Illustrasjon: Ylva Greni Gulbrandsen

Den uregjerlige kroppen

Dagen etter slippfesten for min første roman spontanaborterer jeg på gulvet hos legevakten.

Blodet renner gjennom tightsen og buksen min til en stor pøl på linoleumen. Jeg har en klump i trusa. Det kan være fosteret, eller morkaken, eller noe annet jeg ikke vet at omringer et foster i mors liv. «Mors liv» kjennes som en løgn. Jeg er ingens mor.

Alle sier dette skjer de fleste. Mange opplever det, sier de. Men det kjennes individuelt. Og det kjennes som sorg. Jeg forstår ikke hvorfor vi må bagatellisere det. Nå må du bare bli raskt gravid igjen, sier en venninne. Er det virkelig løsningen? Skal dette bare glemmes? Jeg nekter. Jeg skal lagre dette inni meg. Tapet er mitt. Det er vårt. Ingen skal få ta det fra oss. Neste foster vil være betinget dettes død. Det er en del av historien.

En kveld gråter mannen min. Det er andre gang jeg har sett ham gråte. Han sier han ikke har kontroll på noe. Det er ingenting han kan gjøre. Han orker ikke se på hva kroppen min til stadighet må tåle. I løpet av de siste to årene har han sett meg bli operert tre ganger i beinet, faren hans har dødd av kreft i en alder av 58 år, han har mistet et foster og katten er blitt påvist begynnende nyresvikt. Han orker ikke mer, sier han. Hva er vitsen?

Du burde kanskje ikke ha sagt det til alle, sier en annen venninne. Men det er ikke det som er problemet. Problemet er at alle gjerne vil ha den gode nyheten, men at de ikke takler den dårlige. De rykker unna. Som om det kan være smittsomt. Magene deres buler forsiktig under t-skjortene. Snart kommer Instagram-bildene. De må bare holde seg unna oss et par uker, til de er trygge. Om de tenker på vår abort kan de forårsake sin egen. Bekymring er djevelen. Man skal være sentrert og i ro. Holde seg nær de fødende. Holde spebarna inntil seg. Å holde et spebarn kan sørge for at egget fester seg bedre.

Bestevenninnen min har vært ute av byen. Jeg har prøvd å ringe henne flere ganger. Endelig ringer hun meg opp. Hun gråter allerede. Hun hadde skjønt at noe hadde skjedd. Hun gråter like mye som meg. Og mannen min hører at vi begge gråter gjennom telefonen og han gråter, han også. Hun deler sorgen med oss. Hun hadde også gledet seg til denne babyen. Hun er hjemme igjen og lurer på om hun skal komme opp. Vi vil gjerne ha henne der.

Hun har med seg vodka og store syltede agurker. Vi ser på gamle episoder av Åpen Post og drikker. Ingen sier noe særlig. Det er deilig med de sure agurkene, de knekker mellom tennene og er helt myke inni. Rusen fra vodkaen døyver smerten og jeg sovner på sofaen.    

Det er godt vi ikke avlyste turen til USA, sier mannen min. Det er det eneste positive noen har sagt på en stund. Vi var jo så nær å avlyse. En gravid diabetiker burde ikke fly så langt i sjette måned. Men nå er jeg jo ikke gravid lenger. Vi kan fly så langt vi vil. Vi kan gjøre hva vil. Det er ingen vi har ansvar for.

Sommeren kommer. Vi setter katten på dyrehotell som har veterinær on-site. Om hun blir dårligere, vil de ringe oss. Så setter vi oss på flyet. Om 14 timer lander vi. Mannen min har aldri vært i USA. Han er litt nervøs. Vi har sett for mange dokumentarer om kriminalitet og manglende våpenkontroll. Jeg sier det ikke er farlig. Jeg skal passe på han. Vi smiler.

Med meg har jeg en bok av Roxane Gay som heter Hunger. Hun har nettopp lansert et pop-up-tidsskrift på nett som heter Unruly bodies (Uregjerlige kropper). Under prosessen av å skrive min egen roman lette jeg etter litteratur om dette temaet, så jeg har kjøpt med boken hennes. Hun er også amerikansk, og vi skal jo til Amerika. Undertittelen på boken er «A Memoir of (My) Body» og er en selvbiografisk memoar om hvordan hun ble overvektig. Hun starter med å si at dette ikke er en seiershistorie om hvordan hun blir tynn, men en redegjørelse om hvordan hun ble feit. Hun tilbyr ikke motivasjon, tips eller dyp innsikt til hvordan å elske seg selv og få det bedre. Boken er kun en sann historie. En tilståelse: «These are the ugliest, weakest, barest parts of me».  

Vi lander I Seattle. Mannen min har drukket for mange Bloody Marys, så det er jeg som må kjøre. Jeg er trøtt, men det skal ikke være langt. Mannen min er fornøyd. På flyet leste han en artikkel om en nordmann som ble arrestert for å ha kjørt feil i en enveiskjørt gate i USA. Han vil gjerne være passasjer.

Fra Seattle skal vi til Twin Peaks, min manns store drøm, deretter skal vi besøke noen venner av meg i Portland. På veien tenker jeg at det ikke overrasker meg at amerikanere er feite. Utenfor byen er det nesten ingenting sunt å spise. Kun fastfood-kjeder og dinere. Porsjonene er kjempestore. Til betjeningens overraskelse nøyer vi oss stort sett med å bestille én porsjon på deling. Maten er kun fett og karbohydrater. Å være diabetiker i USA er slitsomt. Jeg blir trøtt hele tiden når blodsukkerkontroll er så vanskelig. Jeg sier til mannen min at han må ta seg sammen og kjøre. Jeg vil sove og ta insulin. Vi finner knekkebrød på en butikk og takker Wasa for globalisering av fiber.  

Det hele topper seg på den «originale» Twin Peaks-kafeen. I serien er den kjent for sin gode kaffe og pai. All maten ser delikat ut. Alle i betjeningen er vakre og slanke. I virkeligheten renner det fett av den gigantiske haugen med røstipoteter. Paien er overdrysset av sukker. Betjeningen har spist for mye fra eget kjøkken og kaffen er sur. Hadde det ikke vært for at mannen min fikk kjøpe seg en kopp med logoen til Dobbel R på (som dineren heter i serien), og at vi sov på hotellet fra serien som langt fra skuffet, så hadde det hele vært en fadese.

I Portland får vi endelig spist noe vi virkelig liker. Med en gang man er i byene, åpner utvalget seg. Vennen min, som er kirurg, forteller meg at han jobber med gastric bypass-operasjoner på et sykehus. Det er en operasjon for å bli tynnere, hvor man fjerner noe av magesekken og tarmen. Jeg forteller ham om Roxane Gay, som på et tidspunkt i boken vurderer en slik operasjon. I boken blir operasjonen beskrevet som svært omfattende og skremmende. Vennen min sier dette ikke stemmer. Han synes det kun er positive ting med operasjonen. «Disse menneskene er jo ofte morbidily obeese», sier han. «Operasjonen redder livet deres». Jeg opplever en viss moralisering når han snakker om dette. De menneskene han jobber med har en problematisk kropp og livsstil som må løses. Han løser det for dem, men det krever mye av dem også. De kan ikke gå tilbake til hvordan de levde før. De må «stick to the program».

Gay diskuterer dette begrepet, dødelig overvekt, i boken sin. Hun sier at overvektige over en viss vekt dømmes til døden av samfunnet. Samfunnet ser på dem som nærmest ufortjent til livet, som snart døde, som usynlige, som ingen. De er kun sin overvektige kropp, ikke mennesker i sin fulle rett. Hun sier at folk frykter henne. De frykter å måtte sitte ved siden av henne. De frykter iblant å snakke med henne. Som om overvekt er smittsomt. Som om de, i omgang med henne, kan ende i samme fallgruve: spise seg til døde. Folk vil ha henne på avstand.

Jeg har lurt på hvorfor det er så få bøker om overvekt. Alle snakker om at vi går opp i vekt, men overvektige kommer ikke til ordet. Det er nesten kun historier om vektnedgang som representeres. En haug av realityshow hvor folk skal gå ned i vekt.  Det finnes til og med et program om Sveriges feiteste hunder – på slankekur! Men likevel ingen beretninger fra overvektige mennesker om deres overvekt. Som overvektig forventes det at du ønsker å bli tynn og at det er ditt eneste mål. Tynnhet betyr lykke og det er i det ønsket du kan tale.

Jeg ser i meg selv at dette stemmer. For to år siden ble jeg veldig syk. Jeg gikk på krykker over lang tid og la på meg. Det gjorde meg nærmest paranoid. Jeg ble redd jeg skulle bli feit. Kanskje ble jeg feit. Kanskje er jeg feit nå uten at jeg har selvinnsikt til å se det. Jeg har ikke gått ned alt jeg gikk opp. Og graviditeten hjalp ikke. Jeg var konstant sulten.

Tenk om jeg blir gravid igjen. Jeg kommer til å gå opp. Jeg kommer aldri til å nå idealvekten min igjen. Fra nå av går det bare oppover. Jeg blir nesten redd for å skrive om overvekt. Tenk om folk som ikke kjenner meg tror at jeg er overvektig om jeg skriver om det? Overvekt er et slags tabu. Ingen vil assosieres med det. Det representerer lav utdannelse, lav klasse, lav selvkontroll, lav selvrespekt, dumhet. 

Gay bryter med dette. Hun viser oss at det ikke er så enkelt. Hun har innsett at hun kanskje aldri blir tynn, i hvert fall ikke så tynn som samfunnet vil ha henne. Men hun har høy utdannelse og en tydelig stemme, og hun vet at hun har rett til å bli behandlet som et menneske. Hun vet også, at dette må vi snakke om. Vi må snakke om overvekt, og vi må snakke på en annen måte enn vi har gjort hittil.

Gay forteller om hvorfor hun begynte å spise. Da hun var tolv år ble hun gjengvoldtatt. En gutt hun likte lurte henne med seg i skogen, hvor vennene hans ventet. Der voldtok de henne etter tur. Guttene var på hennes alder, kanskje ett år eldre. Gay fortalte ikke hva som hadde skjedd til sine foreldre. Hun fortalte det ikke til noen. Og det skulle ta mange år før hun klarte å fortelle. I stedet begynte hun å spise. Hun spiste for å bli trygg, for ut ifra hva hun hadde sett av hvordan samfunnet behandler overvektige mennesker, så er overvektige fritatt fra det seksualiserte blikket. Om hun la på seg, ville alle la henne være i fred. Ingen ville ta på henne. Ingen ville se på henne.

Overvekt er et feministisk anliggende, sier Gay. Ikke fordi det kun finnes overvektige kvinner, men fordi overvekt er enda verre for kvinner. Kvinner skal helst ta lite plass og holde seg attraktive for det mannlige blikk. Kvinner skal være yndige og fruktbare. Den overvektige kvinnen bryter med samfunnets krav og samfunnet dømmer henne for det. Stenger henne ute.

Hunger en tøff bok om hvordan en liten jente, og senere kvinne, stadig ødelegger seg selv for å kompensere for et alvorlig traume. Det er forferdelig å lese om hvordan hun blir behandlet i det offentlig rom, om fysiske ting hun ikke lenger kan gjøre, om alt som hun i mange år ikke blir unt: kjærlighet, samvær, ærlighet. Gay beskriver et komplisert og sammensatt årsaksforhold og en komplisert diagnose. Ved enden av boken tenker jeg ikke bare at jeg ikke er i posisjon til å felle dom over henne, men på hvem vi i det hele tatt er til å felle dom over noen. Hva vet vi om hva en kropp har vært gjennom?

Disse kroppene må høres, tenker jeg. De overvektige må få rom i overvektdebatten, mens media burde ta ansvar over fremstillingen deres av overvektige som kun et problem som kan løses med vektnedgang. Problemet er hvordan samfunnet som helhet ser på og dømmer overvektige. Hvordan det er godtatt å diskriminere på grunn av vekt.  Man blir ikke sunnere, eller tar bedre vare på seg selv, av å bli skammet til det. Fat-shaming, som man kaller det, gjør at overvektige ikke trer frem i det offentlige rom, men ikke at de slutter å være overvektige. Andre tiltak må til for å hjelpe folk med spiseforstyrrelser. Dette er komplekse diagnoser.

Mine traumer bleker i forhold. Jeg ser meg selv i speilet. Det er ikke den verste kroppen. Jeg er heldig. Jeg er glad.

Siste morgen i Portland bestemmer jeg meg for å veie meg. Jeg tror jeg har gått opp på denne turen. Jeg sliter med å få igjen knappen på den ene buksen min. Jeg veier to kilo mer enn da vi dro. Jeg sier det til mannen min. Han spør om jeg kan være oppblåst. Har du vært på do?, spør han. Ja, sier jeg. Jeg gikk før jeg veide meg. Han blir stille og ser på meg fra topp til tå. Hvordan er blodsukkeret, spør han. Jeg forteller, at det har svingt mye. Jeg har hatt en del følinger, det pleier jeg ikke. Kanskje er det varmen?

Han smiler.
Hva er det, spør jeg.
Kanskje du er gravid, sier han.