Et menneske i verden. Om Anna Rydstedt

En formiddag på begynnelsen av 2000-tallet satt jeg ved et stort, ovalt bord i et klasserom i Göteborg, og ble bedt om å lese et dikt høyt. Jeg var student ved forfatterstudiet Litterär gestaltning, men det var ikke et eget dikt jeg skulle lese, det var «Soldikt, 1982» av den svenske forfatteren Anna Rydstedt. Det var litt rart å skulle lese svensk høyt for mine svenske medstudenter, selv om jeg begynte å lese svenske barnebøker like tidlig som norske, og i like stort antall, i feriene hos besteforeldrene mine i Skåne. Men mens jeg leste, falt jeg inn i rytmen i diktet, og inn i et tonefall som må ha vært en blanding av norsk og svensk. Det litt kantete i denne høytlesningen stemte med noe kantete i diktet jeg leste, det lignet ikke egentlig på andre dikt jeg leste på den tiden, ordene og setningene dannet sin egen rytme og tone. Det var en ny stemme jeg hørte i det jeg selv leste, og jeg tror den var ny også for de fleste andre som satt rundt bordet. Det har tatt lang tid før Anna Rydstedt nå for første gang er blitt oversatt til norsk, en grunn kan være at hun heller ikke i Sverige har vært av de mest leste lyrikerne.

Som ung ville Anna Rydstedt bli prest, en utradisjonell vei å gå for kvinner i Sverige på 1950-tallet, så utradisjonell at hun måtte snu og gå tilbake igjen, og velge én gang til. Den svenske kirken ville verken ha henne eller andre kvinner som prester, i stedet valgte hun å skrive dikt. Kanskje ligner troen og litteraturen på hverandre, i det at presten kan bruke Gud og bønnen for å holde ut en smerte og angst ved å være menneske, mens poeten Anna Rydstedt bruker diktet til det samme. Diktet kan ta imot det hun nesten ikke holder ut å bære på, og forvandle det, så det er mulig å si det høyt. Debutboken Bannlyst prästinna (1953) forteller om sorgen over å være avvist, og ikke få være den hun ville være; diktjeget er en bannlyst prestinne som gråter i tempelet. Hun vil være prest, kirken vil ikke ha henne, så hun bruker i stedet kirkens egne symboler for å skrive dikt. Det er som en kjærlighetssorg, diktene hjelper den forlatte til å holde ut avvisningen.

De første diktene er forholdsvis tungt lastet med antikke og kristne referanser, i en iscenesettelse av jeget i en mytisk verden, diktene er på en måte tilslørte, de forteller om forfatterens egen historie, men man må kjenne den for å se det. Allerede i debutboken skriver hun seg gjennom de litt tunge og patosfylte diktene, og kommer fram til et lettere, åpnere uttrykk. Fjerde del åpner med et dikt om en svarttrost: «Jag längtar sol/ men min näbb pickar/ tung jord i natt.» Det er som om det høystemt religiøse og mytiske språket glipper taket, og en mer hverdagslig virkelighet kommer til syne, i et språk som skal bli Anna Rydstedts diktspråk utover i forfatterskapet. Hun har funnet en lettere tone, noe som ikke nødvendigvis betyr at livet blir lyst og lett, men mennesket Anna Rydstedt ser ut til å ha frigjort seg fra den umulige drømmen om å bli prest, og i løpet av debutboken blir hun i stedet poet, med en egen stemme og et eget blikk på verden rundt seg.

Jeg er blitt fortalt at min morfar også ville bli prest, heller ikke han fikk bli det, han hadde for dårlig syn og ville ikke klart de lange studiene, jeg husker brillene hans, med glass tjukke som glassflaskebunner. Som Anna Rydstedt studerte han i Lund, men bare nesten samtidig; det ville vært fint å tenke seg at de gikk i de samme gatene i de samme årene, og kanskje møtte hverandre. Morfaren min ble i stedet bokhandler, og drev bokhandelen i en annen skånsk by, hvor jeg tilbrakte så mange sommerferieuker i et hus fullt av bøker.

Den andre diktsamlingen til Rydstedt, Lökvår kom i 1957.

Lökvår

I såningsdagarna drömde lökfröet

om den gula solen.

Och solen älskade den gröna sommaren och fingrade

redan hennes vårliv.

Tunga hängde i regnbågen

de violetta ekona från traktorerna,

där bönderna sutto hukande i våta skinnjackor

och åto mörka ägg ur knutna fingrar.

Løken, solen, eggene, og hender som knytter seg rundt; alle ligner løkformen i tittelen, den nesten runde formen under jorden, på jorden og oppe på himmelen. Men hvordan hører de sammen? Løken i jorden lengter opp i lyset, og solen liksom trekker den opp. Bøndene i traktorene framstår som like lukket, like fremmede og hemmelighetsfulle som løken nede i jorden. Med sine «knutna fingrar» virker de forknytte, de innbyr ikke til noen samtale eller kontakt, likevel er det de som er forbindelsen mellom det mørke ikke-livet i jorden og den livgivende solen, fordi de sår løk, frø ned i jorden.                  

Så hva handler diktet om, egentlig? Egentlig vil jeg ikke lete etter en annen mening, diktet handler om det som står på linjene, løken i jorden som lengter etter våren og solen, og de fiolette ekkoene fra traktorene som er fargen og lyden av våren på landet, regn og sol og blåfiolette ettermiddager. Så vil jeg videre likevel, ned til løken i mørket, og til de mørke eggene; hvordan kan man spise mørke egg, uten skall er alle egg hvite, og dermed lyse, er de mørke fordi de blir holdt rundt av sammenknytte fingre, er det et mørke som kan åpnes opp? Det fins ikke noe jeg i dette diktet, likevel er Anna Rydstedts diktstemme så tydelig til stede, hun er der, men vil ikke vise seg fram. Kanskje handler løkmørket også om diktskrivingen, diktene som lengter mot lyset fins allerede, de venter og spirer i kroppens mørke. Rydstedt bruker et enkelt, noen ganger nesten barnlig språk, hun har en rett fram-måte å si ting på, men så kan hun vri på bilder og detaljer så det vokser fram et mørke under den dagklare overflaten. Det fins en synlig verden av traktorer og egg og bønder over jorden, og en annen verden i mørket under jorden. Det er hverdag og et vanlig liv og poeten sammen med andre mennesker, samtidig er det et skjult liv der inne i kroppen, hvor diktene blir til.

Anna i verden

I stedet for teologi ble det humanistiske studier på Anna Rydstedt, filosofi, litteraturhistorie, religionshistorie, nordiske språk og pedagogikk. Etter studiene jobbet hun som folkehøyskolelærer i Danmark og Sverige, samtidig som hun skrev, forholdsvis langsomt og lite, de samlede diktene får plass på 250 sider.

I Jan Olov Ulléns bok om Rydstedt, Kära, kära verklighet, står det at da hun kom til Lund som attenåring, fra øya Öland hvor hun vokste opp, først for å ta studenten, altså artium, siden for å studere ved universitetet, trengte hun psykiatrisk behandling; hun slet med angst, og var ofte mørk og tung, skriver Ullén som var en nær venn av henne. Det fins en uro i mange av diktene, og kanskje er skrivingen en måte å holde ut uroen på, og holde fast i virkeligheten. Det første diktet i Min punkt (1960) er et dikt om å høre til i verden:

Det enda

Var har du svävat så stilla i natt?

Av teångor doftar dina vingar, min själ.

Citron känner min tunga,

men mörker är än din luft, min själ.

Dock ser jag människorna,

kvinnor och män vid borden i Europa.

Jag också är född och

vuxen till det enda:

att vara Anna i världen.

Anna vil være et menneske i verden, det er den viktigste jobben, og kanskje er det dette diktene skal hjelpe henne med; angsten fjerner henne fra verden, gjør henne fremmed både overfor seg selv og andre, mens diktene kan ta henne med tilbake, ut av uvirkelighetsfølelsen, «hjem til menneskene» som Gunvor Hofmo formulerte det. I Lökvår fins disse linjene, i diktet Dotter Rädsla: «med varje morgon renad själ,/med varje kväll tvivlande och tröttad själ.» I diktet Det enda er det som vi får vite hva som skjer, ikke mellom morgenen og kvelden, men mellom kvelden og morgenen, sjelen har svevet ut i mørket, men når morgenen kommer, er den tilbake, og blir holdt fast av teduft og sitronsmak; hverdagens vaner og rutiner holder sjelen på plass, og mørket på avstand. Da er jeget, Anna, et vanlig menneske, tilstede i sin egen kropp, og ved akkurat dette frokostbordet, slik alle andre sitter i hver sin kropp ved hvert sitt frokostbord.

Jeg kjenner selv at min egen uro og rastløshet faller til ro når jeg har skrevet, noen linjer om Anna Rydstedt eller et eget dikt, som om skrivingen holder meg på plass, ved bordet og i meg selv; noen linjer hver formiddag er en måte å være til stede i verden, en måte å høre til, sammen med alle andre som så selvfølgelig ser ut til å ta plass i verden og i sitt eget liv, jeg kan ikke se at de tviler på sin egen tilstedeværelse. Men så ser jeg bare de andres utside og overflate, og slik jeg ser dem, ser vel de meg, naturlig til stede, også de dagene jeg har kjent at jeg «svävat så stilla» på utsiden av fellesskapet.

Når jeg leser om Anna i världen, tenker jeg på en annen Anna, i Eldrid Lundens Mammy, blue (1977). Også hun prøver å finne sin plass i verden: «Eg er Anna, eg har/ ein flekk på tunga/ det er eit ord der, det/ veit eg.» Diktene gjentar «eg er Anna», så det blir en besvergelse, som et lite barn som kaller seg selv ved navn, for å mane seg selv fram, og bli et jeg. En flekk hos Lunden, et punkt hos Rydstedt, et ord i diktet, og ordet blir et jeg. «Eg er Anna, eg/ kan ordne opp, eg/ arbeider med å stanse/ eit ope ras i ryggrada.» Det er en følelse av å miste seg selv, et åpent ras i ryggen, som alle forsøkene på å holde fast seg selv (eg er Anna), skal motvirke. Noe raser ut, jeg raser ut og mister meg selv, det er den svimle følelsen av at verken jeg eller verden er noe fast, det fins ikke noe å ta tak i. Så blir diktene et forsøk på likevel å holde fast; en flekk på tunga som kan bli et dikt, et punkt som er mitt punkt, her er jeg, jeg fins.

Å, virkelighet

Presensbarn (1964) er dedisert til terapeuten Anna Rydstedt gikk til i flere år. Skriving som terapi, kan det bli bra, eller er det slik at skrivingen alltid er terapi, alltid et forsøk på å forstå noe, rydde opp i noe, skape seg et sted å høre til. Et dikt, og en del, i Presensbarn har tittelen «O verklighet», som på svensk, gjør Ullén meg oppmerksom på, både kan leses som «å, virkelighet», og «u-virkelighet».

Jag griper tag om tingen,

ett efter ett, och alla.

Jag griper tag om orden,

ett efter ett, och alla.

Både terapien og skrivingen blir en måte å forvandle u-en i uvirkelighet til en å i å, virkelighet; å, jeg lever, og jeg skriver. Skriving som terapi blir sett på som en u-ting, en skriving som det ikke blir virkelig litteratur av. Kanskje er det likevel slik at den som allerede er forfatter, kan bruke skrivingen som terapi, (men ikke alle som trenger terapi kan skrive noe som blir litteratur). Terapien hjelper til med å gripe tak i tingene og virkeligheten, og skrivingen må gripe tak i ordene, for å gjøre virkeligheten om til litteratur.

Min egen skriving kan noen ganger kjennes som terapi, men samtidig er det skrivingen som gjør meg ulykkelig, fordi jeg må grave meg ned i et mørke, er det løkmørket, diktmørket, og hente opp ord og bilder og tanker som blir dikt. En selvpåført ulykke, vil noen si, men det er ikke sikkert resten av livet ville fortsatt å være lykkelig uten denne ulykken. Et mørke uten løk, uten dikt, ville vært et større mørke, en større uvirkelighet.

I Jag var ett barn (1970) blir toneleiet tatt ned, det er færre store symboler i diktene, færre soler og stjerner, i stedet er det en katt som blir slått i hjel, et påkjørt pinnsvin i veikanten, samtaler om været, gamle, slitte klær som blir brent. Ned i det konkrete, der man er som barn, før barnet blir poet og lærer seg å bruke symboler. Her fra diktet «Den sista kommunikationen», et forsvar for de små, ubetydelige samtalene om været, uten store ord:

Man blir våt,

eller man blir inte våt.

Det är väsentligt att veta,

om man skall ha regnkläder på eller inte.

Det kan nesten ikke bli mer konkret og nedpå i et dikt enn dette, eller det kan nesten ikke bli nærmere et ikke-dikt, og nesten ikke lenger fra et symbolsk språk om sol og stjerner og mørke. Været er viktig, man kan bli våt, man må velge om man skal ta på seg regntøy før man går ut. Og så blir det dikt likevel, de små ordene om hverdagen handler også om møter mellom mennesker; uten de små, tilsynelatende uviktige samtalene kanskje vi ikke møtes i det hele tatt, da vil noen blant oss gå hele dagen, mange dager, uten å snakke med noen, heller ikke om de store tingene: «Några ensamma har fått mod att leva.» En enkel samtale om været  kan også være en måte å overkomme u-virkeligheten på, og bli en del av et fellesskap, en felles virkelighet.

Jag var ett barn ble gitt ut det året forfatteren ble 42 år, og det handler om tiden som går:

Ständigt närmare nu

oförklarligt

min sista vår.

I år er denne boken gitt ut på norsk, Jeg var et barn, gjendiktet av Marte Huke. Gjendikteren er på samme alder (og jeg er på samme alder) som Anna Rydstedt da hun skrev den, det er en detalj som kan være tilfeldig, men kanskje ikke, for alderen, erfaringen, der vi er i livet, betyr noe for hva som treffer oss, hva vi leser, og hva vi ser i det vi leser. Marte Huke skriver i etterordet at hun har gått og tenkt på å gjendikte Anna Rydstedt i flere år, og nå gjorde hun det, kanskje ble det rett tid for akkurat denne boken da hun selv tok igjen forfatteren i alder, kanskje er det noe med innsiktene i, og sorgen over tiden som går, som først blir mulig å gripe, og finne det riktige språket for, når tiden også har gått i ens eget liv, og i ens egen kropp.

                  De tre første delene i Jeg var et barn liksom sirkler inn, eller tar sats før, diktene som handler om morens kreftsykdom og død, og tiden etterpå, når forfatteren, datteren, som ikke lenger er et barn, ikke noens barn, brenner klær, rydder ut visne potteplanter, overtar huset og hunden. I et dikt handler det om en kattunge hun hjelper en bekjent å slå i hjel: «Du var jo død (…)/ men med like åpne øyne.» Så beveger diktet seg videre til moren, det forstår man etter å ha lest diktene som kommer etterpå, og den natten hun døde, med «to øyne/ som ikke ville lukke seg/ under hendene mine.» Det gjør vondt å tenke på katten, men ved å tenke på den, og skrive om den, blir det mulig å nærme seg, og skrive om det som gjør enda vondere, morens sykdom og død. I et annet dikt stritter en liten, brun ungstut imot da den blir ført inn i slakterbilen som skal med ferja over Kalmarsund; et sund som i det siste diktet i den forrige boken ble kalt for ølandske grisers Styx, altså den elven de døde må over for å komme til dødsriket. Det handler om døde dyr, men mest handler det om en forberedelse, det er som hun gjør seg klar til å snakke om det vanskeligste. I bokens siste dikt er det moren som blir vugget «i den lille prammen/ mellom livsbølge og dødsbølge».

Den siste delen i Jeg var et barn har fått tittelen «Mamma i verden», en formulering som peker tilbake mot Anna i verden i tidligere bøker. Anna var et barn, og dermed i sentrum av verden, slik vi er når vi er barn, hvis vi er omgitt av voksne som lar oss være det, men nå er hun blitt voksen og dermed i stand til å se at andre er sentrum i sin egen verden, også ens egne foreldre er noe mer enn det de var for oss da vi var barn. Det er så mye ømhet i disse diktene, det er en stor kjærlighet som øses over den syke og døende og døde moren. Hos Jan Olov Ullén leser jeg at Rydstedt hadde et problematisk forhold til moren, som var gårdbruker på Öland hele sitt voksne liv. Faren flyttet fra familien til Småland da barna var små, han ble kastet ut av moren fordi han drakk for mye. Også Anna Rydstedts søster og hennes mann ble gårdbrukere, mens hun selv ble lærer og forfatter, hun orket ikke å hjelpe til så mye med det harde arbeidet på gården; hennes tunge arbeid var skrivingen, og å holde ut å leve med angsten. Kanskje blir diktene og sorgen i dem enda sterkere når jeg vet dette, om de private problematiske relasjonene som blir holdt unna diktene.

Upoetisk poetisk

Anna Rydstedts måte å skrive på er enkel og rett fram, og samtidig grundig og omstendelig, det er noe kantete og nesten upoetisk i diktene hennes, som likevel blir poetisk, fordi hun har sitt eget diktspråk, sin egen tydelige stemme. Jeg ble glad da jeg så at en av bøkene hennes skulle gis ut på norsk, fordi det er en mulighet for flere norske lesere til å oppdage henne, og samtidig var jeg litt motvillig til selv å skulle lese en forfatter på norsk som jeg allerede i flere år har lest på svensk. Men Marte Huke har klart å finne fram til Anna Rydstedt på norsk, hun har lyttet og skrevet fram noe av det som gjør den svenske poeten til den hun er, en litt kantete måte å snakke og være i verden på. Det er ikke dét ordet i dét diktet, det er mer intuitivt enn analytisk, men jeg synes jeg leser den virkelige Anna Rydstedt i Marte Hukes norske versjoner av diktene:

Stadig nærmere nå

Stadig nærmere nå

uforklarlig

min siste vår.

Lufta er vårklarhet nyvår

førstevår

hver gang,

og jeg vet ikke,

om det lenger blir slik for meg.

Noen, men ikke så mange vil jeg tro, går rundt og husker hele dikt utenat, selv kan jeg bære med meg et dikt og tro at jeg husker det, bilder og setninger, eller brokker av setninger. Siden jeg begynte å lese Rydstedt for 15 år siden, har jeg hatt med meg et bilde av kråker (som kråkene som er samlet på jordet utenfor kjøkkenvinduet mitt mens jeg skriver) og steiner i en åker. Når jeg nå leser diktene hennes om igjen, ser jeg at det ikke var store, svarte kråker, men små, grå spurver, fra Dess kropp av verklighet (1976):

Bedömning

Man ser inte genast skillnad

på småsten och gråsparvar

i den nysådda, svarta åkern.

Några flyger och sätter sig i nypontörnet

– de är gråsparvar.

Andra blir kvar och trippar i åkern

– de är också gråsparvar.

Andra återigen ligger stilla kvar i åkern

– de är troligen stenar.

Troligen, sannsynligvis er det steiner, men man kan ikke vite det sikkert, og hvis ikke, hva er det da som ligger stille i åkeren, døde spurver? Et lite ord som løfter diktet, så det blir lett, svevende, og gjør poesien til forsøk, hypotese, snarere enn bastante påstander. Anna Rydstedt følger sine egne, indre diktregler, sin egen rytme og sine egne motiver; hun skriver dikt ifølge sine egne lover, uavhengig av tidens krav til hva et dikt skal eller ikke skal være. Derfor, tror jeg, lever diktene hennes fortsatt, de er ikke bare eksempler på dikt skrevet på et visst tidspunkt i litteraturhistorien. Ikke alle, men mange av dem har den konsentrasjonen og lettheten jeg leter etter når jeg leser, og når jeg skriver selv. Etter å ha levd alene forholdsvis lenge, traff Anna Rydstedt mannen i sitt liv ikke så lenge etter at moren døde. Dette synes i diktene, både i innhold og i skrivemåten, som liksom blir roligere, mer fortellende, livet kan være fellesskap, reiser, samhørighet.

Men så er det som om det ikke er nok, verken i livet eller litteraturen, å ha en å høre sammen med, angsten fins fortsatt, og tar opp mye plass i livet hennes. Den andre er viktig, men kan ikke fordrive de eksistensielle grunnvilkårene, frykten for både livet og døden. Det går 13 år før neste bok kommer ut, Genom nålsögat (1989), og det er som om språket hennes speiler livet, uroen, oppløsningen, i dikt hvor det fortellende nærmest er forsvunnet. Oppløsningen handler både om livsfølelsen og selve skrivingen; når skrivingen gir identitet, kan det bli vanskelig å holde fast i seg selv hvis man ikke får til å skrive. Så er det også slik at de diktene hun skrev disse årene, langsomt og møysommelig ser jeg for meg, og med lange pauser uten dikt, er både konsentrerte og åpne, som om bare det viktigste er presset ut av en motvillig skrift. Det fins en fortvilelse her, over selve livet, det blir ikke nødvendigvis lettere å leve, å holde ut, selv om man blir eldre: «Gråt ej, lilla vilja,/ du skall bli stark och stor.» Uvirkelighetsfølelsen, angsten, har hun fortsatt med seg, kanskje blir den verre når diktene ikke vil bli skrevet. «Var är konturerna av mitt jag?» spør hun i «Soldikt, 1982». Diktskrivingen er noe dypt eksistensielt, en måte å overleve på. Diktet blir konturene rundt poeten, så hun ikke forsvinner, går i oppløsning. Hun vil ha trøst, så livet kan bli levelig, men mest vil hun arbeide, skrive, det er den beste terapien:

Så tag nu mina händer än en liten stund,

men led mig inte mer,

men led mig inte nu.

Ge mig mina händer tillbaka,

så att jag kan få arbeta,

frilägga orden,

lägga dom på plats,

som en man om sommaren lägger sitt livs mönster

i en flisgård av tunga stenar.

Den siste boken, Kore (1994) ble utgitt posthumt, noen måneder etter at Anna Rydstedt døde av kreft, som moren nesten 30 år tidligere. Den åpner med et langt dikt (en svit på svensk), en samtale mellom blant andre Kore, Demeter og Pluto, disse kommer igjen også i andre dikt i samlingen. Kanskje ville hun ha beveget seg over i nye temaer, nye måter å skrive på, hvis hun hadde fått leve lenger, kanskje er det et forsøk på å komme ut av seg selv, og inn i noen andre personer. Hvorfor valgte hun nettopp Kore/Persefone blant alle greske myter, hun som tilbringer en del av året nede i dødsriket, og dermed lar naturen ligge vissen og urørlig oppe over bakken den tiden hun er borte. Det kan være sitt eget mørke Anna Rydstedt ser i dødsriket, angsten og tungsinnet hun slet med hele livet. Kore/Persefones veksling mellom døden og livet, stillstand og bevegelse, kan være et bilde på vekslingen mellom tunge og lysere perioder i livet, eller vekslingen mellom ikke-skriving og skriving, kanskje er det løkmørket fra tidlig i forfatterskapet, der diktene spirer og blir til. Demeter, moren, er viktig i myten, som i Anna Rydstedts liv og forfatterskap, hun går oppe i dagslyset og leter etter datteren, som har forsvunnet i underjorden, inn i sitt eget mørke.  

I andre dikt i Kore er det som om det ikke lenger er noe filter mellom livet og diktet: «Du är nog sjuk./ Svårt att andas/ Tungt att andas», og her, fra diktet «Speglarna speglar en Skugga», det er livet like før det tar slutt som snakker:

Speglarna speglar en Skugga.

Det är bara Skuggor i minnet.

Grönskan skuggar min sommar.

Nu är jag rädd.

Nu är jag i skuggan av mitt liv.

Litteratur:

Jeg var et barn, Anna Rydstedt, gjendiktet av Marte Huke, Tiden, 2017

Dikter, Anna Rydstedt, Albert Bonniers Förlag, 2001

Kära, kära verklighet. En bok om Anna Rydstedt, Jan Olov Ullén, Albert Bonniers Förlag, 2000

Av Anna Rydstedt (1928–1994):

Bannlyst prästinna (1953)

Lökvår (1957)

Min punkt (1960)

Presensbarn (1964)

Jag var ett barn (1970)

Dess kropp av verklighet (1976)

Genom nålsögat (1989)

Kore (1994)

Hege Woxen, f.1975 i Bærum, bor på Sandane. Forfatter, har gitt ut to diktsamlinger. Siste utgivelse: Endelig står verden på hodet, 2015.