Foto: Marian Wood Kolisch (Lisensiert under Creative Commons)

Oppdiktet sannhet

I et forfatterskap bestående av tydelig imaginære virkeligheter, makter Ursula K. Le Guin å si noe grunnleggende sant om sitt eget samfunn.

I slutten av januar i år ble avisene fylt med ettermælet til Ursula K. Le Guin. Plutselig snakket alle om en forfatter som ofte hadde blitt litt oversett, både hjemme i USA og i norske litterære kretser. Som (kvinnelig) representant for science fiction, fantasy og annen fantastisk litteratur siden 1960-tallet har Le Guin måttet tåle å bli forbigått, nedvurdert og latterliggjort. Likevel står hun ved sin død som en av de mest produktive og elskede forfatterne i USA de siste femti årene, noe som kommer tydelig fram i reaksjonene på hennes bortgang.

Siden januar har Conversations on writing utkommet, en samtalebok mellom Le Guin og David Naimon som ble påbegynt mens hun levde, og som fungerer som en slags oppsummering av de viktigste sidene ved forfatterskapet hennes. Her snakkes det om kjønn, språk, litteraturpolitikk, og de sterkes dominans over de svake. Ikke minst snakkes det om den «useriøse» fantastiske litteraturen hun har viet livet sitt til, og om hvordan fiksjonen kan være mer sann enn virkeligheten. En analogi Le Guin ofte bruker om sin egen litteratur er enhjørningen: Alle vet at enhjørninger ikke finnes, men alle vet også at en fortelling om en enhjørning kan være sann.

Ekumen-universet

Til forsvar for science fiction

Skjønnlitteratur som politikk

Litteratur er løgn, litteratur er sannhet


Artikkelen er 2576 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: