Jordan vet faktisk hvordan

Påfallende mange av psykologiprofessoren Jordan Petersons motstandere synes tilsynelatende at det ikke er nødvendig å søke kunnskap om Petersons meninger. De «vet» allerede hva det går i

I løpet av to hagefester[i] den siste helgen i august, havnet jeg i flere mer eller mindre opphetede diskusjoner da jeg innrømmet å støtte Jordan Peterson. Mange av de jeg diskuterte med hadde verken sett en eneste av Petersons Youtube-videoer eller lest noe av det han har skrevet. Dette ser for meg ut til å være et typisk trekk ved Peterson-mottakelsen: Påfallende mange av motstanderne hans opplever ikke at det er nødvendig å søke kunnskap om fenomenet[ii], de «vet» allerede hva det går i. Samtidig er det et uttrykk for en noe overfladisk side ved samtiden at psykologiprofessorens viktigste budskap om lidelse, ansvar og mening ofte blir oversett i den offentlige debatten.

Mer visdom enn selvhjelp

En av grunnene til at Peterson er et hett navn i norsk offentlighet, er at hans beryktede selvhjelpsbok kommer i norsk oversettelse denne høsten.  Jeg har lest mange selvhjelpsbøker i løpet av mitt 36-årige liv og de to beste så langt må være Flight plan av Brian Tracy og Mastery av George Leonard. Begge bøkene minner leseren på å fortsette å streve mot målet du har satt deg også når du kommer ut av kurs. Bøkene er gode selvhjelpsbøker fordi de terper på én enkelt idé. Også Petersons bok, som jeg har lest på engelsk, har en slik overordnet kongstanke: meningen med livet finnes i balansen mellom orden og kaos. Men der Flightplan og Mastery er nokså korte og ensporede, er 12 rules mer sammensatt, mer springende, men også mer nyansert. Etter endt lesning sitter du ikke igjen med ett enkelt prinsipp du kan implementere, men en hel rekke perspektiver på hva som utgjør et meningsfylt liv. Dette gjør boken mindre vellykket som selvhjelp, men desto mer interessant som visdomslitteratur.

Men når man leser de mange anmeldelsene av 12 rules, eller intervjuer og artikler om Peterson, skulle man tro at han først og fremst var en politisk polemiker. Det mange av Petersons kritikere ikke har fått med seg, og som gjør at de ofte bommer i sine lesninger, er, som Mikkel Ihle Tande påpeker i en artikkel på NRK.no, at Petersons prosjekt ikke først og fremst er politisk, men spirituelt. Regel syv i boken oppsummerer mye av essensen: «Pursue what is meaningsful, not what is expedient». Det viktige i livet er ikke å oppnå suksess eller for den saks skyld å være glad, men å leve et liv med mening. Peterson tar tak i nihilismens problem; den store faren i vestens sekulariserte virkelighet, skriver Peterson, er at vi med Nietzsche, en av tenkerne Peterson oftest refererer til, har drept Gud. Vi har fjernet en essensiell ramme for tilværelsen uten å erstatte den. Mennesket kan ikke skape sin egen mening. Peterson viser til Dostojevskis Forbrytelse og straff og hovedpersonen som ikke kan gjennomføre et «etisk riktig» mord som intellektuelt sett fremstår logisk ut ifra hovedpersonens ateistiske verdensbilde uten å bli drevet til vanvidd av samvittighetskvaler. Mennesket er fortsatt bundet av moralen som den kristne verdensforståelsen vernet om. Ifølge Peterson er dette fordi mening, det etisk gode, det sanne, er virkelige, faktiske størrelser i tilværelsen og ikke noe som mennesket kan manipulere eller selv finne på. Væren[iii] er drevet av de samme kreftene som alltid. Problemet oppstår når det moderne mennesket, selv om det har hatt gode grunner, har gitt slipp på verktøyene vi hadde for å hanskes med disse kreftene. Løsningen, ifølge Peterson, ligger i å vende seg mot tekstene vår kultur er bygget på. De gamle mytene i Bibelen gir verdifull veiledning, og hvis man går glipp av disse innsiktene, er man ganske enkelt i trøbbel. Det handler ikke om å måtte omfavne disse historiene som metafysiske eller historiske sannheter, å gå tilbake til en bokstavtro tolkning av kristendommen eller å omfavne tidligere tiders hierarkier og patriarkater, slik mange av Petersons kritikere liker å tro. Men det handler om å nok en gang forholde seg til denne tradisjonen som om den har noe helt avgjørende å fortelle oss.

Adam og Eva

I kapittel to, «Treat yourself like someone you are responsible for helping», siterer Peterson en undersøkelse som viste at av hundre personer som fikk utskrevet en medisin, ville en tredjedel aldri hente medisinen, og halvparten av dem som skaffet seg den, slurvet og tok den ikke på riktig måte. Peterson påstår at mennesker generelt er flinkere til å sørge for kjæledyrene sine enn å ta vare på seg selv. For Peterson handler dette om menneskets tendens til selvforakt. Han knytter det til bibelhistorien om Adam og Eva. Mennesket valgte å vende seg vekk fra Gud og som straff kastet Gud mennesket ut av paradis. Historien om Adam og Eva viser hvor vanskelig livet er, men mennesket fortjener sympati for å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er lett å bli bitter, å bygge opp et hat mot Væren, for livet er krevende: mennesket er bevisst sin egen dødelighet, mennesket undertrykker hverandre på en rekke ulike måter og naturen i seg selv er nådeløs. Peterson skriver: «It is an existential situation that no mere animal encounters or endures, and one of severity such that it would take a God to fully bear it.» Menneskets selvforakt på egne og samfunnets vegne er delvis legitimert, både enkeltmennesker og større grupper har gjort forferdelige ting, men dette er bare halve fortellingen: «Hatred for self and mankind must be balanced with greatfullnes for tradition and the state and astonishment at what normal, everyday people accomplish». Utfordringen i livet består i — selv om vi er svake og lett lar oss friste, lett lar oss distrahere fra kursen vi har satt oss — å ta et oppgjør med overdreven selvforakt og selvkritikk, å finne verdighet og selvrespekt gjennom gode, etiske valg, kort sagt, å finne veien tilbake til «Gud», i betydningen å leve et verdig og godt liv.

I kapittel fire, «Compare yourself to who you were yesterday, not to who someone else is today», utdyper Peterson: mennesket må ikke bare velge å gjøre det gode, men også ta et vedvarende og aktivt valg om at det gode faktisk finnes selv om all urettferdighet og ondskap i verden kan tyde på det motsatte. Peterson er opptatt av «sacrifice» – Det gamle testamentet lærer oss at mennesket må ofre noe, og fortsette å ofre selv om verden skulle avvise innsatsen. Historien om Kain og Abel viser hvordan mennesket kan reagere når ens ofringer ikke blir godtatt. Kain som dreper sin bror kan sammenlignes med en skoleskyter, eller en incel[iv] for den saks skyld, som mener verden er urettferdig og vil hevne seg. Peterson ser israelittene i Det gamle testamentet som forbilledlige i det at de aldri skylder på Gud eller Væren (bortsett fra Kain og enkelte andre skrekkeksempler). De tar ansvaret selv. I kapittel seks, «Set your house in perfect order, before you criticize the world», skriver han: «Don’t blame capitalism, the radical left, or the iniquity of your enemies. Don’t reorganize the state until you have ordered your own experience.» Peterson oppfordrer til selvransakelse og et oppgjør med egne «synder». Det innebærer ikke at man skal innordne seg tyranniske regimer eller at man må slutte å jobbe for et bedre samfunn på et strukturelt nivå. Men det betyr at dersom man ikke makter å skape orden på hjemmebane, er sjansen stor for å projisere egne tilkortkommenheter ut i verden og i den villfarelsen hverken kunne være til hjelp for seg selv eller andre.

De tolv reglene i boken kan nok, selv om de er slagkraftige og fengende, fremstå selvsagte isolert sett. Det er avgjørende å lese utviklingen av ideene og forsøke å forstå hvordan Peterson bygger opp argumentasjonen. 12 rules er riktignok vesentlig mer tilgjengelig enn Petersons forrige bok Maps of meaning, men de mange tankesprangene og referansene gjør til tider at boken blir krevende å lese. Selv om boken inneholder flere gullkorn for de som tar seg tid til å lese, er nok Peterson aller best på Youtube – det er særlig som debattant, intervjuobjekt og engasjert taler og foreleser at han er mest effektiv[v].

Farlig hvitt privilegium

Petersons selvhjelpsbok er ikke politisk per se, men det er klart at boken inneholder politiske implikasjoner. En marxistisk kritikk av selvhjelpslitteraturen vil påstå at klassikere som 7 habits of highly effectiv people og Think and Grow rich, eller mine favoritter Flightplan og Mastery, kun bidrar til å bevare status quo i samfunnet. Ved å gi leseren en illusjon av å selv kunne forbedre sin egen situasjon, bidrar den til å opprettholde maktstrukturene som gjør det mulig for de privilegerte å utnytte og undertrykke proletariatet, kvinnene, de med feil hudfarge osv. Selvhjelpslitteraturens fokus på enkeltmennesket slører til det faktum at problemene er forårsaket av dypere strukturer som kun kan løses kollektivt gjennom politiske reformer.

Peterson, som selv har bakgrunn som glødende marxist, er sterkt kritisk til denne analysen. I kapittel fem, «Do not let your children do anything that makes you dislike them», argumenterer han imot Rousseaus idé om at samfunnet er en undertrykkende instans som legger mennesket i lenker. Tvert imot, sier Peterson, det farlige, det brutale og kaotiske ligger i naturen. Han viser til Jane Goodals sjimpansestudier og hvordan jeger-sanker-samfunn har en vesentlig høyere mordrate enn moderne samfunn. I kapittel elleve, «Do not bother children when they are skateboarding», påstår Peterson at det vestlige samfunn grunnleggende sett er rettferdig og velfungerende, at det ikke eksisterer et undertrykkende patriarkat, men at både menn og kvinner har kjempet frem et best mulig samfunn sammen, at feminisme er en del av en større frihetsbevegelse som gradvis forsøker å gi økt frihet til alle mennesker uansett bakgrunn. Peterson er flammende motstander av ideen om «white privelege» og enhver form for gruppetenkning, enten det er «white nationalism» fra det ekstreme høyre, eller en mer mainstream identitetspolitikk fra venstresiden, som han mener er forenklende og dypest sett farlig. En insistering på å dele verden inn i undertrykkere og de undertrykte, i de innenfor og de utenfor, vil i ytterste konsekvens føre til katastrofene fra 1900-tallet som konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland og Gulagene i Sovjetunionen: «To think about culture only as oppressive is ignorant and ungrateful, as well as dangerous.». 

Tvungen monogami

Med tanke på at bokens grunnleggende budskap handler om å finne mening med livet, er det, som nevnt, symptomatisk for en noe overfladisk side ved samtiden at mottakelsen av Peterson fullstendig overser Petersons viktigste budskap om lidelse, ansvar og mening. Det har vært ganske forskrekkelig å lese alle anmeldelsene og artiklene om Peterson med utallige misforståelser og både ubevisste og bevisste feillesninger. Et av de mest beryktede synspunktene Peterson har blitt tatt til inntekt for, er at staten bør forsyne unge, frustrerte menn med kjærester i en form for dystopisk «Handmaids tale»-ordning. Misforståelsen stammer fra et nokså nedlatende intevju i New York Times, der journalisten Nelly Bowles nonchalant fremstiller Peterson som en «beskytter av patriarkatet». I intervjuet snakker Peterson om «enforced monogamy» som en motgift mot mannlig aggresjon. Det kommer ikke frem at «enforced monogamy» er et etablert fagbegrep i antropologi og ikke handler om tvang, men beskriver samfunn med strukturer som oppmuntrer til monogami. Når begrepet blir stående uten forklaring fremstår Peterson som en ekstremist. I et tilsvar på egen nettside viser Peterson til omfattende psykologisk, antropologisk og biologisk forskning som antyder at monogame parforhold gjør menn mindre voldelige. Petersons deskriptive påpekning av at mannlig aggresjon ser ut til å minske i samfunn med strukturer som oppfordrer til monogami blir for mange Peterson-kritikere oversatt til at han mener det er kvinnens oppgave å dempe den mannlige aggresjonen ved å inngå i seksuelle relasjoner med de stakkarslige mennene.

I den samme artikkelen i NYT fremstilles Peterson som en som tror på drager og hekser. Journalisten overser fullstendig Petersons jungianske forståelse av menneskesinnet der drager er symbolske representanter for kaos, det som til enhver tid kan true freden. Peterson skriver om drager i 12 rules i kapittel ti, «Be precise in your speech». Han viser til en barnebok There is no such thing as a dragon, der en drage blir ignorert, forsøkt unngått og dermed vokser seg større. Dragen blir et symbolsk uttrykk for det man har løyet om og gjemt unna enten på individ eller samfunnsnivå og som kan underminere og ødelegge hvis man ikke konfronterer det: «Don’t ever underestimate the destructive power of sins of omission», skriver Peterson. Når journalisten i intervjuet overser Petersons jungianske forståelseshorisont, enten bevisst for å forsøke å skrive en mer klikkvennlig sak, eller ubevisst fordi hun ikke evner å forstå, får hun Peterson til å fremstå som om han har en skrue løs. Man kunne kanskje kritisere Peterson for å bruke antropologiske fagbegreper og jungianske forklaringsmodeller som lett kan feiltolkes i en samtale med en NYT-journalist som allerede er fiendtlig innstilt. Samtidig er det vel ikke for mye å forlange at en journalist skal gjøre rimelig research og forsøke å forstå, framfor å henge ut intervjuobjektet.

So you’re saying…

Det kanskje mest kjente eksempelet på den selsomme Peterson-mottakelse må være et intervju fra britisk TV4, hvor intervjueren, Cathy Newman, konsekvent gjennom hele den 30 minutter lange samtalen forsøker å stille Peterson til veggs med den retoriske setningsåpneren «So you’re saying…» før hun kommer med fordummende feiltolkninger av utsagnene hans. For eksempel snakker Peterson om hummer: «The reason that I write about lobsters is because there’s this idea that hierarchical structures are a sociological construct of the Western patriarchy. And that is so untrue that it’s almost unbelievable. And I use the lobster as an example, because we diverged from lobsters in evolutionary history about 350 million years ago.» Hummeren er et vesen som står langt fra mennesket, men som allikevel er drevet av det samme stoffet – serotonin – i hjernen og som eksisterer i hierarkier med et sentralnervesystem stemt inn mot dette hierarkiet: «And the nervous system of the lobster and the human being is so similar that anti-depressants work on lobsters. And it’s part of my attempt to demonstrate that the idea of hierarchy has absolutely nothing to do with sociocultural construction, which it doesn’t.»

Newman svarer: «Let me just get this straight. You’re saying we should organise our societies along the lines of the lobsters?» 

Newmans svar kunne ikke vært skrevet bedre av en komiker og hennes utallige «So, you’re saying…» har resultert i at hver eneste tweet på hennes Twitter-konto den dag i dag, flere måneder etter intervjuet, fortsatt blir kommentert med eller annen «so, you’re saying»-kommentar.

Også i Norge har Peterson-mottakelsen vært preget av mange ufrivillig komiske innslag. For eksempel følger Tarjei Ellingsen Røsvoll opp flere av perspektivene til Newman og Bowles i en artikkel i Klassekampen. I hans forsøk på å forstå Peterson skriver han blant annet, inspirert av Bowles-intervjuet i NYT, at Peterson støtter «tvungen monogami» foruten å spille psykologiprofessoren opp som ledestjerne for den nyfascistiske alt-right bevegelsen: «De som setter pris på hans autoritære side, som Richard Spencer, hører heller på den rene biologiske determinismen og orden/kaos dikotomien han stiller opp: Patriarkatet, kjønnsroller, hierarkier, dominans er alt en del av vår biologiske arv, og skal ikke tukles med.»

Peterson har aldri sagt eller skrevet at hierarkier og dominans «ikke skal tukles med», men han mener vi må forholde oss til menneskets iboende inklinasjon til å skape hierarkier. En politisk strategi som forsøker å utslette alle hierarkier vil være basert på en feilaktig analyse av mennesket og dermed være feilslått. Dette er viktig informasjon for å kunne skape en bedre verden med sunne, velfungerende hierarkier basert på kompetanse og ikke ren, undertrykkende makt. Røsland tar også fatt i Petersons kaos/orden-dikotomi og tror at Peterson mener at kvinner er kaotiske og menn er strukturerte og ordentlige: «Denne ‘ordenen’, representert i boka hans ‘Maps of Meaning’ ved mannen, blir satt opp mot kvinnen, ‘kaos’». Videre skriver Røsland at Peterson mener at: «Kvinnen, kaoset, har skapt uorden der det en gang var orden.»[vi] Petersons agenda er ikke å sette kvinner og menn opp imot hverandre, men å vise til mytologiske religiøse systemer fra ulike kulturer som operer med to motstridende prinsipper. For eksempel skriver han i 12 rules om Taoisme: «Being, for the Taoists – reality itself – is composed of two opposing principles, often translated as feminine and masculine, or even more narrowly as female and male. However Ying and yang are more accurately understood as chaos and order.». Det nærmeste han i 12 rules kommer å si noe som kan ligne på Røsvolls parafrasering er i følgende passasje om det mannlige og det kvinnelige: «Chaos – the unknown – is symbolically associated with the feminine». Kaos er altså symbolsk assosiert med det feminine. Et viktig tilleggsmoment er at kaoskreftene ikke er onde, og de strukturerende, ordnende kreftene ikke er gode. Kaos er muligheter, ideer, fødsel, altså helt nødvendige størrelser. Orden er representert ved loven, disiplinen og reglene. De mytiske kaos- og ordenskreftene spiller seg ut internt i hvert enkelt menneske, men også i større grupper og samfunn. For mye orden fører til rigiditet og ufrihet, for mye kaos fører til angst og depresjon. Det mennesker bør strebe etter ligger et sted midt imellom, det er der livet kan leves til det fulle, det er der mennesket, enten man er kvinne eller mann, eller hva man nå er, opplever mening.

«Åja», sier Peterson-kritikerne, «så det mannssjåvinistiske svinet Peterson sier at kvinnen har ødelagt alt?»

Kresne kvinner

En annen «Oh, So you’re saying»-lesning av Peterson sto Markus Slettholm for i Morgenbladet i et velment forsøk på å bygge bro i kulturkrigen. Han foreslo å lytte til Petersons tilhengere og fortalte om folk i hans egen vennekrets som var tilhengere av Peterson uten å være incels eller sinte, unge alt-rightere. Han skriver: «Men er det egentlig så klokt å avfeie en mann som nå samler flere tusen tilhørere, og som hevder det er det feminiserte, postmoderne marxistiske samfunnet som gjør gutter til tapere på kjønnsmarkedet? Burde vi ikke ta slike skremmende meninger på alvor?» 

Peterson har aldri skrevet eller sagt at en feminisert verden gjør gutter til tapere. Tvert imot skriver Peterson mye og omfattende, blant annet i 12 rules, om hvordan kvinnen alltid har vært en kresen seksualpartner og den velgende part på kjønnsmarkedet. Han viser til at nålevende mennesker har dobbelt så mange kvinnelige forfedre enn de har mannlige. Dypest sett bestemmer kvinnen hvilke gener som skal få overleve, en grunnleggende biologisk menneskelig dynamikk. En avvisning fra en kvinne er en eksistensiell erfaring som heterofile menn må lære seg å takle. Det er på bakgrunn av dette at Peterson gir råd til menn om å rydde rommet sitt, om å rette opp ryggen. Det nytter ikke å klage på systemet eller å kalle samfunnet feminisert, slik Slettholm gjør når han feilsiterer Peterson. Derimot kan menn gjøre seg attraktive ved å bli mer kompetente, ved å ta på seg mer ansvar, bli mer modne utgaver av seg selv som er i stand til å stå noenlunde stødig i de vanskelighetene de uunngåelig vil møte i livet.

«Åja», sier Peterson-kritikerne, «så han sier at feminismen har tatt fra unge menn meningen med livet?»

Det politisk korrektes problem

Men hvorfor er det så lett å misforstå Peterson, hvorfor er det så mange, særlig i den kulturelle klassen, som blir trigget av det han sier og skriver? En viktig årsak, tror jeg, er at han argumenterer så sterkt imot marxisme og kommunisme. Med en kapitalisme som står i fare for å ødelegge klodens fremtid, som produserer store ulikheter mellom fattige og rike, blir ideen om å forandre det økonomiske systemet et håp for mange. Petersons resolutte avvisning av marxistiske forklaringsmodeller kan dermed fremstå provoserende. I Petersons tenkning er enhver totalitær ideologi og utopi et forsøk på å komme vekk fra smerten ved det usikre. I stedet for å forholde seg til en kapitalisme som har sine feil og mangler, men også muligheter, kort sagt et sammensatt og komplekst system man kan forsøke å påvirke i riktig retning, vil det å gripe til en ikke-eksisterende kommunisme, bli en form for flukt.

En annen grunn til at Peterson er så kontroversiell,  er det man kan kalle «det politisk korrektes problem» som oppstår når velmenende mennesker er villige til å fire på kravene til sannhet i det godes tjeneste. For eksempel vil enhver person som argumenterer mot etablerte venstreside-posisjoner, som for eksempel feminismens krav om likelønn, umiddelbart  bli plassert i samme bås som mørkemenn fra 1800-tallet uavhengig av argumentasjonen de kommer med. Da andrebølge-feminismen skred frem på 60- og 70-tallet var motstanderne av kvinnenes inntreden i arbeidslivet representanter for en konservativ tenkemåte av typen man kan se i en tv-serie som «Mad men». Menn styrte showet, kvinnene skulle se pene ut, og det var åpenbart at en kvinne skulle tjene mindre, selv de gangene hun fikk utføre samme jobb. Lik lønn for lik arbeid har i 2018 i stor grad blitt realisert i mange vestlige land. For mange feminister blir dermed det neste nivået å etterstrebe lik gjennomsnittslønn til kvinner og menn uavhengig av hvilket yrke de har. Dersom en person argumenterer imot dette prinsippet, slik for eksempel Peterson gjør, vil svært mange anta at denne personen er reaksjonær. Men Petersons argumentasjon, som han blant annet legger frem i det tidligere nevnte intervjuet med Cathy Newman, er vesensforskjellig annerledes enn «Mad Men»-sjåvinistenes fordomsfullhet. Peterson baserer sitt syn på psykologiske undersøkelser og statistikk som viser at lønnsforskjellen mellom menn og kvinner i svært liten grad har med biologisk kjønn i seg selv å gjøre, men med personlighetstrekk, yrkesvalg samt andre faktorer. Det er åpenbart vanskelig for mange å skjelne mellom disse to posisjonene, og det enkleste blir dermed å kalle begge   for hatefulle undertrykkere: «Åja, så du sier at kvinner fortjener å tjene mindre på grunn av personligheten deres?»

Forpliktende ansvar

Det er klart at det går an å kritisere Peterson. Men en adekvat kritikk må først kunne gjengi argumentene hans sånn noenlunde riktig. Mange av de som kritiserer Peterson har ikke brukt all verdens tid på å forsøke å forstå hva de har med å gjøre. «Hvorfor skal jeg forsøke å forstå en fascist?» kan man nesten høre dem tenke. Jeg tror ikke de mange komiske «So, you’re saying…»-tolkningene fra for eksempel Røsland, Newman og Bowles er uttrykk for intellektuell uredelighet. Selv om journalistene nok har vært raske i sine undersøkelser, tror jeg de stort sett mener det de sier og skriver, at de føler de er med på å gjøre verden til et bedre sted gjennom sine stikk mot Peterson. Men slurv kan aldri gjøre verden bedre. Man kan si mye om Peterson, men han har brukt tid og krefter på resonnementene, de er stort sett grundig og samvittighetsfullt utført, og de står støtt når motangrepene ikke klarer å favne det han sier. Det er sannsynligvis uvant og suspekt for mange på venstresiden å møte en intellektuell som ikke baserer sin samfunnsanalyse på Marx, men som forholder seg til Jung, Nietzsche og psykologiske forskingsstudier. Men det er et problem for hele samfunnet hvis den modne venstresiden uteblir og den urimelige venstresiden får definere Peterson-mottakelsen, en venstreside som konsekvent slår meningsmotstandere i hartkorn med fascister. For Petersons appell til ansvar og ærlighet kan også venstresiden stille seg bak. Vi er vel alle enige om at det tross alt ikke er staten eller fellesskapet som skal rydde rommene våre? Likeledes skulle man tro at det var mulig å kritisere aspekter ved metoo-bevegelsen[vii], slik Peterson gjør, og samtidig helhjertet kunne støtte ofre for overgrep og seksuell trakassering, eller at det var mulig å vektlegge individets ansvar i møte med eksistensen, slik Peterson gjør, og samtidig kunne inngå i og støtte konstruktive fellesskap.[viii] 

