Foto: Faldelah Ryklief

Vil jeg være her nå, egentlig?

Jeg kjenner den automatiserte norskheten slå inn, følelsen av at alt det farlige og skumle er noe som skjer langt borte, der ute. Men nå er jeg her, i et knusktørt land, i en by der vannreservoarene snart kan være helt tomme.

Maria Dorothea Schrattenholz studerer i Cape Town, som kan bli den første storbyen som går tom for drikkevann i moderne tid.

1

Ordet «hjem» skal være mykt og vått. Her er det tørt og smuldrende. Jeg vokste opp i Bergen, tørke er en problemstilling jeg aldri trodde jeg skulle måtte forholde meg til. Jeg er vant til for mye vann, lekkasjer, vannskader, grønske, råte. Regn som pipler inn i sprekker, renner inn i halslinningen og nedover nakken. Jord som er leirete og mettet, sølepytter, frodighet, mose og sopper.

2

Vil jeg være her nå, egentlig? Vennene mine i Norge sier at jeg kan jo bare dra hjem hvis det blir for ille. Jeg kjenner den automatiserte norskheten slå inn, følelsen av at alt det farlige og skumle er noe som skjer langt borte, der ute. Men nå er jeg her, i et knusktørt land, i en by der vannreservoarene snart kan være helt tomme.

3

I midten av mars får fire millioner innbyggere i Cape Town et klapp på skulderen: Vi har klart å spare så mye vann at vi kan fortsette med vannrestriksjoner på Nivå 6B, altså maks 50 liter per innbygger per dag, det trengs foreløpig ikke ytterligere innstramminger. Den nye datoen for Day Zero – dagen kranene stenges – blir først annonsert skjøvet frem til 4. juni, og så muligens utsatt til neste år. Men mediene kommer med advarsler. Trusselen om Day Zero kan på ingen måte bagatelliseres. Lederen av Democratic Alliance (DA), Mmusi Maimane, får kritikk for at han gikk ut og noe vagt uttrykte at alt kommer til å ordne seg – bare det kommer regn til vinteren. De siste tre vintrene har vært historisk tørre. Flere provinser er allerede deklarert som katastrofeområder. Tørken Sør-Afrika nå opplever vil utvilsomt få konsekvenser for hele landet, blant annet i form av prisinflasjon på matvarer. Indirekte vil eksport- og arbeidsmarkedet påvirkes. Selv om Western Cape opplever normalt regnfall gjennom vintermånedene for første gang på tre år, vil effektene av tørken gi ringvirkninger et godt stykke inn i fremtiden.

4

En dag i mars går jeg gjennom alleen i den grønne parken Company’s Garden, og så hører jeg dem: helikoptrene. Når jeg kommer ut ser jeg dem også, gule helikoptre med en rød pose hengende under. I posen er det vann. Det brenner. Jeg kjenner halsen snøre seg sammen. Jeg speider etter helikoptrene, i hvilken retning de flyr. Men den flate toppen på Table Mountain er dekket av en grå grøt av tåke. Det er ofte branner her om sommeren. Et par dager etter jeg flyttet hit for ett år siden, kunne jeg fra balkongen min se en brann i fjellsiden. Helikoptrene fløy i skytteltrafikk rett over blokken jeg bodde i, så lavt at jeg kjente dråper fra vannet de bar drysse over meg der jeg sto. Hvorfor kunne de ikke bare bruke sjøvann? Jeg fikk forklart at saltvann vil drepe vegetasjonen i mange år fremover, og derfor unngår man å bruke det når naturen brenner. Men nå er det jo krise, det er vel bedre at plantene dør enn oss?

5

I over et halvt århundre har science fiction-litteraturen sett for seg en verden med mangel på basale ressurser, og beskrevet imaginære fremtidsscenarioer som skrekkeksempler på hvor menneskeheten kan ende opp hvis vi fortsetter i samme spor. Noen av disse verkene beholder sin aktualitet gjennom samfunnstendenser som gjentar seg i historien. Et konkret eksempel er hvordan salget av George Orwell’s 1984 (1949) økte kraftig i ukene etter at Trump ble president i USA. Penguin måtte trykke opp 75 000 nye utgaver etter den første månedens salg av titusenvis av bøker etter presidentvalget. Litteraturens påvirkningskraft er også tydelig når man ser på listene over forbudte bøker i verden – ingen steder i verden er alle bøker tillatt. Forbudt litteratur er også et tema som behandles i selve litteraturen, ofte som et av kjennetegnene på totalitære samfunn, som i Ray Bradburys Fahrenheit 451 (1953). Lokalt kan den sørafrikanske forfatteren Patricia Schonsteins bok The Masters’ Ruse (2008) nevnes. Schonstein beskriver et fremtidig Cape Town der et diktaturisk regime har bannlyst litteratur, havet er dødt og vann er like verdifullt som gull. Schonsteins science fiction-bok er ikke enestående for afrikansk litteratur. Afrikanere og afrikansk-ættede er i større og større grad i ferd med å selv ta kontroll over egne uttrykksformer og narrativer. Som den kenyanske filmskaperen Wanuri Kahiu sier i en TED-talk fra Nairobi: «Because we can’t reclaim our history we are now trying to project our own future.» Hun sier at Kenya hittil har hatt en kulturell rolle som «the other», noe eksotisk og annerledes, og med få historier fra kenyanere selv, fortalt fritt av dem. «Africans and descendants of africans have never had a space or a voice within their own history. They’ve never had a chance to talk about their own history, it’s always been written by other people.» Wanuri Kahiu står bak science fiction-kortfilmen Pumzi, som er satt i en imaginær fremtid – etter en tredje verdenskrig, kalt «The Water War». Filmen viser en afrikansk sivilisasjon i et ufruktbart landskap der vann er ekstrem mangelvare og hver minste dråpe må resikuleres. Pumzi utforsker de potensielle sosiale, politiske og psykologiske implikasjonene ved en verden i kraftig ressursmangel, og viser i tillegg hvordan film kommer mer og mer til uttrykk på det afrikanske kontinentet. Wanuri Kahiu påpeker at filmskaping ikke har hatt en like sterk tradisjon på kontinentet som for eksempel litteratur og musikk, men at dette er i ferd med å endre seg. «I think we are just beginning to scratch the surface of what african cinema is.» Det pågår en kulturell dekolonisering på det afrikanske kontinentet. Sjangerfenomenet Afrofuturisme er i ferd med å etablere seg som en sterk kulturell kraft. Etter å ha sett Black Panther på kino sier min sørafrikanske venninne, tilhørende Xhosa-folket, at hun hele livet har savnet å se internasjonale filmer med «people who look like me».

6

Tradisjonelt sett har (anglo-amerikansk) science fiction allegorisk behandlet kolonialisme og rasespørsmål ved å fremstille vestlig-lignende imperialisme, men påført den vestlige verden. Med tematikk som sirkler rundt invasjoner, onde imperier, autoritære dystopiske samfunn, samt oppdagelser og overtakelse av nye land kan sjangeren ligne vel så mye på fortiden som på en tenkt fremtid.[1] (1) Og når jorden besøkes av høyteknologiske aliens, lander de gjerne i vesten, og ser på menneskene som primitive, kulturelt underutviklede og mindreverdige. I John Rieders bok Colonialism and the Emergence of Science Fiction påpeker han at marsboernes invasjon i H.G. Wells War of the Worlds er en direkte kritikk av europeisk kolonialiseringspraksis. Uansett om den brukes som et virkemiddel for kritikk, eller som legitimering for å fremstille undertrykking, mener Rieder at «Colonialism is part of the genre’s texture, a persistent, important component of its displaced references to history.» I vår samtid er science fiction-sjangeren definitivt i ferd med å formes av de nye stemmene som endelig får ta sin egen plass i den globale historien. Under litteraturfestivalen Open Book i Cape Town i fjor høst sto poeten Allison-Claire Hoskins på scenen og skrek: «All of a sudden it’s cool to be African!» Science fiction-filmer som sørafrikanske District 9 (2009), etiopiske Crumbs (2015) og nigerianske Kajola (2010) forholder seg til kjente science fiction-tema på egne premisser. Snart kommer serien Who Fears Death på HBO, som er basert på den prisvinnende boken med samme navn av nigeriansk-amerikanske Nnedi Okorafor. Handlingen foregår i et postapokalyptisk Nord-Afrika. Afrika er også i ferd med å markere seg innen vitenskap og teknologi. Radioteleskopet Square Kilometer Array bygges i ørkenlandskapet Karoo, noen timers kjøring utenfor Cape Town. I et område der San-folket levde som etterkommere av de første menneskene på jorden[2], skal man snart kunne se tilbake til selve universets opprinnelse.

7

Ikke bare vil vannkrisen i Sør-Afrika påvirke landets økonomi, men sannsynligvis også fremtidige filmer og bøker. Når jeg svinger inn i gaten min kjenner jeg lukten av brannen, tørre drag av røyk og aske i den klamme luften. Det er 25 varmegrader og huden min er klissete av solkrem og svette, men det er samtidig en kald trekk i luften som gjør at hårene på armene reiser seg. Det brygger opp til storm, døren slamrer igjen etter meg når jeg låser meg inn, vinden piper gjennom sprekkene, presser seg gjennom nøkkelhull, vinduene klirrer. Jeg får en følelse av undergang, jeg hører sirener utenfor, palmekronene svaier og suser, men så: stillhet, og fuglene kvitrer fremdeles.

 


[1] Noah Berlatsky. The Atlantic: Why Sci-Fi Keeps Imagining the Subjugation of White People. (https://www.theatlantic.com/entertainment/archive/2014/04/why-sci-fi-kee...)