Foto: Jo Michael/Cappelen Damm

Imot Sæterbakken - om litterær pessimisme og meningen med livet

Bøkene vi omgir oss med har avgjørende betydning for det livet vi kommer til å leve. Hvorfor lese og stadig vende tilbake til en forfatter med en livsfiendtlig innstilling? Burde vi lsutte å lese Stig Sæterbakken?

Stig Sæterbakkens skjebne ligger lagelig til for romantisering, og til en viss grad ville man ikke yte ham rettferdighet med mindre man gjorde det.[i] Det er nå fem år siden han begikk selvmord. Jeg savner ham. Han var den norske forfatteren jeg leste med størst glede. Men med hva slags glede? spør jeg meg nå, litt eldre. Var det ikke med det han selv kalte 11. september-glede («… vi elsker å se det vi frykter aller mest»[ii])? Og hva sier den gleden om ham? – om oss? – om meg? Han var beryktet for tvilen sin, men det er en tvil vi må passe oss for å idealisere. Hans tvil var ikke av den epistemologiske sorten, men dyp og ødeleggende, som et jordskjelv. Sagt annerledes: Han var ingen Sokrates som visste at han intet visste. Sæterbakkens daimon var Silenos: «Det beste for mennesket er aldri å bli født – det nest beste å dø så fort som mulig.» Det var ikke for troen på erkjennelse at han tømte giftbegeret, men ut av weltschmerz. Kanskje ut av en manglende tro på at erkjennelse i det hele tatt er mulig. Og er det ikke også noe konvensjonelt ved denne tvilen? I den grad alle tenkende mennesker tenker akkurat de samme tankene: at det ikke nytter, at det ærligste er å fortvile, at det deiligste er å være trist? Trenger jeg egentlig å få mine egne verste tanker dandert med poetisk forråtnelse og affekterte ellipser. Imot Sæterbakken? Hva mener jeg så med det? Imot pessimisme!

I årets første nummer av BLA skrev jeg om Sæterbakkens mørke karisma. Å ta hull på karismaen hans er en helt nødvendig oppgave for denne generasjonen unge forfattere. Særlig for de av oss som ikke bare har lest bøkene, men også hatt ham som skrivelærer. Innflytelsen hans var tross alt mer enn bare litterær, slik all litteratur går utover det rent litterære. Som han selv skrev i Dagbladet-kronikken «For en ny meningskritikk», påfallende nok bare halvannen måned etter 11. september:

En roman er ikke bare et estetisk objekt, den er også en meningsbærende struktur. Som, enten forfatteren vil eller ikke, gir til kjenne et mer eller mindre tydelig syn på verden.[iii]

Påvirkningen er altså filosofisk, eller anti-filosofisk:

Filosofi, det er å blande seg opp i alt det som ellers ville ha gått av seg selv.[iv]

Vi har blitt påvirket av den sæterbakkenske nølingen, tilsynelatende skeptisk, tilsynelatende tvilende –

mang en gang hadde jeg stått bak skranken og latt som jeg lette etter ordene, latt som jeg tenkte så det knakte, mens jeg i virkeligheten visste utmerket godt hva jeg hadde tenkt å si …[v]

– men dypest sett pessimistisk og direkte livsfiendtlig.

 

Om smak

Å være under Stig Sæterbakkens innflytelse er å oppleve som systematisk noe som egentlig bare er idiosynkratisk. I mangel på egne besettelser, lar jeg meg besette av en annens. Først og fremst: av hans smak. Ingen forstår i det ungdommelige påvirkningsøyeblikket at smak angår mer enn bare kunstproduktene man velger å omgi seg med, at smak er en slags prioritering av problemer, en indre liste over mulige spørsmål og svar, kort sagt: en hel måte å se verden på. Delvis liker jeg hvordan tingene Sæterbakken deler med meg svarer til noe som allerede finnes i meg, men enda mer hvordan de gir meg retning videre i min eksistensielle streben. Det utvikler seg til en folie à deux: hans særegne forestillinger om rett og galt, godt og ondt, bra og dårlig, interessant og uinteressant, legger seg over mine. Disse forestillingene – i stor grad tilfeldige produkter av hans nervesystem – tar mer og mer form av noe liksom planmessig og meningsfullt. Faren er åpenbar: I det jeg gjør en annen forfatters smak til min egen, så gjør jeg også hans nevroser til mine.

 

Skikkelsen Sæterbakken

Når jeg skriver «Stig Sæterbakken» mener jeg selvfølgelig ikke mennesket Stig Sæterbakken i naiv forstand. Forbindelsen mellom Stig Sæterbakken og «Stig Sæterbakken» er skjør og må være skjør. Min hensikt er å reflektere så fritt som mulig rundt det vanskelige og evig interessante forholdet mellom liv og litteratur: hvordan de butter mot hverandre, glir inn i hverandre, støter hverandre bort, liksom forsvinner helt for hverandre en stund, for så å finne tilbake igjen. Kanskje berøres ikke den virkelige Stig Sæterbakken overhodet. Etter alt å dømme var han et veldig godt menneske, en lun og omtenksom familiefar. Men jeg leser en helt annen samlet skikkelse ut av bøkene hans, ut av essayene og intervjuene, ut av fremstillinger hos andre forfattere, ut av rykter, og så videre. Det er skikkelsen Sæterbakken som må tas ved hornene, om jeg – og kanskje vi? – skal komme ut av pessimismens labyrint.

Når jeg leser Kafka, er det ikke K. jeg blir interessert i. Jeg blir interessert i den andre K. Jeg blir interessert i Kafka. Som ikke er den biografiske Kafka, men Kafka som en sum av eksistensielle anliggender. «Hvem er du, menneske, som har foretatt disse valg?» … Hva var det du ville bort fra? Hva var det du ville frem til?[vi]

 

Vi lettpåvirkelige lesere

Blodfattige litteraturvitere vil utvilsomt kritisere meg for å blande et virkelig selvmord med Sæterbakkens litteratur om selvmord – det er da to vidt forskjellige ting! – eller i alle fall si at jeg tolker bøkene hans ut av en senere handling. De vil si at jeg psykologiserer litteraturen, når alt jeg hevder er noe såpass selvfølgelig som at det finnes en sammenheng mellom ord og tanke, tanke og handling. (Noe mange av Sæterbakkens karakterer for øvrig synes ikke å ta som en selvfølge – og det er kanskje hele problemet?)

Jeg har med andre ord ingenting å si om ham som ikke er fullstendig opp i dagen – jeg bare trenger å si det. Mitt utgangspunkt: at bøkene vi omgir oss med har en avgjørende betydning for det livet vi kommer til å leve. En mann eller kvinne på biblioteket eller i bokhandelen, er i ferd med å ta en livsbeslutning. Den samme personen alene i lenestolen, med boken åpen i fanget, er allerede på vei til å bli et annet menneske.

Det er ikke her snakk om et simpelt årsaksforhold av typen «voldelige dataspill fører til vold» eller «porno fører til overgrep». Jeg sier ikke at det å lese – eller for den saks skyld skrive – bøker om selvmord fører til selvmord og må unngås. Forholdet mellom leser og bok er ekstremt personlig. Akkurat slik noen får ideer fra dataspill, og andre får utløp for voldelige tilbøyeligheter, men de aller fleste får livet sitt forbedret eller forverret på langt mer subtile måter. Derfor må vi lettpåvirkelige lesere – og vi er vel alle lettpåvirkelige overfor den litteraturen som hvisker vår egen stemme? – kjenne etter om effekten av livsfiendtlig litteratur er god eller dårlig. Vi må først og fremst passe på hva det er litteraturen får oss til å ville, eller tro at vi vil.

Siden litteratur virker gjennom språket, fornuftens eget medium, mens dataspill og porno først og fremst er visuelle medier, er det vel heller ikke rart om litteraturens overbevisningskraft faktisk viser seg å være sterkere?

Stig Sæterbakkens rike språk gjør bøkene retorisk virkningsfulle. Men i motsetning til rikdommen i språket, er verdenssynet han bruker dette språket til å uttrykke, særdeles fattig.

Jeg kommer til å tenke på Goethes advarsel om romantikerens skjebne:

… å kveles i drøvtyggingen av moralske og religiøse absurditeter.[vii]

Noen timer med en livsfiendtlig bok gjør oss selvfølgelig ikke livsfiendtlige og kan kanskje til og med ha motsatt virkning, men om vi velger å vende tilbake til de samme bøkene igjen og igjen, og til det samme synet på verden, innskrenkes etter hvert våre muligheter – som forfattere, som lesere, som mennesker – til å finne egne løsninger på livets utfordringer.

 

Via negativa

Og hvorfor vender jeg så tilbake?

Jeg tyr ikke så lett til selvmordstanker som Stig Sæterbakken synes å ha gjort. Jeg har aldri villet dø på en voldelig eller spektakulær måte. Men – og med fare for å lyde smakløs – det finnes en forestilling i meg, om et siste pust inn og et siste pust ut, hvor jeg på behagelig vis bare forsvinner ut med luften og blir intet.

Altså ikke en trang til å dø, men en trang til å opphøre. Det er denne trangen som hvisker til meg mellom Stig Sæterbakkens linjer. Viljen til intet er den naturlige konsekvensen av enhver negativ lykketeori.

Lykken som et fravær av smertefulle fornemmelser og smertefulle tanker.

Aller helst ville jeg flyte rundt i en blank geléaktig masse og ikke gjøre det plukk.[viii]

 

Litteratur som næring

Jeg trenger Stig Sæterbakken. Jeg trenger hans pessimisme til å bryne min egen imot. Kanskje er det urettferdig at det måtte bli ham, det finnes jo så mange pessimister: Arthur Schopenhauer, Fernando Pessoa, Peter Wessel Zapffe, Cyril Connolly, Emil Cioran, Thomas Ligotti … Men jeg har ikke lest alle disse forfatterne like godt, og ingen med den samme gleden, som jeg leste Sæterbakken. Dessuten hadde jeg ham jo som lærer. Selv om jeg knapt snakket med ham, er det som om livet hans er knyttet til mitt. Døden hans også. For i mange år, hver gang jeg tvilte på litteraturen, mintes jeg hans urokkelige tro på den. Troen hans vakler riktignok i essays og intervjuer. Men jeg tok entusiasmen jeg så i klasserommet som hans mest egentlige mening om litteratur.

Selvmordet beviser – om ingenting annet – at litteraturen ikke var nok for ham akkurat i den perioden av livet. Men det er vanskelig å se at den kunne ha vært til trøst for ham uansett. Han innskrenket hva den kunne være.

En del av ham trodde den var redningen – pessimisten i ham nektet ham å ta slike tanker på alvor.

Jeg, derimot, insisterer: Bøkene vi omgir oss med har avgjørende betydning for livet.

Det er noe forlokkende og samtidig perverst ved den pessimistiske verdensanskuelsen. Man velger den ikke – forpliktelse er nesten antitetisk til den – men henfaller til den, av mangel på mentalt forsvar, eller på grunn av særegenheter i nervesystemet. Pessimisme utgjør en slags død midt i livet. Pessimisme er ingen filosofi, men en opphevelse av filosofi: Ingen tanker jeg kan tenke endrer det faktum at jeg skal dø – og følgelig er livet meningsløst.

Jeg, derimot, mener at hva det enn er som forårsaker og opprettholder en klinisk depresjon, så er filosofi det eneste reseptfrie middelet vi har til å bekjempe den.

Den eneste pessimisten jeg har lest med større utbytte enn Sæterbakken, er Friedrich Nietzsche. Men hans pessimisme har noe nærende ved seg. Nietzsches pessimisme er – når alt kommer til alt – anti-pessimisme. Derfor er det ofte Nietzsche som dukker opp som motstemme når jeg leser Sæterbakken:

Hva gjør all kunst? Hyller den ikke? Forherliger den ikke? Velger den ikke ut? Trekker den ikke frem? Med alt det styrker eller svekker den visse verdsettelser … Kunsten bringer også mye av livets heslighet, hardhet, tvilsomhet til syne, – synes den ikke dermed å ødelegge livet for oss?[ix]

 

Litteratur som vaksine

Bare Sauermugg av Sæterbakkens bøker kommer i nærheten av å ha en slik nærende virkning på meg. Siamesisk er den av bøkene som ligner mest på Sauermugg. Den ene av bokens to fortellere, Edwin, foregriper Sauermuggs fortvilelse, men uten hans frihet, lekenhet og galgenhumor.

En venn av meg som begynte å lese Siamesisk måtte gi den opp. «Den boken holdt på å ødelegge meg», sa han (og han er mildt sagt ikke kjent for å sky groteske filmer og bøker). På det tidspunktet holdt jeg på med min første roman, og forsøkte selv å nærme meg det sæterbakkenske mørket. Derfor hadde jeg liten forståelse for min venns reservasjon. Jeg mente at han skulle fortsette. Ved nærmere ettertanke forstår jeg at han må ha følt en nærmest uutholdelig motvilje for denne vanskapningen av en bok.

Min tidligere ufølsomme fascinasjon for det sæterbakkenske rasjonaliserte jeg for øvrig med en vaksinemetafor: desto mer skitt man utsettes for i litteraturen, desto sterkere blir immunforsvaret.

Eller som Sauermugg selv uttrykker det:

Det sorte hullet, det sorte hullet …

Jeg synker i alt som byr meg imot …

Men det er fordi jeg ønsker det …

Jeg bader i alt det jeg frykter …

Jeg slukes av mine egne redsler og blir fryktløs …[x]

Kanskje blir man sterkere av skitt og kanskje ikke. Kanskje blir man bare skitten av det.

 

Litteratur som middel

Dette essayet bygger på en commonsensisk forståelse av litteratur. Av nødvendighet – fordi jeg ikke er litteraturviter – og av nød: Jeg leser bare for å redde meg ut av, eller utvide, dette trange rommet som er meg. Altså har jeg ikke bruk for et begrep om litteratur som setter teksten fremfor forfatteren, eller som forsøker å gjøre et for klart skille mellom etikk og estetikk.

På tross av at jeg har skrevet «virkelighetslitteratur» selv, og derfor ikke har en naiv forståelse av forbindelsen mellom de to leddene i det begrepet, er det likevel umulig ikke å bli påvirket av kunnskap om forbindelsen. Når jeg for eksempel leser om den intense skrivelæreren Hilde W. i Kjersti Annesdatter Skomsvolds selvbiografiske roman Monstermenneske, vel vitende om at Hilde er basert på Stig Sæterbakken, klarer jeg ikke annet enn å kjønnsoperere «hun» til «han» i hver eneste setning: «[Stig] forteller om da [han] oppdaget litteratur, [han] sier at det var redningsaksjonen [han] ikke visste at [han] trengte.»[xi]

Skomsvold har formodentlig fiksjonalisert Sæterbakken nettopp for å gi seg selv frihet til å fortelle løgn og sannhet om hverandre. Men sånt er det bare litt.vitere som henger seg opp i. Det som teller for meg som leser, er at Skomsvold har forsøkt å skrive boken hun trengte å skrive. Den ga meg tilbake troen på litteratur da jeg leste den for første gang.

Det vil si: troen på at litteratur kan virke.

Sammenlign min commonsensiske litteraturforståelse med den altfor enkle forståelsen av litteratur som underholdning, eller med dens snobbete fetter kunst-for-kunstens-skyld. De har begge til felles at de behandler litteraturen som rent tidsfordriv. Om enn estetene på toppen setter en litt høyere verdi på den. Selv er jeg både for snobbete og for nedrig – først og fremst for utålmodig – til å lese som rent tidsfordriv.

Jeg krever en potent litteratur. En litteratur som virker.

Altså er litteraturen bare et middel for meg.

Men middel til hvilket mål? Det er paradokset. For er det ikke mot nettopp et høyere, mer åndelig – ja, akkurat – tidsfordriv?

 

Om impotens

Impotens: Ønsket om å skille litteraturen fra det praktiske liv. («[Stig] snakker om forskjellen mellom liv og litteratur, og om hvordan det [han] skriver ikke har noe med virkeligheten å gjøre.»)[xii]

 

Om dekadanse

Den dekadente holdning til litteraturen – kort sagt: at den er rent tidsfordriv – kan smitte enhver. Særlig om ettermiddagen når sollyset trenger gjennom gardinene, liksom et bevis imot verdien av alt det man foretar seg innendørs foran skjermen: å gi liv til noen livløse svarte linjer på en tørr, hvit bakgrunn. Når solen skinner som sterkest er troen som svakest. For all tro krever formørkelse, krever at vi ser bare dette ene som vi holder på med her og nå.

Men alt hva solen avslører av myldrende mangfold, er ikke sannere enn de få ting som ordene holder fast ved.

Slik virker litteraturen: ved gjennom ord å holde fast.

Om bare for et øyeblikk.

Hadde litteraturens virkning bare vært at den fordrev tid i et liv som kunne vært fylt med andre ting, og slik forskjøv alt dette andre –

Kanskje er det også her man finner litteraturens egentlige betydning, i dens deltagelse i dette tilfeldighetenes spill, kanskje også det eneste sted, den eneste dimensjon i hvilken litteratur får en følge, forårsaker en forandring for dens vedkommende som kommer i berøring med den som leser den, som setter av tid til å prøve å forstå den. For det er jo faktisk slik, at hadde du ikke lest akkurat den boken hadde du heller ikke kommet over akkurat den pirrende referansen til akkurat det verket av akkurat den andre og adskillig mer betydelige forfatter akkurat den dagen du hadde anledning til å dra til akkurat den bokhandelen for å se om du kunne få tak i akkurat det verket denne referansen sikter til, og hvor du blir stående ved siden av akkurat den kvinnen idet du spør etter boken … hun har lest denne boken av denne forfatteren for mange år siden og husker at den gjorde et veldig inntrykk på henne … denne kvinnen som fem år senere er din kone og mor til dine to døtre. Slik alt dette like gjerne hadde blitt erstattet av noe annet, noe helt annet.[xiii]

– så var det allerede en ganske stor virkning. Men litteraturen virker åpenbart dypere også: virker på leserens verdensanskuelse, som jo er selve grunnlaget for hans eller hennes opplevelse av livet og videre valg i det. For eksempel: valget av kone. Merk selvmotsigelsen i sitatet. Han forteller en historie om to mennesker som bringes sammen av én spesifikk bok som har gjort inntrykk, og bruker den som eksempel på at litteraturen bare virker som et «tilfeldighetenes spill»?

Nei. Litteraturen virker. Enhver forfatter vet dette, i alle fall mens han eller hun skriver, selv om samme forfatter i et litteratur- og livstrett øyeblikk også kan henfalle til poserende uttalelser i retning kunst-for-kunstens-skyld.

 

Litteraturens skadevirkninger

Litteraturen virker på livet. Hvis man er villig til å gå med på dette premisset – og hva er ellers vitsen med litteratur? – må man også anerkjenne at den kan være skadelig. For hvis litteratur ikke bare gir nytelse, men har kumulativ effekt på leserens verdenssyn, kan den kumulative effekten like gjerne være destruktiv som konstruktiv.

Av dette følger ikke nødvendigvis at det er forfatterens ansvar å skrive oppbyggelige eller engang harmløse bøker. Hvordan skulle dette håndheves? Ved lovfestet sensur? Eller ved den uopphørlige sensuren på dugnad, som avissidene allerede er fylt til randen med? Nei. Ingen har den fjerneste anelse om hva slags litteratur som er skadelig for hver enkelt leser. Hvilket for det første betyr at det må være greit å skrive «skadelig litteratur», og for det andre at det er opp til hver enkelt å bestemme selv hva han eller hun vil utsette seg for.

Jeg ønsker kun å snakke for meg selv.

Bak alle mine generaliserende og moraliserende vendinger, bak alle oppblåste vi, ligger dette lille jeg, som i beste fall har famlet seg frem til sannhet.

Så: Hva slags litteratur er skadelig for meg og hvordan?

Det er dette man aldri kan vite. Selv det dystreste, mest livsfornektende utsagn kan, i et gitt øyeblikk, ha en oppløftende virkning på den som blir utsatt for det. Og omvendt: det overdrevent optimistiske postulat om verdens herlighet, fremført i en kjekk og munter tone, som ved et spesielt uheldig sammentreff fratar en suicidal angstbiter hans siste rest av tro på et liv før døden.[xiv]

Man kan aldri vite, Sæterbakken har rett … Det finnes utvilsomt de som har latt være å begå selvmord nettopp fordi de visste at de når som helst kunne. Få tanker er mer befriende og myndiggjørende. Av og til må man fornekte livet nettopp for å gjenopprette troen på det. Av og til må man gi opp seg selv en stund for å få hvile. Av og til må man si nei nå, for å klare å si ja senere.

Men det er påfallende hvor konsekvent Sæterbakkens pessimisme var.

Her er det ikke snakk om en klassisk stoiker, som resignerte i nødens stund, som terapeutisk middel. Sæterbakken dyrket resignasjonen. Han var heller ingen klassisk skeptiker, som holdt seg for god til det umulige prosjektet det er å skulle bedømme tingene – dette for øvrig også opprinnelig et terapeutisk middel. I løpet av nesten tretti år, i et utall bøker, skrev den påståtte tvileren seg frem til en tydelig og negativ innstilling til livet.

 

Diagnose

WHEN IN DOUBT, BE EXTREME, skal han ha rådet elever til.[xv] Tvil som krever ekstremisme av en, er nødvendigvis patologisk. Tvilen som et engstelig utgangspunkt. Tvil som angst og angst som tvil. Derfor kan det paradoksalt nok ha vært nettopp hans tvil – et symptom opphevet til ideal post hoc – som gjorde ham så fast i troen, så konsekvent i sin pessimisme, så innstendig i sitt nei til livet. Fordi det var en nevrotisk og ikke en montaignesk tvil det hele hviler på: en angst som både kom fra, og forsterket, et behov for sikker kunnskap.

Med engstelig tvil som utgangspunkt, finner man bare det indre bekreftet liksom utenfra. Tvilen – ens egne verste mistanker til livet – projisert ut på alt annet. I Sæterbakkens tilfelle: at livet ikke har noen verdi. Man vil bare at det skal ta slutt! Man vil bare få slippe å tenke! For midt inni angsten finnes bare tåkete forvirring og behovet for å se gjennom den:

Angsten trekker i tvil og forsøker å ødelegge fornuftens maskineri, dens metoder og muligheter, alle dens operative deler, angsten truer fornuften i dens grunnvoller, men driver den også til å være fornuft så fullstendig den bare kan. Motsetningene skaper, stimulerer og ødelegger hverandre i et evig gjensidig forhold.[xvi]

Noe må tre klart frem: BE EXTREME – enten-eller – ja eller nei!

Husk at det ikke er en mann, men et forfatterskap jeg diagnostiserer. Det spiller ingen rolle om han selv led av dette. Rent personlig spiller det så klart en rolle – jeg skulle ønske at han hadde vært lykkelig – men det spiller ingen rolle for diagnosen av forfatterskapet om det var dette han led under personlig. Jeg som leser lider under sæterbakkensk angst – og lengter etter et vidsyn som kan matche den språklige briljansen.

Uansett hvilke demoner det var som drev ham til selvmord i virkeligheten, er det klart at forfatterskapet aldri på noe punkt fungerte som argument imot. Muligens søkte han gjennom litteraturen katarsis for de verste tankene han var i stand til å tenke. I beste fall forsøkte han å parodiere de samme tankene (Sauermugg er et godt argument for det).

Men han holdt litteraturen for god, ikke bare for «overdrevent optimistiske postulat», men selv for det mildt håpefulle.

Angst: det begynner med en stein i skoen og ender med at skoen er av stein.[xvii]

 

Sommerdag

Å gå ute i hagen en varm sommerdag og røyke og kikke rundt seg og vite at det ikke er noe man absolutt skulle ha gjort, det er også godt.[xviii]

Jeg kvepper til når jeg leser denne setningen – og undres hvilken tidligere observasjon «også» er ment å vise til? Teksten som går forut for denne handler om halshogging.

 

Et litterært selvmord

Knapt én eneste setning hos Sæterbakken svekker selvmordet som gangbar løsning. Tvert imot kretser poetikken hans også om et tap av selv, om enn i mer abstrakt forstand:

Å skrive er ikke å realisere seg selv. Å skrive er å undergrave seg selv, for å realisere et annet jeg, et jeg som først og fremst er tekstens jeg, som er bekjent av sitt opphav, men som også er fremmed for det, som står tilstrekkelig fjernt fra det til at det uten videre skrupler kan gi seg i kast med den erfaringen som jeg selv, mitt virkelige jeg, ikke ville kunne gjøre uten å kollapse, bryte sammen, ødelegge meg selv og mitt liv. I dette fremmede jeg finnes muligens mitt sanne jeg, som er det jeg’et jeg aldri vil kunne realisere selv, fordi jeg i mitt alminnelige daglige liv i så altfor stor grad blir forstyrret, distrahert og avbrutt, ikke minst også av ting jeg ønsker å bli forstyrret, distrahert og avbrutt av.[xix]

Abstrakt, men ikke uskyldig. Ingen abstraksjon er uskyldig.

Dette tapet er skrivingens velsignelse og forbannelse kombinert. For det finnes en pervers drivkraft i mennesker som på denne måten vier sitt liv til dette andre, som skrivingen er, en drivkraft som, midt i den virksomheten drivkraften så virksomt og kraftig driver en til, belaster en med en motivasjon det siden ikke er mulig å riste av seg, enda så mye man vil kunne komme til å ønske det: at alt skal munne ut i litteratur.[xx]

Med andre ord: Alt eget, alt som er mitt, alt jeg er, skal skrives bort fra meg, for så å munne ut i et annet og ikke-eksisterende jeg. Dette er selvfølgelig også en slags terapi, men en farlig sådan. En poetikk og form for terapi hvor litteraturen er fiende av livet, noe som tømmer det, istedenfor å bekrefte og styrke det. En litterær form for selvskading.

Ihjelsitert credo:

Mine lykkeligste øyeblikk som forfatter er når jeg har skapt noe jeg er usikker på om jeg kan stå inne for.[xxi]

Selvutslettelsen han sakte, men sikkert nærmet seg gikk gjennom litteraturen på denne måten: Han tømte seg selv inn i andre selv – tilsynelatende rent litterære selv, som ga ham en viss trygghet til å si ting han var usikker på om han kunne stå inne for – til han var helt uttømt og ingenting gjenstod.

Stillheten er kunstens utopi.[xxii]

Et litterært selvmord med bokstavelige følger: Han kunne dessverre stå inne for det allikevel.

 

Aksiomer

Pessimisten rykker alltid tilbake til start. Ingenting akkumulerer. Tviler man først på tingenes verdi og meningen med livet, får man seg heller ikke til å tro på at tankevirksomhet har noe for seg. Det er derfor umulig å tenke seg ut av pessimisme. Man ender opp med å drøvtygge på de samme gamle negasjonene, som en annen tvangslidende. Noen grunnleggende antagelser må man ha for å komme seg videre … og videre må man – om ikke annet så for å unngå kjedsomhet.

Å anta at tingene har verdi, at livet har mening og at tankevirksomhet er et gode, er nødvendig for å få noe annet gjort enn nok en gang å bedyre det motsatte.

 

Etikk–estetikk

Dette er bottom line slik jeg ser det: Stig Sæterbakkens romaner gjør livet heslig, hardt og tvilsomt. Noen mennesker er selvfølgelig såpass dumme at de aldri opplever søvnløse netter: Enkelte politikere og velforeningsmennesker burde fått ham på resept. Vi bør alle lese litt Sæterbakken en gang i blant, men alltid i små doser – som Mitridates med giften: gjøre oss gradvis sterkere på dem – og helst bare Sauermugg og noen utvalgte essays.

Det imaget han har nå, som l’enfant terrible, overvurderer ondskapen og undervurderer styggheten i forfatterskapet. Selv påsto han i essayet «Ubehaget i litteraturen» at «for en litteraturelsker kan en bok aldri bli ubehagelig».

Videre:

På hvert enkelt verks språklige betingelser er det dette ene hensyn som avgjør om teksten er i stand til å snakke (det vil si: om den er litteratur eller ikke): hvorvidt den bærer seg ad i språklig velklang. Og først i språklig velklang blir teksten meningsberettiget. Riktig motbydelig skulle litteraturen derfor først kunne være idet den er tilstrekkelig dårlig skrevet, hvilket straks også ville gjøre den uinteressant, dermed også uanstøtelig, dermed høyst sannsynlig også ulest.[xxiii]

Et verk er enten behagelig eller uinteressant. Så langt kan jeg følge ham. Men er det ikke nettopp på grunn av den språklige velklangen, nettopp på grunn av behaget i et verk, at selve leseropplevelsen kan være så ubehagelig? Ikke fordi verket i seg selv er ubehagelig – språklig kan det være tilnærmet fullendt – men fordi det gjør verden stygg? At velklangen blir en slags propaganda for tilværelsen som noe avskyelig? At språket blir som sukret oppkast?

I «Litteraturen og det etiske», vender han blikket fra ubehag til ondskap, men argumenterer langt på vei likt:

Kan en litterær tekst være uetisk? Jeg holdt på å si, jeg skulle ønske den kunne, men jeg er ikke sikker på om den kan.

Kan en litterær tekst ha virkning på mennesker? Kan den virkningen være skadelig? Er det etisk eller uetisk å gjøre skade på mennesker?

Er det mulig å tenke seg en ond tekst, altså ikke en tekst som handler om det onde – for det gjør de aller fleste – men en tekst som er ond, i den forstand at den uttrykker det onde, har en ond utstrålning, representerer noe moralsk forkastelig ved å fremstå med, eller virke gjennom ondskapens attributter? Måtte ikke en slik tekst, hvis vi tenker oss muligheten av den, i tilfelle representere kaos, et fravær av orden, et fravær av mening, dette i en slik grad at den ville være uleselig, uforståelig?

Hva skulle det i så fall bety at en tekst «er ond», enten den hadde disse karakteristikkene eller ikke? Og var ikke det opprinnelige spørsmålet forresten hvorvidt en tekst kunne være uetisk?

Er ikke en leselig tekst, som i sitt vesen er struktur, komposisjon, et sett av bevisste valg, per definisjon en motsetning til kaos? Hvis ja, betyr dette at det eneste vi kan uttrykke skriftlig er det som kulturen er i stand til å oppfatte som et gode?

Hva med det som oppfattes som et gode, men som ikke er godt? Hva med en tekst som argumenterer for det onde ved å få det til å fremstå godt?

Hva med propaganda? Hva med løgn?

Og snakket vi ikke nettopp om en tekst som er ond, forresten? Ikke en som bare uttrykker det?

Sagt på en annen måte: er språket i stand til å romme det, uten også å forandre det? Hvor ond er ondskapen i det øyeblikket vi reflekterer over den?[xxiv]

Hva med en tekst som ikke reflekterer over egen «ondskap», men som tåkelegger med tusen spørsmål det faktum at den ikke inneholder en eneste klar tanke? Kan den være ond? Hva med en tekst som representerer kaos, fravær av orden, fravær av mening – mens den gir inntrykk av det motsatte? Kan den være uetisk? Hva med en tekst som er rent sofisteri, som kløyver ordene slik at det umulige synes mulig og det mulige umulig? Hva med en forfatter som tenker verre desto bedre han skriver og vice versa? Hva med en forfatter som bruker språket til å gjøre verden liten og livet ulevelig?

Vi vet at det skrevne ord kan verve lesere til det ondes tjeneste, at litterære, filosofiske og historiske verker kan utnyttes til formål som etter en alminnelig moralsk standard (vår, igjen) vil måte betegnes som alt annet enn et gode. På den måten kan selv tekster skrevet med det ene for øye å virke godt, virke ondt. Men er teksten som sådan av den grunn ond?[xxv]

Man kan kjenne det i kroppen noen ganger som leser: angsten, uroen, rastløsheten – trangen til å komme seg vekk fra Sæterbakken, trangen til å puste ren luft igjen, trangen til å tenke praktiske tanker igjen. Jeg må ta meg en pause.

 

Etikk–estetikk, forts.

En litterær tekst kan selvfølgelig ikke gjøre skade annet enn gjennom den individuelle leseren. Det er og blir et spørsmål om leserens konstitusjon. Men det finnes en Mark David Chapman i oss alle. Det finnes et bristepunkt og en gitt utholdenhet med psykologisk fiendtlig tankegods. Ikke at alle kan ende opp som mordere eller selvmordere. Men det finnes bøker der ute – forskjellige bøker for forskjellige mennesker – som kultiverer våre verste instinkter. Og som kanskje – under riktige (eller gale) omstendigheter – kan utløse noe forferdelig i oss. En tekst som sådan er ikke ond eller uetisk, men vil virke forskjellig på forskjellige lesere. Nettopp derfor er litteraturen farlig – dens virkning er i stor grad utenfor forfatterens kontroll, og for det meste opp til leseren.

Så: Vær påpasselig med bøkene.

Vit at du leser med livet som innsats. Vit hvorfor du leser det du leser. Test deg jevnlig for alle symptomer på alle varianter av Quijote-Bovary-Chapman-syndrom.

 

Pessimismens nytte

Litteraturen kan være ond nettopp fordi mennesker så lett kan være det. Derfor bør forfatteren prøve å være minst like overbevisende, minst like retorisk skjerpet, minst like sexy, i skildringen av det gode som av det onde. I det aller minste la det gode og det onde gå i null.

På samme måte må forfatteren som faktisk ønsker å være oppbyggelig, aldri glemme å spille djevelens advokat nok til å være troverdig.

Ralph Waldo Emerson:

Your goodness must have some edge to it, – else it is none.[xxvi]

For det er jo ikke som om vi ikke trenger det pessimistiske perspektivet – men vi trenger det nettopp som ett perspektiv. For ikke å bli hjernevasket av alt det som gir seg ut for mening, alt det enkle og dumme, alt søplet med blanke overflater som verden så gjerne skulle ha prakket på oss.

Pessimisme som et forsvar: den nødvendige antagelsen om at det aller meste ikke er verdt vår tid og oppmerksomhet.

 

Romanene oppsummert

Incubus (1991) og Det nye testamentet (1993): noe for biografer og spesielt interesserte å finne ut av. Siamesisk (1997): ekteskapet som venting på at døden skal skille ad. Selvbeherskelse (1998): lengselen etter et ekteskapsbrudd som håndhever av status quo. Sauermugg (1999): tenkning som problem for ekteskapet, ekteskapet som problem for tenkning. Kapital (2003); eller, Sauermugg b-sides. Besøket (2006): karriere, hus og ekteskap som borgerlig finér over selvforakten. Usynlige hender (2007): kjærlighet som en gjensidig sykelig avhengighet hinsides godt og ondt. Ikke forlat meg (2009): kjærlighet som infantil fantasi, selvforakt som skjebne. Gjennom natten (2011): katastrofen endelig et faktum – ekteskapet var likevel det eneste som gjaldt.

 

Evigheten

Samlet sett er forfatterskapet et gedigent monument til lammende angst. Den sæterbakkenske angsten er særlig knyttet til forestillingen om tanker som et problem. En tvangsnevrotisk dynamikk hvor gjentatte negative tanker – særlig om døden – fører til skepsis overfor tanker som sådan. De fleste fortellerne ønsker til slutt at tankevirksomheten bare skal ta slutt.

(Når den eneste veien ut av et slikt uføre jo nettopp er bedre tanker.)

I tillegg til døden, er Sæterbakkens romanpersoner besatt av kjærligheten – men gjerne da som et bolverk mot døden. Akkurat som døden er kjærligheten en slags tenkningens motsats, som i dette sjeldent ømme øyeblikket, hvor Sauermugg – som for det meste skildrer sin kone Filla som et avskyelig vesen – ender opp med å

klamre meg fast til henne, ønske at ingenting skulle skje … at vi bare kunne fortsette å stå slik, bruke alle våre krefter på å holde rundt hverandre, klamre oss fast til hverandre, elske hverandre, helt og fullt, uten tanke for annet enn omfavnelsen … Bare jeg nå ikke begynner å tenke på noe annet og bryter fortryllelsen, tenkte jeg. Og dermed var det gjort.[xxvii]

Dette ønsket om å klamre seg fast til kjærligheten – som om det var det eneste levende alternativet til tenkning og angst – finnes ikke bare i romanene, men også i de personlige essayene:

Å gifte seg er å konstituere mening, å skille seg er å destruere denne mening. (…) Først å si ja til ekteskapet, og så si nei til det, det er jo den meningsløse handling per se.[xxviii]

Hvis kjærligheten tar slutt, har man altså destruert mening – også med tilbakevirkende kraft kan det se ut til. En slik holdning til ekteskapet er åpenbart forbundet med den pessimistiske holdningen til livet, som på grunn av døden er uten mening: Først å bli født, for så å dø – hva er vel mer absurd? Som om det i midten ikke betydde noe! Som om årene mellom fødsel og død – eller for den saks skyld årene mellom bryllup og skilsmisse, ulykkelige som lykkelige – var helt uten verdi!

Det er dette som er nihilismens paradoks: at den midt i negasjonen av begreper som mening, kjærlighet, forpliktelse, tar dem langt mer alvorlig enn vi som velger å «tro» på dem. En mening som ikke er evig, er ingen egentlig mening! Kjærlighet som tar slutt, var ikke ekte kjærlighet!

Slik snakker nihilister og pessimister. Slik snakker kristne.

Selv «tror» jeg på for eksempel «mening», nettopp ved ikke å ta det så høytidelig. Mening er en rettesnor, en tommelfingerregel, et spørsmål jeg stiller meg selv når jeg ikke vet hvor jeg skal – «hva er meningen med livet?» – og ikke noe absolutt eller evig. Bare nihilister og religiøse – det er vi selvfølgelig alle til tider – har behov for evigheten.

Jeg er, eller prøver å være, ironist.[xxix]

 

Ingen nåde

Absoluttismen viser seg også i manglende avstand eller gnisning mellom innhold og form. Den som leter etter en undertekst som bryter med pessimismen, leter forgjeves. Romanpersonenes verste tanker er alltid romanuniversets nådeløse virkelighet. Når vi kommer til slutten av Ikke forlat meg, som også er begynnelsen – romanen er fortalt baklengs – forstår vi at den selvforaktende hovedpersonen Aksel Morander aldri hadde en sjanse. Såpass skadet var han av barndommen at han sto fullstendig uten ressurser overfor den altoppslukende kjærligheten til Amalie, som han – nettopp fordi han hadde den som sitt ene håp – var dømt til å ødelegge. For å si det brutalt: Aksel Morander gjorde rett i å se tilværelsen sin som håpløs. Hvilken annen konklusjon kan leseren nå? Aksel gjorde rett i å begå selvmord. Det finnes ingen avstand mellom Aksel Moranders egen forståelse av sin virkelighet, og romanens.

På litt den samme måten, er ikke blinde Edwin i Siamesisk egentlig paranoid når han mistenker sin kone Erna for å holde hemmeligheter fra ham, der han sitter hjelpeløs i gyngestolen og forfaller: Hun gjør det faktisk. Virkeligheten er kanskje ikke fullt så vill som han av og til forestiller seg i sine blindefantasier. Hun har for eksempel ikke en stab med musestille hjelpere som bor i huset sammen med dem. Men tingene Erna gjør mot Edwin, gjør henne nesten like nifs som han er makaber: Hun tar fra ham radioen for at ikke han skal få for mange merkelige ideer. Når han desperat forsøker å finne ut hvor gammel han har blitt, for slik å kunne regne seg frem til hvor lenge han har sittet i mørket på baderommet i sitt eget avfall, omringet av tyggegummipapir, svarer hun bare at han har blitt gammel. Når han spør rett ut hvor lenge han har vært der, svarer hun at han har sittet der lenge. Hun leser opp fingerte telegrammer og gjenforteller oppdiktede telefonsamtaler. Doktor Amonsen – «det eneste mennesket Edwin har hatt full tiltro til»[xxx] – har flyttet utenbys for lenge siden. Erna bruker allikevel doktor Amonsens navn for å få ham med på hennes innfall.