Selv kan jeg også finne trekk ved Peterson jeg er skeptisk til, og jeg kunne relativt enkelt ha skrevet en kritisk Peterson-artikkel om hans overdrevne aggresjon mot og konspiratoriske syn på postmodernismen og «kulturmarxistene». En slik artikkel ville ha høstet likes og støtte fra den kulturelle klassen, det intellektuelle feltet jeg til syvende og sist identifiserer meg med. Men er det en ting vår kultur overhodet ikke trenger, er det enda en Peterson-kritikk. Tvert imot trenger vi en dypere forståelse av budskapet hans: Livet er grunnleggende sett smertefullt og vanskelig, og den eneste veien til et godt liv går gjennom å etter beste evne rydde opp «i eget hus». Våre handlinger og valg betyr noe for verden. Kun gjennom å ta på oss forpliktende ansvar kan vi finne mening.

 


[i] Hagefest 1: Aschehougs hagefest. Denne festen var jeg ikke invitert til, men jeg måtte levere 12 rules til redaktør i BLA Thomas Espevik, som var invitert, og som skulle fotografere boken til avisen dagen etter. Selv skulle jeg ut i skogen og tenne bål klokken 21.00 samme kveld og var presset for tid, dermed ble det eneste naturlige møtepunktet hagen ved den storslåtte villaen på Skillebekk over noen alkoholfrie øl og et par maloumi-burgere. Tusen takk for meg, far og sønn Nygaard, og tusen takk Aschehoug, jeg skal forsøke å gjøre opp for meg ved en senere anledning.

Hagefest 2: Podkasten Skravleklassen sin hagefest på Ullevål Hageby. Denne festen var jeg invitert til.

[ii] Hvis du ønsker en kort introduksjon til Peterson vil jeg anbefale å høre på Joe Rogans podcast, episode 1139, der Peterson er gjest.

[iii] Peterson bruker konsekvent begrepet «Væren» (Being) med stor «V» (B) i tradisjonen etter Heidegger.

[iv] Involuntary Celibate = ufrivillig sølibat.

[v] Som tidligere nevnt anbefaler jeg episode 1139 av podcasten «The Joe Rogan experience» for å høre Peterson i sitt rette element.

[vi] Jørg Arne Jørgensen imøtegår flere av Røslands argumenter i en artikkel på Vårt Lands debattsider. Artikkelen heter for øvrig «Alle Jordans bundne treller» og leder foreløpig konkurransen «Beste ordspill-tittel i Peterson-resepsjonen» foran «Jordan vet hvordan» av Hanne Østli Jakobsen i Morgenbladet.

[vii] For eksempel kan man kritisere metoo-bevegelsen for å: 1. Gjennom en gapestokksmentalitet ikke gi grunnleggende rettsvern til de som blir anklaget. 2. Blande sammen alvorlige overgrep med ubetydeligheter 3. Ikke tåle kritikk og tro at enhver kritiker av bevegelsen støtter seksualforbrytere, slik mange som leser denne lille fotnoten umiddelbart vil plassere forfatteren av dette i båsen for mannssjåvinistiske drittsekker.

Listen kunne vært gjort lenger, og jeg kunne selvfølgelig også laget en liste over positive aspekter ved metoo-bevegelsen, men det var ikke hensikten med denne fotnoten. 

[viii] Bjørn Stærk setter, i sin Peterson-artikkel i Morgenbladet, Petersons tenkning opp imot felleskapsverdier som om det var motsetninger og kaller han et latterlig fenomen.