Poetikk: Stig Aasvik

BLA utfordrer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver.

Jeg skriver fordi jeg ikke kan snakke. Ikke dermed sagt at jeg kan skrive. Likevel skriver jeg videre. For, har jeg tenkt, kanskje kan jeg lære meg å snakke og å skrive gjennom å skrive. Det er også sånn at jeg skriver fordi jeg vil lære meg å tenke, og se, sanse, føle, tåpelig nok skriver jeg også fordi jeg vil bli et bedre menneske, noe som jo er et sikkert kjennetegn på at jeg ikke er et godt menneske, og med dette utgangspunktet, denne innsikten, er jeg sørgelig nok heller ikke i stand til å utvikle meg, verken muntlig eller skriftlig eller i retning av å bli et godt menneske. Jeg vet det. Jeg vet også at andre vet at jeg ikke vet noe om dette. Likevel skriver jeg videre. Om dette og annet. For jeg gir jo blaffen i hva andre tenker eller mener. Ofte gir jeg også blaffen i hva jeg selv tenker og mener. Jeg skriver bare videre. Spisser blyanten. Åpner Mac-en. Hver eneste morgen. Å, ja, jeg skriver fordi jeg forakter meg selv. Jeg også. Jeg skriver fordi moren min døde da hun var 37 år gammel. Og fordi pappa klappet sammen og skjøv meg vekk da mamma døde. På den måten ble jeg enda mer taus enn jeg allerede var. På den måten veltet jeg overende. Og egentlig har jeg bare blitt liggende. På indre bane. I meg selv.  Tankebevegelsene har sendt meg i alle retninger. Fortsetter med å sende meg i alle retninger. Det er derfor jeg skriver. Videre. Jeg skriver også fordi jeg dels sultet, dels trente og dels leste meg halvt i hjel i årene etter at jeg mistet foreldrene mine. Jeg skriver fordi mamma ga meg et nytt liv da hun døde, det samme gjorde pappa ved å trekke seg vekk. Sånn sett er jeg takknemlig. Misfornøyd, selvfølgelig, hele tida, og med nesten alt. Likevel er jeg på akkurat det stedet jeg vil. Akkurat det stedet jeg ønsker. Jeg kaller det for skrivestedet. Jeg er på dette stedet nå. Skrivestedet er hele tida der jeg er. Jeg skriver fordi jeg har funnet fram til dette stedet i meg selv. Jeg skriver også fordi jeg er svak og språkløs som pappa, men også sterk og overfølsom som mamma. Uavbrutt. Strømmende. Videre. Jeg skriver fordi jeg har en evne til å forfølge mine interesser. Jeg skriver fordi jeg har vinger. Jeg skriver fordi jeg kan fly. Jeg skriver fordi jeg har en i overkant sterk trang til å rydde. Jeg skriver fordi jeg er i ferd med å få gule tenner. Jeg skriver fordi jeg ikke har et fast blikk eller et fast håndtrykk. Jeg skriver fordi jeg ikke bretter klær eller håndklær, stryker skjorter eller sorterer sokker. Jeg skriver fordi jeg ikke greier å stoppe. Jeg skriver fordi Fernando Pessoa og José Saramago skrev til de stupte. Jeg skriver fordi jeg vil til Lisboa, trave gatelangs, sitte på kafé og skrive, sove i gamle knirkende senger, ja, mye tyder på at jeg skriver bare fordi jeg vil sove, bedre, dypere, lenger enn jeg hittil har vært i stand til. Jeg skriver fordi jeg vil ha muligheten til å hive meg på et nattfly til Hong Kong. Jeg skriver fordi jeg vil til Buenos Aires. Til Paris. Okinawa og en drøss med andre steder. Utenriks og innenriks. I mitt eget hode, i min egen kropp. Jeg skriver fordi jeg vil drive dank. Jeg skriver fordi jeg vil drømme. Jeg skriver fordi jeg vil utvikle drømmene, forsterke lengslene, strekke på tankene, setningene, meg selv. Jeg skriver også fordi jeg har et idiotisk ønske om å legge igjen genene mine på Island, forlenge meg selv ved å gi mine etterkommere et kapittel eller to i en framtidig ættesaga. Jeg skriver også fordi jeg vil se Simon, gutten min på ni år, vokse opp, bli en trygg og smart fyr som alle liker, og som liker seg selv bedre enn det jeg selv har gjort. Jeg skriver fordi jeg akkurat har kjøpt meg nye briller. Jeg skriver fordi jeg vil se og forstå foreldrene mine, og dermed også oppveksten min, bedre enn jeg hittil har gjort. Jeg skriver fordi jeg vil forstå hva jeg egentlig driver på med. Jeg skriver fordi gutten min er i ferd med å blomstre mens jeg selv er i ferd med å visne. Jeg skriver fordi jeg er nysgjerrig på fortsettelsen. Jeg skriver fordi jeg er ute av stand til å nyte livet, ute av stand til å glede meg, være positiv, snill, omtenksom, alt dette som jeg jo innimellom egentlig kan like når jeg ser eller leser om det, men som ikke utfolder seg, i meg, som det burde. Jeg skriver fordi jeg i snart førti år har båret på et pubertalt ønske om å bidra til den framtidige russiske hær, avle sunne og sterke gutter med vakre og intelligente kvinner fra hele det fantastiske russiske riket. Jeg skriver fordi jeg har ligget på sofaen og lest i hele mitt voksne liv. Jeg skriver fordi jeg er sulten. Jeg skriver fordi jeg har selvtillit. Jeg skriver fordi jeg innbiller meg at jeg er smart og pen. I alle fall innimellom. Jeg skriver fordi jeg blir lett fornærma. Jeg skriver fordi jeg er selvhøytidelig. Vemmelig. Stygg. Jeg skriver fordi det har vokst ut en øgle i ansiktet mitt. Jeg skriver fordi jeg vil forsvinne. Jeg skriver fordi jeg vil bli. Værende. Jeg skriver fordi jeg vakler mellom å skravle og å holde kjeft, se og lukke øynene. Det er også sånn at jeg skriver fordi jeg på bånn i meg selv, kneblet av indre nevroser og Nav-fangenskap, greide å skrive meg ut av det. Jeg skriver fordi jeg står i spagaten: Først og fremst mellom filosofiske problemstillinger, psykiske tilstander, prekære politiske spørsmål, dernest står jeg i spagaten mellom verdensdeler, elver og fjell, land og strand, men jeg står også, har jeg merket, i spagaten mellom venner og familie, sannhet og løgn, hjerne og hjerte, fortid og framtid, her og nå.

Emneord: