Foto: Elke Wetzig (Lisensiert gjennom Creative Commons)

Resist! Motstand!

Doris Lessings «Den gyldne notatbok» kan leses som en motstand mot å tilpasse seg.

Det er ikke det at jeg ikke skriver. Det er det at jeg ikke forplikter meg. Å skrive en roman (eller en annen type bok) er å forplikte seg. Å forplikte seg til det ene prosjektet. Til ferdigstillelsen. Det er tungt. Det vet alle som skriver. Skal du skrive en roman gjør du valg: du velger stoff, tematikk, karakterer, form, og så må du bli der, du må stå for valgene dine. Du må holde ut. I gode og onde dager. Skriving kan være gøy, men man kommer alltid til et punkt der man møter motstand, vil gi opp, kutte ut. Der man tviler på alt. Du kan ikke gå utenom. Du må møte bøygen.

Det er ikke det at jeg ikke skriver. Det er det at jeg ikke har valgt et av de mange prosjektene. Jeg skriver på alt for mange prosjekter, som en troløs Don Juan, og om jeg ikke snart satser på et av dem, vil ingen bli noe av. Kanskje var det derfor jeg tok Den gyldne notatbok av Doris Lessing ut av bokhylla for å lese den igjen, tjue år etter at jeg kjøpte den på Mammutsalg og leste den for første gang.

Artikkelen er 1911 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement