Foto: Rolf M. Aagaard

Trøst! sutrer jeg mot himmelen. For dette og alt!

«Få kan skrive mer ærlig om uærlighet enn Trude Marstein. Hun er på sett og vis blitt min bullshit-radar», skriver Hanna Dahl.

Jeg tenkte en stund at Trude Marstein var en nådeløs forfatter. I den grad at jeg lurte på om hun selv var det også. Et nådeløst menneske. Heldigvis snakket jeg nesten aldri med Trude Marstein, jeg ble engstelig de få gangene jeg gjorde det. Jeg antok at forfatterblikket hennes fikserte alt det fryktelige ved meg med ubarmhjertig presisjon. Knivskarpt, humoristisk observerende. En gang sto vi på en takterrasse. Rundt oss var det skrålende, slagferdige mennesker i tung og lett rus, solen spiddet takterrassen med skarpe kveldsstråler. I slike stunder kan man lire av seg det utroligste for å få en samtale til å gå, eller helst gå over, og det er slike ting Trude Marstein noterer seg. Trude Marstein sa at hun hadde lest mitt første, og nesten eneste, intervju, det var vel helst en enquete. I enqueten hadde jeg sagt noe høytsvevende om ”hvordan språket forvrenger virkeligheten”. Det var helt klart noe en Marstein-karakter kunne ha sagt, til taus og uforstående respons. Men Marstein var barmhjertig, hun sa: «Jeg likte det du sa om Dag Solstad.» Jeg hev etter pusten, nådeløse Marstein så på meg med smalt blikk, jeg fniste, det også som en Marstein-karakter. Før jeg løy og sa at det ikke egentlig var jeg som hadde sagt det. Altså det jeg hadde sagt om Solstad. Det var ikke meg. Det var noe broren min pleide å si om sin kone. Det var en helt unødvendig løgn, men noe måtte jeg jo si i nøden. Jeg tror vi fortsatte å snakke litt om babyer, før samtalen gikk over.

Marstein ble en gang spurt om hvordan hun holdt ut med romankarakteren sin gjennom 4-500 samfulle sider. Tja. Hvordan holder man egentlig ut seg selv og andre gjennom så mange sider, så mange samtaler og dager? Det hjelper antagelig å ikke være sentimental. Marstein må være en av de mindre sentimentale forfatterstemmene. Det er det kun karakterene hennes som kan være. Før, eller etter, en av gangene den utro trebarnsmoren Heidi lå med Mikkel, støttet hun hodet i hendene og så drømmende på ham. «Det er noe med måten du tar av deg klokken på, Mikkel», sa Heidi. «At du tar den av deg. For å tre ut av tiden! Ikke sant?»[1]

Jeg kan huske at jeg kunne få pustebesvær av å lese Marstein. På en god måte, det må ha vært på den tiden jeg lurte på om hun var nådeløs. Av og til tenkte jeg at det var som om Marstein ikke åpnet for noe annet enn mennesket. Ingenting annet. Nesten ingen natur, ingen guder, ikke et univers, ingen galakser eller gjennomgripende vyer, kun mennesker i gjennomsnittlige omfavnelser. Som omfavner hverandre uten å ikke ville slippe tak i hverandre. Hun avslører, avkler, fremviser. Når pustebesværet kom, var det fordi menneskene fremsto så lite oppbyggelige. Jeg trengte trøst. Detaljene kunne bli så frastøtende. Hvilken som helst ånd, kom og blås meg overende! Det må være mer enn dette. Samtidig tenkte jeg litt på denne lengselen etter ånd – som Marstein delvis hadde ansvaret for - er ikke den i seg selv en ganske brutal avvisning? Er det slik at når Marstein beskriver og viser frem mennesket, så vil jeg ikke vite av det? Når jeg leser Marstein pendler jeg fortsatt mellom en nesten komisk lengsel etter ånd og en jublende gjenkjennelse. Men detaljene som før var frastøtende, er i grunnen blitt mer rørende.

«Du er en due», sier førsteelskeren Mikkel. «Men duer er jo bare veldig ekle»,[2] sier Heidi. Kurr kurr. Sier begge to, før de faktisk bestiller og spiser duebryst. Mens en tosk spiller pianomusikk og begge har fått blå tenner, sier Mikkel: ”Du knyttes til alt i hele livet mitt, flere og flere forbindelser ettersom timene går.” Heidi nikker. «Som om du har vært der hele tiden, sier han, som om alt i livet mitt har bygd seg opp mot møtet med deg.» Heidi ler, lavt og klart. Hun sier: «Latteren min er helt sånn klukkende, eller perlende, og det har den ikke vært på mange år, hver gang jeg ler sammen med deg, hører jeg at jeg er lykkelig.» Mikkel sier: «Ja, og jeg kan se det også, du skinner og stråler hele tiden, og det tror jeg ikke du har gjort på mange år. Tror ikke det, nei, sier Heidi.»[3]

Peter Handke har sagt at all god litteratur har en vind i seg. Mon det. Midtveis i Marsteins Ingenting å angre på er det helt vindstille. Ikke et pust. Jeg kjenner lukten av kveita i posen på gulvet, det er så stille at jeg hører mager rumle, airconditonanlegget på hotellrommet, en negl som skraper mot bordflaten. Jeg er fremme ved det vindstille punktet i alle Marsteins tekster. Marstein tvinger også vinden i kne. Det er noe suverent og nådeløst barmhjertig over den fortelleren.

Jeg har ikke inntrykk av at så mange av Marsteins folk lengter etter ånd. Mange av dem trenger trøst, og vender seg oftest mot andre mennesker, på klønete vis. En av de få i Marsteins bøker som vender seg mot himmelen, er den nevnte trebarnsmoren Heidi. Som altså er utro med Mikkel, mot Vegard. Mens jeg leser, er jeg plagsomt stressa på alles vegne, jeg føler meg som moren min, jeg er stressa for at Heidi skal glemme laderen til datteren, at hun skal glemme å kjøpe kveite og gummistøvler, at hun ikke skal rekke toget. Når hun til sist står på perrongen, uten lader, men med fersk kveite og nyinnkjøpte gummistøvler i en plastpose, lar hun toget som skal ta henne med til familieidyllen fare. Det som plager meg aller mest etter dette, er om hun nå glemmer å legge kveita i et kjøleskap før neste tog, for da begynner den å lukte, og Heidis mann Vegard blir sint og stemningen på hytta blir helt ødelagt. At Heidi ligger med Mikkel er ikke så viktig, men tenk om hun glemmer kveita og den laderen. Flaks at Vegard er en mann med sterk livsglede, som han sier til seg selv i et øyeblikk av dyp erkjennelse. «Jeg liker alle årstider, hver årstid går så fort», sier Vegard, der han står og tisser i gresset mellom utedoen og uthuset, «jeg er en mann med sterk livsglede.»[4] En dag og et par hundre sider senere står Heidi på perrongen igjen, med ikke helt fersk kveite i posen. «Dette er veldig, veldig spesielt»,[5] sa Mikkel til henne samme morgen. «Du fascinerer meg ekstremt.»[6] Stående på perrongen sier hun omsider at hun må trøstes. Trøstes? sier Mikkel. Trøst! sutrer Heidi mot himmelen. For dette og alt! Hvordan kan Heidi trøstes? sier Mikkel mens toget suser inn på perrongen. Det er bare å prøve, sier Heidi. Hva? sier Mikkel. Det er bare å prøve, sier Heidi høyt.[7]

Ja, hvordan kan Heidi trøstes? Hvordan kan jeg trøstes, jeg trenger også trøst når jeg har lest 400 sider Marstein. Jeg blir overveldet og underveldet av mennesker. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at dette skulle handle om hvem som er mest menneskefiendtlig, eller menneskevennlig, av Marstein og røkla. Det blir både dumt og feil. Jeg kunne ha sagt noe om det stilistiske. Umiddelbar, drivende, underholdende, iakttagende, lekende, råskarp – dette er ord som går igjen i anmeldelser av Marsteins bøker. Noen viser til at bøkene hennes er filmer av mennesker som på mystisk vis fremviser deres indre liv samtidig som de er detaljerte fremvisninger av usensurert hverdag (det er naturligvis en illusjon, for i virkeligheten er det uhyre godt sensurert eller selektert), og alt sammen er Trude Marsteins valg, de valgene hun tar underveis. Og så denne tålmodigheten hun har, med både mennesker og detaljer. Marstein er en kløpper i seleksjon. I å registrere unevnelige dynamikker og mekanismer. Jeg kunne også ha sagt noe om hvordan hun skriver om kvinner og menn. Eller kjønn, som det heter. Tidligere i vår sto jeg på en flyplass med en kollega, som blant annet er mann, og nordlending. Han sa at han nettopp hadde lest en bok, han kom ikke på hva forfatteren het, det var en norsk, kvinnelig forfatter. Han var sjokkert over nettopp det, at det var en kvinnelig forfatter. For boken var en utro mann som snakket. Ho skriv som en mann, faen, sa han. Videre hadde han bitt seg merke i at man utmerket godt kan ødelegge alt man har i livet gjennom rasjonalisering og normalisering. Måten forfatteren skrev på normaliserte hovedpersonens adferd på en fascinerende måte. Han ble skremt av normaliteten. Og overveldet av gjenkjennelse i det han kalte «hovedpersonens veldige mannlige tankestrøm». Kan det ha vært Marstein, sa jeg. Ja, brølte han. Marstein var det. I den skandinaviske delen av hodet mitt er Marstein en av de forfatterne som vier dette med kjønn akkurat passe oppmerksomhet. Tidvis er det irrelevant, nærmest tilfeldig, tidvis avgjørende. Men det er alltid menneske først, kjønn så. For å parafrasere Grundtvig. Marstein fremviser mennesker, ikke kvinner eller menn.

Nei, det er ikke måten hun turnerer kjønn på, som jeg ville si noe om. Ikke seleksjonsevnen eller presisjonen heller. For jeg klarer ikke fri meg fra dette med det menneskefiendtlige og det menneskevennlige. Og hvem av Marstein og røkla som er mest av det ene eller andre.

Jeg lurer på om det er slik at det i den møysommelige oppbygningen, avdekkingen, avkledningen, viser seg en slags ærbødighet. For mennesker. Der hørtes jeg ut som en Marstein-karakter igjen. En hel del andre forfattere griper etter veldige størrelser, noe som skal overgå mennesket, natur, eller ånd, eller svære tilsynekomster og mentalkonstruksjoner som skal oppheve det grelle og stusselig miniatyriske ved oss, gi virkeligheten et løft, lage et slags sus av vind, gi trøst, om du vil. En hel del av disse forfatterne blir ufrivillig Marstein-karakterer underveis, hvem blir ikke det, til og med Handke blir det, all god litteratur må ha en vind i seg. Hva i all verden betyr det, Handke?

En del forfattere stoler ikke på at menneskelige bestanddeler er nok. I skuffelsen over menneskeheten orker de ikke tilbringe tid sammen med den. Dét må nesten kunne sies å være menneskefiendtlig. Jeg liker å søke tilflukt under Marsteins snedige overblikk. Der finner jeg en pussig nåde. Som er skarp, morsom, ærlig, den selger ikke mennesket billig, men den er nøktern og inderlig. Jeg får lov til å være Hans, som konstaterer at hans avdøde kone Elin må ha tatt ham for å være en omsorgsfull mann, mens han egentlig bare var forelsket og ensom. Hans som til sist også tenker at han skulle spurt Elin hva hun trodde om å male panelveggene. Og hun skulle se på veggen, tenke seg om et øyeblikk. Jo, det synes jeg er en god idé. Det fantes ingen andre i hele verden som kunne stoppe opp ved synet av en boxervalp og deretter fortelle om den slik Elin gjorde: «Hans, den var nydelig. Jeg har lyst på en sånn.»[8] Ærlig, direkte, inderlig. Få kan skrive mer ærlig om uærlighet enn Trude Marstein. Hun er på sett og vis blitt min bullshit-radar, og til samme tid, definitivt uten å ha bedt om det, kanskje fordi jeg har behov for det, har hun slått røkla og blitt det jeg vil kalle en lojal og dristig forkjemper for mennesket. En våpendrager for alle oss Marstein-karakterer, hun holder ut med oss. Jeg skal stoppe før bullshit-radaren uler. Jeg nøyer meg med å konstatere at usedvanlig mange av Marsteins karakterer nesten imploderer av menneskelighet. At hun skriver dem frem med en merkelig blanding av distanse og inderlighet. At jeg fortsatt får pustebesvær av å lese Trude Marstein. Eller som Mikkel ville ha sagt det: «Dette er veldig, veldig spesielt, (…) uvanlig verdifullt tror jeg».[9]

 

Denne teksten ble første gang fremført under Gyldendals Sultpris-seminar om Trude Marstein 23. mai 2018.

 


[1] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 90

[2] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo 2009, s. 244

[3] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 260

[4] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 245

[5] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 58

[6] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 246

[7] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 357

[8] Trude Marstein, Elin og Hans, Oslo, 2002, s. 148

[9] Trude Marstein, Ingenting å angre på, Oslo, 2009, s. 58

Emneord: