Give me five, Virginia

Med hvilken rett kan en mann plukke opp Virginia Woolfs essay Et eget rom 90 år etter at hun skrev det – midt i #metoo-salaten – og begynne å mene masse greier om det? Jeg skal forsøke å forklare det.

Første kapittel

En av mine yndlingsfilmer er Good Will Hunting. Jeg blir rett og slett ikke lei av den filmen, uansett hvor iherdig jeg har forsøkt å se den til døde. Men bare det å plukke opp denne over tyve år gamle filmen vil kanskje falle noen tungt for hjertet i disse #metoo-tider, ettersom produsenten av filmen og mannen som sørget for at manuskriptet til Matt Damon og Ben Affleck stort sett forble som det var i utgangspunktet (og også lot dem få spille hovedrollene), var Harvey Weinstein. Joda. Den Weinstein. Og da er det nesten som om det – per automatikk – hefter noe uærlig ved filmen, ja, da er det nesten som om det kleber noe weinsteinsk til både Damon, Affleck og hele den fine historien de skrev, bare fordi han som endte opp med å gjøre virkelighet av manuset i etterkant viste seg å være en real drittsekk. Men at Weinstein skulle få ødelegge for Good Will Hunting så å si bare fordi ville være latterlig. En slik guilty by association-tankegang står for en symbolsk amputasjon av det menneskelige.


Artikkelen er 3647 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement