Foto: Linda B. Engelberth

Et tvilsomt jeg

Hanne Ørstavik sier at noe i henne har holdt henne fra å skrive essays og artikler. Ikke dermed sagt at hun har lyttet til seg selv. Tvert imot.

Det var en gang i hine hårde dager (i 2008!) at jeg skulle utsette et knippe forfattere for noe de fleste mennesker har ganske langt ned på lista over ting de gidder å stille opp på; jeg skulle lage en enquête. Du vet, en «fem på gata». Anledningen var et eget bokmagasin i Dagbladet, og jeg fikk altså i oppdrag å ringe tjuefem(!) forfattere og stille dem ett spørsmål: «Hvilke bøker tror du fortsatt blir lest om 50 år?».

Som du kan tenke deg, var det mange som havnet i klassikernes trygge havn. Hvilket jo i og for seg ikke er noe rart i det hele tatt. Hamsuns Mysterier, mente Erlend Loe og Ragnar Hovland. Lolita av Vladimir Nabokov, sa Jo Nesbø. Albert og Skybert av Gunilla Bergström, mente Ingvild H. Rishøi. Stig Sæterbakken svarte Nedstörtad ängel av P.O. Enquist. Essays av Montaigne, sa Vigdis Hjorth, og Trude Marstein svarte Dag Solstads 16.07.41. Jeg ringte forresten også til ham. Til Dag Solstad, altså. Det ble et kort, men informativt svar: «Det aner jeg ikke. Nei, greit det. Ha det.»

Fiksjon og fakta; følelse og tanke

Jeg, hvilket jeg?

Å kaste seg uti. Eller: femti prosent


Artikkelen er 3834 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: