Foto: Bjørn Erik Pedersen / Wikimedia (Lisensiert under Creative Commons) Kollasj: Edvard Saksehånd

Mot en annen tidsregning – om Jan Kjærstad som freudianer

Få norske forfattere har som Jan Kjærstad skrevet imot Freud, men hva skyldes denne opposisjonen om ikke et skjult slektskap med psykoanalysen?

Denne gangen skal jeg ut å fly, og uansett hvor «solstadsk» denne innledningen lyder, er det Jan Kjærstads poetikk det skal handle om. Strengt tatt burde jeg skrevet dette liggende på divanen, og kanskje kommer jeg også til å innta horisontalen etterhvert, ikke bare på grunn av den åpenbare allusjonen stillingen innebærer, men fordi jeg vedgår – og det har tatt tid å nå den erkjennelsen – at den liggende talen, enn si; teksten, løper mer uten hindringer enn den talen, eller teksten, som er stilet mot en tilhører en tvinges til å stirre inn i øynene. Hvilken overgang var det ikke å gå fra ungdomstidens mørke kjellerstuetilværelse, kamerater side om side med blikket festet til et felles punkt, den lysende skjermen foran oss der nede i det ellers så trygge mørke, til tyveårenes opplyste kafébesøk, sittende overfor hverandre uten noe annet å hvile øynene på enn en rykende kaffekopp? Sagt på en annen måte: Idet øyeblikket granskende blikk møtte granskende blikk var det ikke lenger mulig å prate ærlig, fordi den beglodde, om det var aldri så gjensidig, merket seg ethvert drag over den andres ansikt som kunne minne om vurdering. Selvbevisstheten – og jeg mener stadig selvbevissthet, varhet om seg selv – ble gruvekkende stor, og det fantes snart ikke lenger et ord som kunne uttales uten at det virket dumt og hult og selvfølgelig. For den liggende, derimot, som har blikket festet til himlingen eller baksiden av øyelokkene, om ikke også bakover, inn i seg selv, er det mulig å snakke uten å skamme seg til døde, selv når setningene er generelle, platte, som hentet fra en selvhjelpsbok. Den liggende er også nærmere søvnen, og dertil nærmere drømmenes logikk, enn den som sitter og taler eller skriver (hvor mange fantastiske romaner er ikke blitt forestilt liggende på sofaer og i senger rundt om i de tusen hjem, før den drømmende har forsvunnet inn i en av dem, bare for å glemme alt sammen idet man våkner). Ikke for det, å gå kan også være bra for tanken så vel som for samtalen. Trolig kommer jeg omsider til å benytte meg av en slik tilnærming her også, men enn så lenge nøyer jeg meg med å presse flysetet bakover, til stor sjenanse for han som puster meg i nakken, for å notere, halvveis liggende, noen stikkord om hvor jeg har, eller hadde, denne motviljen mot divaner, drømmer, analyse og frie assosiasjoner fra.

I analyse

Kort oppsummert kan jeg referere til reisefølget mitt, noe hun som sitter ved min side sa kort tid etter at hun selv hadde begynt i terapi: Nei, nå kommer jeg til å ende opp som en av disse nevrotiske og selvopptatte kvinnfolkene hos Michel Houellebecq – for hva er det han sier i Utvidelse av kampsonen (1994), spurte hun retorisk, ikke stol på en som går i analyse, hun ser bare verden i samsvar med sin egen selvforståelse, eller noe i den duren, tilføyde hun, brått selvbevisst og klar over at hun antagelig hadde omformulert Houellebecq i tråd med det verdensbildet han ønsket å få bekreftet. Men hun var likevel inne på noe. For det største ankepunktet mot psykoanalysen har lite med selvopptatthet å gjøre. Selvopptattheten er tross alt nødvendig skal man nå noen form for selverkjennelse.

Religiøs metode

Fiendebilde

Pop-Freud

Barnets fantasi

Andre rekkefølger

Kjærstad som freudianer 


Artikkelen er 5351 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: