Foto: Pernille Marie Walvik.

Poetikk: Runa Fjellanger

BLA utfordrer forfattere til å skrive om hvorfor de skriver.

Det er ikke det at jeg ikke liker jeg-romaner. Men det er deilig å la være å skrive en. Å holde seg på utsiden av karakterene, å ikke la leseren få vite hva de tenker, hvorfor de tenker det de tenker, hvem de er og hvorfor de gjør som de gjør. Kanskje fordi jeg ikke alltid veit det selv, fordi skrivinga ofte er et forsøk på å finne ut nettopp det: hvorfor gjør vi det vi gjør?

Forrige høst debuterte jeg som forfatter med romanen På motorveiene. På topplista over de rareste spørsmålene man får når man har skrevet en bok, troner «hva handler den om?» og «visste du hele tiden hva som skulle skje?». Det er lett å tenke at det er så åpenbart: Kunne jeg oppsummert hva det egentlig handler om på en setning eller to, hadde jeg ikke skrevet en hel bok. Teksten blir til mens man skriver. For meg har det alltid (det store ordet som er så lett å slenge rundt seg med) vært sånn. Jeg setter meg ned og skriver og ser hva som kommer ut. Når noen påpeker et litterært virkemiddel i en tekst, later jeg som om jeg har brukt det med vilje.

Artikkelen er 1455 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement