spørsmål jeg syns det er vanskelig å svare på, og samtidig blant de mest alminnelige spørsmålene, og absolutt spørsmål jeg må regne med å få.

Jeg skriver om livet. Virkeligheten. Så banalt og så pompøst. Jeg skriver fram fiktive menneskers opplevelse av å være til stede i tilværelsen, deres livsfølelse, som samtidig skal gi leseren inntrykk av noe universelt. Jeg vil holde personene innenfor det vi anser som en normalitet, jeg vil skyve dem mot grensene for denne, men aldri slippe dem utfor. Da vil graden av gjenkjennelse bli mindre for leseren, romanpersonene opphører å være utsatte. Når alle grenser er krysset, står det ikke lenger noe på spill.

«Sant» og «nødvendig» er ord jeg tidligere syntes lød altfor pretensiøse når det dreier seg om skriving og skjønnlitteratur, men som jeg etter hvert ikke kommer unna. Alt jeg skriver, skal henge sammen med resten av romanen og med virkeligheten. De sammenhengene må alltid være der, selv om de ikke er opplagte og lett synlige. Romanen skal ikke bygges opp av påfunn og påstander, alt skal følge nødvendig på hverandre, romanen skal folde seg ut strengt etter sin egen form, som blir til etter hvert. Det skal ikke være juks eller enkle løsninger, karakterene i boka skal tas på alvor, leseren skal tas på alvor, og jeg skal ta meg selv på alvor. Virkeligheten skal tas på alvor.

Og det innebærer grundighet og etterrettelighet: Hvordan er det egentlig? Det er oftest langt unna det første som faller meg inn. Hvordan er det å være i sin egen kropp i alle mulige situasjoner livet består av? Hvilke bestanddeler er det i alle de forskjellige inntrykkene? Hva er det som trigger bestemte minner fra det arsenalet hvert menneske har? Hvordan arter lykke, dårlig samvittighet, uro seg – både uttrykt, og som en innestengt følelse? Hvordan er det naturlig å reagere når man får en jobb man egentlig ikke vil ha? Hvordan er det å se et fremmed menneske krysse en tom fotballbane? Hvordan er det å være tretten og i konflikt med en venninne? Hvordan kjennes det å være gravid? Miste barnet, eller ikke miste det? Å ta seg av, eller ikke ta seg av, sin aldrende mor? Å bli glad i en sau?

Hvordan er utløpene for alle disse følelsene? Oftest langt mer dempet i virkeligheten enn i det meste som finnes av fiksjon. Å beskrive sterke følelser – fortvilelse, lykke, desperasjon, raseri, lidenskap – uten sammenbrudd, høylytte utrop, servise veggimellom, besvimelser, oppkast og selvmordsforsøk er en utfordring. Det jeg beskriver, skal være representativt, vise noe relevant menneskelig som er sant, som stemmer. Empati er viktigere enn fantasi når jeg skriver.

Jeg skriver ikke om meg selv, jeg gjør aldri det. Men likevel bruker jeg hele tiden meg selv og mitt når jeg skriver, hvordan kan jeg unngå det, hva annet kan jeg bruke? Jeg må være helt nært, og på en klar armlengdes avstand, begge deler voldsomt, vekselvis og samtidig. Jeg skriver fram mennesker som ikke har noe som helst med meg selv å gjøre, samtidig som jeg bruker alt jeg er og har vært og tenkt og følt og erfart.

Jeg må få teksten et sted der den ikke tilhører meg. Der jeg ikke går god for eller må stå til rette for det den utsier. Mine meninger og holdninger skal ikke kunne utledes fra det jeg skriver. Det betyr ikke at romanpersonen må ha helt andre meninger og holdninger enn mine egne, men hans eller hennes holdninger og meninger har ikke noe med mine å gjøre.

Men jeg må føle! Kanskje kan jeg si at jeg bruker egne følelser når jeg fremmer fremmede meninger og holdninger, at jeg løsriver følelsene fra det de er knyttet til. Jeg forsøker hele tiden å vri teksten bort fra meg selv, hele tiden små vridninger. Og det kjennes som jeg stadig kommer nærmere noe egentlig, sant, og kanskje faktisk nærmere meg selv jo mer jeg skyver det unna, i hvert fall får det stadig sterkere betydning for meg.

På ett plan har ikke romanpersonene noe med meg å gjøre. Jeg kjenner ikke disse menneskene. Jeg trenger ikke like dem. Jeg trenger ikke gjøre meg opp en mening om hvorvidt jeg liker dem. Det skal være en følelse av at de fins uavhengig av meg. Men så er det jo samtidig jeg som har brukt time etter time, uke etter uke på å konstruere disse bevissthetene. Og i en periode betyr de alt for meg. Jeg må skrive meg fram til denne dobbeltheten, det uvedkommende og det altoppslukende. Alt står på spill, og ingenting betyr noe. Jeg er nedlatende og distansert, og jeg er sentimental og dypt berørt. Jeg er full av forakt, og full av ømhet. Jeg må bruke intellektet, og jeg må bruke følelsene. Besinnelse og mangel på besinnelse er to viktige faktorer: å vite når jeg skal slippe løs og når jeg skal holde igjen.

Gjennom posisjonen jeg setter meg i som forfatter, med balansen mellom distanse og nærhet, får jeg følelsen av at jeg kan forstå alt mennesker kan finne på å gjøre. Det er jo noe raust og menneskevennlig i en slik posisjon, men samtidig kan det kjennes som noe skummelt – en betydningsutjevning, at ingenting betyr mer enn noe annet. At alle følelser og handlinger kan, sett i det rette perspektivet, aksepteres og til og med forstås, at personene er uten ansvar og skyld. Men jeg verken forsvarer eller dømmer disse handlingene og holdningene hos romanpersonene, jeg bare viser dem fram, utstiller dem; sannsynliggjør og motiverer dem, slik at det er mulig for leseren å tro på dem, og kanskje også forstå. Jeg overlater ansvaret til leseren.

Skamløshet er viktig når jeg skriver, men like viktig er skammen. Bare i små blaff må jeg la skamløsheten herje, det er en forutsetning at skammen er på plass.

Kunstneren Tracey Emin hadde et verk med tittelen, «My bed» i 1998, en installasjon, rett og slett senga hennes, med skittent sengetøy, rot, askebeger, spritflasker, en blodig truse osv. På det tidspunktet syntes jeg det var fascinerende, men det ville jeg ikke syntes i dag, på grunn av alt som har skjedd siden da. Jeg husker at hun ble intervjuet på tv, og fikk spørsmålet om det fantes noe som var for skamfullt til å fortelle eller vise fram. Hun tenkte seg om, og sa: «Nei, jeg kan ikke komme på noe, ikke noen ting», og jeg grøsset.

Dette er noe jeg frykter. For nå, tjue år etter, er det liksom ingenting å skamme seg over, alle grenser er overskredet. Grenseløshet er det som gjør det vanskeligst å skrive, at alt er lov, og ingenting gjør inntrykk.

Jeg kan ikke skrive gode bøker uten skam. Samtidig kan jeg ikke skrive gode bøker uten å overstyre og ignorere skammen. Jeg må bruke den, ikke la meg hemme av den. Og i små drypp: ren skamløshet. Men det er ikke min skam, eller min skamløshet, eller det er min skam og skamløshet gjennom fremmede, fiktive perspektiver, overfor fremmede ting og hendelser.

Alt som står i romanen, skal være vesentlig, nødvendig, selv om det tilsynelatende er tilfeldig og overflødig. Noe må stå på spill, jeg må klare å bevege noe i leseren. Jeg behandler det trivielle eksistensielt; jeg tenker på eksistensiell ensomhet som noe alle er tilbøyelige til å oppleve, på forskjellig måte, i forskjellig grad, uansett hvor ekstrovert eller introvert, hvor intelligent eller enfoldig, hvor selvsentrert eller altoppofrende man er. Når jeg beskriver en konkret scene, vil jeg samtidig vise fram noe annet og mer.

Dette annet og mer er, og skal forbli, uklart for meg, og gjør spørsmålene om hvorfor jeg skriver og hva jeg skriver om, vanskelig å besvare. Det handler blant annet om å forsøke å framstille denne ensomheten på forskjellige måter, den alminnelige eksistensielle ensomheten og alt annet menneskelig. 

Emneord: