Denne forfatteren har skrevet noen ord til kritikeren* som kjeder seg. Foto: Sindri Tyr Hognason

Til kritikeren* som kjeder seg

Når du går så hardt ut mot norsk samtidslitteratur – som jeg forresten også forakter – føler du ikke noe press om å komme med en kritikk som er like «visjonær, vidsynt og original» som den litteraturen du etterspør?

Siden jeg jo også skriver om meg selv, men forholder meg mer til Montaigne, Emerson og Nietzsche enn Espedal, Hjorth og Knausgård – i hvert fall som leser (de førstnevnte er jo temmelig umulige å strekke seg etter, dessuten er jeg oppdratt med norsk ydmykhet) – hadde jeg virkelig satt pris på utfordrende kritikk. Ikke det samme gamle om middelklassens påståtte selvopptatthet!

Faren min ble sykemeldt og til slutt ufør da jeg vokste opp. For å få det til å gå rundt måtte min hjemmeværende mor trå til og rense gulrøtter med polakker og vietnamesere. Likevel har jeg endt opp ganske navlebeskuende. Min mors harde arbeid og offer gjorde det mulig for meg å bli en av de såkalt selvopptatte, selv om jeg aldri har tilhørt og heller ikke nå tilhører den økonomiske middelklassen i dette landet.

Sånn sett har jeg andre erfaringer enn de som tilhører middelklassen, som du mener dominerer norsk samtidslitteratur, i den forstand at jeg har færre: aldri dra lenger enn til Sverige på ferie, for eksempel. (Hvor ellers skulle jeg reise enn i meg selv?)

Det du ber om er upresist og udefinert inntil det intetsigende – og kanskje til det selvmotsigende. Du med din doktorgrad ønsker mer vidsyn, fra forfattere som fortrinnsvis ikke tilhører den velutdannede middelklassen – spørsmål sånn i forbifarten: kan det tenkes at ikke all middelmådighet er middelklassens feil? – du ønsker forfattere som deler andre erfaringer enn middelklasseerfaringer, eller som på shakespearsk vis forsvinner helt inn i litteraturen sin, altså en enhjørning, altså, kort sagt: en god forfatter! You and me both!

Nå har vi endelig sirklet inn problemet med norsk samtidslitteratur!

Hva har egentlig klassetilhørighet med saken å gjøre, annet enn at det gjør det enkelt for deg å samle flere titalls eller hundretalls norske forfattere i én nedsettende betegnelse? Og hvis «middelklasse» har en negativ betydning, så er det vel nettopp at dette er folk som gjør det enkelt for seg med sine trygge liv og trygge meningsytringer? Men så er trygghetssøking også menneskelig og nettopp derfor potensielt litteratur.

En vanskelig fisk å fange, det begrepet! Litteratur.

Gi en mann en bok og han har lesestoff for en dag, lær ham litteraturvitenskap og han trenger ikke engang lese boken for å vite hva den dreier seg om.

Poenget er og forblir jo at det er disse bøkenes litterære mangler du reagerer på, at de liksom er uthulede versjoner av en eller annen forløperbok som var god nok til å starte trenden som denne møkkaboka tilhører. Men hvis boken er dårlig, hvorfor kritisere dens tilhørighet til en tenkt trend, istedenfor alt det som gjør boken nettopp uthult og uleselig? Blir ikke det å skylde på innholdet for formen, når noe av det viktigste litteratur og litteraturvitenskap kan gjøre, er å avsløre disse som to sider av samme sak?

Ingen poeng for «vidsyn» når du bruker et lite knippe bøker du ikke liker til å gjøre en samfunnsdiagnose. Heller ingen for «visjon» eller «originalitet» når diagnosen du lander på er en selvopptatt kultur. Det er den nok – helt sikkert! Men all dekadanse er gjødsel for det som kommer og det skal igjen gjødsle det neste. Den som ønsker seg en bedre og mer menneskelig kultur, kan ikke bare tordne moralistisk over samtiden, men må også prøve å se hvordan nettopp denne samtiden kan lede til den bedre.

Først og fremst må man stille spørsmål og ikke diagnoser.

Diagnosen er ofte nettopp det som gjør oss syke.

Kan det tenkes at vi berikes av de tusen mislykkede forsøkene som leder frem til én virkelig god bok? Kan det tenkes at vi berikes av den samtidige selvopptattheten til å se oss selv og andre på nye måter? Det er noe tiden og ikke litteraturprofessorer vil vise.

Her kommer en frase som er nesten like tom som «velutdannet middelklasse» og «selvopptatt kultur»: Alle skriver ut fra erfaringene sine. Heldigvis finnes det noen gode forfattere som gir bøkene sine det du kaller – med nok en tom frase – «litterære løft». Ofte er det vel nettopp smalheten i en personlig erfaring, selvfølgelig da litterært løftet, som gjør boken interessant? Og heller ikke du utelukker vel at den neste geniale romanen kan være en såkalt «litterært løftet» form for selvopptatthet?

Noen må snart skrive en anatomi av ordet «selvopptatt», som brukt av norske litteraturvitere og anmeldere, for dere har helt tømt det for mening og styrke.

 


*     Hovedsakelig Frode Helmich Pedersen i denne omgang, som nylig etterlyste «visjonær, vidsynt og original» litteratur, men også Ingunn Økland, Preben Jordal, m.fl. Sistnevnte satte for øvrig fingeren på det egentlige problemet med norsk samtidslitteratur i et nylig intervju med Aftenposten: gravalvor.