Nok en gang gir altså narrativet pessimisten rett.

Når Karl Meyer, hovedpersonen i Gjennom natten, forlater kona for en yngre kvinne, for så å vende tilbake, finnes det ingen nåde, ingen forsoning, ikke ett gram av forståelse hos noen i familien. Slik at når sønnen Ole-Jakob begår selvmord, er det liten tvil om at det faktisk var Karls feil alt sammen. I denne romanen må man riktignok ta høyde for en mulig twist helt til slutt og som jeg kommer tilbake til – selvfølgelig en twist som, hvis jeg har tolket den riktig, bare gjør hendelsesforløpet enda mer grusomt.

Selvforakten er igjen – er alltid – rettferdiggjort av omgivelsene.

 

God smak, dårlig liv

Hvis noen nå tror at jeg ønsker meg en enklere, mer «positiv» litteratur, så er det på tide med en presisering. Jeg ønsker meg tvert om en vanskeligere litteratur enn dette: en litteratur som våger å gå hele veien inn i mørket, men som også har livsvilje nok til å vende tilbake igjen med noe verdifullt: Gjennom natten og inn i dagen … Ikke med et «positivt» budskap nødvendigvis, som bare bekrefter det vi allerede tror eller vil tro på, men med et utvidet og beriket, komplisert og til og med forvansket blikk på tingene. For det er ingenting egentlig utfordrende ved Stig Sæterbakkens pessimisme. Den er bare negasjonen av alt vi vanligvis prøver å få til, en negasjon de fleste oppegående – det vil si melankolsk anlagte – mennesker er i stand til på egen hånd.

Det største problemet med mangelen på oppbyggelighet i Stig Sæterbakkens bøker: at de begrenser hva litteraturen kan være. Akkurat som at kravet om oppbyggelighet tidligere begrenset litteraturen, blir litteraturen nå begrenset av den gode smak som sier at litteratur for all del ikke får være oppbyggelig.

Det nødvendige: å komme bort fra forestillingen om god litterær smak som ensbetydende med dårlige tanker og dårlig liv.

 

Dødsangst

Sæterbakken skrev så vakkert og variert fra setning til setning at man lett kan overse at så godt som alle er variasjoner over viljen til intet. Hvis setningen inneholder noe annet, hvis noe bekreftes – som regel altoppslukende kjærlighet eller begjær – så er det for at det senere skal negeres. I Usynlige hender opprettholdes kjærligheten til slutt, men kun takket være en grusom handling mot den elskede. Gjennom natten ender i en idealisert lykkelig julefeiring med familien, men en illusorisk og feberaktig sådan, som gjentar seg og gjentar seg i det evinnelige, og som skjuler en enda verre katastrofe enn vi hittil var klar over. Og Andreas, fortelleren i Selvbeherskelse, blir værende hos kona, som han har lekt med tanken på å forlate, men ikke fordi han er tilfreds tross alt. Han blir værende fordi innfallene om å forlate henne viser seg å ha vært fullstendig passive dagdrømmer:

Tåpelig, tenkte jeg, å innbille seg at man kan overlate seg selv, sin fremtid, til et valg på den måten … å tro at man kan foreta seg noe som helst.[xxxi]

I Sæterbakkens romaner er det av og til som om det ikke finnes noen sammenheng mellom tanke og handling overhodet. Romanpersonene gjør knapt annet enn å tenke. I den grad det handles, er det på instinkt eller av vane. Alle tanker er ettertanker. Når tankevirksomheten rettes fremover, er det stort sett som konstant memento mori.

Både Edwin og Sauermugg tæres av denne insisterte dualismen mellom tanke og handling, mellom kropp og sinn. Edwin, som uansett sitter og råtner i gyngestolen, fantaserer om å få lemmene kappet av en etter en. Bare munnen forlanger han å beholde:

 … alt ville ha vært ved det samme, jeg ville være som en stor larve i stolen her, støttet opp med puter eller bundet fast med reimer … Alt dette, det føler jeg meg ganske viss på, ville de ha kunnet gjort uten at det hadde rørt ved en flik av det som er meg, det jeg alltid har betraktet som mitt sanne jeg …[xxxii]

Sauermugg:

Jeg har sagt det til Filla, at helst ville jeg ha vært bare det ene eller det andre, enten en fyldig, spenstig kropp uten bevissthet, eller en bevissthet uten kropp, en skarp hjerne, et krystallklart hode, avsondret fra fordøyelsenes tarv … Jeg har ingenting imot dem, hver og især. Nei. Det jeg misliker er kombinasjonen … den motbydelige sammenfiltringen …[xxxiii]

Denne forestillingen om en motbydelig sammenfiltring – kort sagt: at vi er kjøtt som vet at vi er på vei til slakteren – er essensen av pessimisme. Ved hjelp av tankene hever vi oss over kjøttet, for så å vemmes ved det. Vi slynges til himmels med abstrakte fantasier om evigheten, står der oppe blant skyene et øyeblikk, før vi skjønner at det ikke er et værende sted, hvorpå vi styrter – lik tegnefilmfigurer – ned i en sikker død.

Så fort evigheten har vist seg umulig, trekkes tankene mot en annen form for hinsidighet, den eneste vi greier å tro på: døden, intet. Enten udødelighet eller døden her og nå. Slik vipper pessimisten frem og tilbake – abstraksjonsjunkie som han er – mellom absolutt dødsangst og absolutt dødsforakt.

Det er for å få bukt med dette ekstreme enten-eller at Edwin har stengt seg inne på badet:

Det er min verden her inne. Her er det min lov som gjelder.[xxxiv]

Der sitter han for seg selv, så redd for døden at han bare vil ha den overstått:

… du blir min etterlengtede seier over tankene …[xxxv]

 

Allerede død

Andreas (Selvbeherskelse) er i motsetning til Edwin og Sauermugg ikke en eksplisitt suicidal forteller. Han fantaserer ikke nødvendigvis om å dø, men om å forrykke det uutholdelig rutinerte livet sitt. Han forsøker da også: Han forteller sin datter, som han ikke har sett på flere år, at han og moren hennes skal skilles. Dette et rent innfall, som etter hvert i romanen synes å friste ham mer og mer. Andre innfall: Å skjelle ut sjefen. Å slå kona mens hun sover tillitsfullt ved siden av ham i senga.

Ingen av disse handlingene får konsekvenser. Han er en helt impotent skikkelse. Allerede død

Sånn sett er vel Andreas’ trang til å ødelegge livet sitt, egentlig en vilje til nettopp liv. Som flere andre Sæterbakken-karakterer, fantaserer han om katastrofer:

Nei, det var ikke til å komme vekk fra at det hadde noe forlokkende ved seg, det å miste sin kone og alt man eide i flammene, uansett hvor forferdelig det var … Å få én stor sorg å konsentrere følelsene om i stedet for å fortsette å plage seg selv med de tusen små.[xxxvi]

Selv om dette kan tolkes som en slags vilje til liv, er det vanskelig å anse Sæterbakkens stadige dyrking av ødeleggelse – jf. «11. september-gledene» nevnt ovenfor – som eksempler på livsbejaelse …

Andreas har for øvrig allerede en slik sorg, som han fortrenger, eller later som at ikke finnes, inntil romanens aller siste setning. En setning som, lik slutten på Gjennom natten, trekker i tvil alt vi hittil har lest. Når det finnes et misforhold mellom ytre og indre i Sæterbakkens romaner – når vi har med ironiske eller upålitelige fortellere å gjøre – er virkeligheten konsekvent verre enn fortelleren hittil har gitt inntrykk av.

 

Kvietisme

Besøket er den eneste romanen med potensielt oppløftende slutt: Etter at fortelleren Sigmund har avvist eller forvist den irriterende studiekompisen Gunnar – som har bodd hos Sigmund i ukevis og tatt opp mer og mer plass, mens Sigmund selv har trukket seg lenger og lenger tilbake, inn i en slags selektiv stumhet – bestemmer han seg i et ømt øyeblikk for å ta ham inn i varmen igjen:

Den høye forkomne skapningen som sto på broen for litt siden, nesten blåst overende i vinden, såvidt han klarte å stå oppreist ved egen hjelp … eller han som satt i stolen inne i stuen og krympet seg i frykt for å bli banket helseløs … hva spiller det for rolle hvilken tro han har, hvilke regler han lever etter, den dagen redselen får bukt med ham? Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.[xxxvii]

Sammenlign romansitatet over med et fra det tidligere siterte essayet om skilsmisse:

Nei, uten en ekstrem velvilje overfor livet i sin alminnelighet, en gjennomstrømmende sympati for alt omkring en, ingen litteratur overhodet. Eller med Handkes ord altså: hengivenhet. … Hengivenhet også til verden som et bedritent sted å være. Hengivenhet, åkkesom, til verden og de mennesker som bebor den. Hengivenhet hinsides godt og ondt.[xxxviii]

Den plutselige ømheten Sigmund Winther føler for sin venns forkommenhet, er mer eller mindre identisk med velviljen Sæterbakken uttrykker i dette essayet: en omsorg for mennesker som kommer fra et blikk på dem som dyr eller små barn, uskyldige i all sin usselhet, uansvarlige og amoralske.

I denne romanen begynner meningstapet med en kassett fra studietiden som Gunnar har med seg. Sigmund og Gunnar tilhørte en anarkistgruppe sammen, som møttes jevnlig for å diskutere politiske og filosofiske spørsmål. Sigmund kan ikke fordra sin egen stemme på kassetten og begynner snart å tvile på alt ved sin egen borgerlige tilværelse: ekteskapet, rettssaken han jobber med, advokatkarrieren, selve loven.

Han har en opplevelse av verdens taushet ikke ulik den Albert Camus beskriver i Myten om Sisyfos:

Mitt sinnsopprør satte ikke merker noe sted, fortvilelsen forplantet seg ikke, hadde ingen ringvirkninger. Alt sto der, stumt og uforandret.[xxxix]

Sigmund møter verdens stumhet med sin egen. Han slutter å snakke. Kanskje det er takket være denne radikale kvietismen – oppgivelsen av ethvert forsøk på å forstå eller å gjøre seg forstått – at han oppnår en ømhet for Gunnar. I så fall er dette et sjeldent eksempel på et konstruktivt forslag fra Stig Sæterbakken: Hold kjeft!

 

Underverdenen

Usynlige hender inneholder ingen slik tro på nihilismens humanistiske potensial. Fortelleren, politimannen Kristian Wold, er en veldig sliten mann i en veldig sliten og slitsom verden:

Slik, så jeg for meg, kunne man vandre gjennom det store [syke]huset og gradvis miste omtanken og bekymringen for de aller fleste av dem som var der, ettersom hver nye pasient var enda verre stilt enn den forrige, og den neste etter det enda verre stilt igjen. For hvert nye rom, en som hadde det verre og som ødela medlidenheten med den forrige.[xl]

Han orker ikke ta det minste hensyn til noen. Selv ikke til sin suicidalt deprimerte kone. Det eneste som gjør ham bedre enn de herremoralske gangsterne og finansmennene han møter i sin ferd gjennom Oslos underverden, er at han ikke har gjort noe aktivt galt … foreløpig … som vi vet om.

Noe nevnte herrer selvfølgelig ikke nøler med å påpeke at egentlig gjør ham dårligere enn dem.

Selv jobben han er satt til er passiv. En jente har forsvunnet. Politiet har gitt opp søket. Kristians eneste jobb er å gi pårørende inntrykk av en siste innsats før saken kan lukkes for godt. Problemet: Kristian forelsker seg i den forsvunne jentas mor. De utvikler et gjensidig avhengighetsforhold. Nytt problem: Han finner jenta – i live! Men hvis moren får datteren tilbake, vil hun ikke lenger trenge Kristian. Så – dette sies ikke rett ut, men jeg antar – Kristian lar gjerningsmannen komme unna med det, for å opprettholde forholdet.

Tittelen antyder en kapitalisme-, eller i alle fall samfunnskritikk. Romanen sier at egoistiske handlinger ikke nødvendigvis leder – per Adam Smiths usynlige hånd – til the greater good. Greit nok. Usynlige hender er på mange måter en tradisjonell sjangerroman: hardkokt, eksistensiell krim. Et råttent menneskesyn er kanskje mer som ingrediens å regne enn påstand om verden. Men tilskruingen av det jævlige, som fortsetter i hans to siste romaner, er i gang for fullt.

Og gjort enda jævligere av at humoren fra S-trilogien og Kapital ikke lenger er til stede.

 

Velvilje?

Ikke forlat meg begynner like godt med den forsmådde hovedkarakterens selvmord. Romanen er som sagt fortalt baklengs, og ender med at Aksel Morander møter jenta han til slutt ender opp med å begå selvmord for: Amalie. Et sjeldent tilfelle av ironi fra Sæterbakkens side altså: Romanen ender lykkelig, selv om vi vet at Aksels liv ikke gjør det. En håpløst håpefull slutt. En latterliggjøring av håpet. For det fantes aldri noe egentlig håp for Aksel. Først mobbeoffer, så offer for et slags frivillig og skamfullt seksuelt misbruk under den avskyelige klassekameraten Zombie, så offer for den altoppslukende kjærligheten til Amalie, til slutt – og hele veien – offer for seg selv. Håpet var bare en liten pause, et lite opphold i himmelen som gjorde fallet tilbake til skitten enda verre. Ingenting i romanen bryter med denne kompromissløst romantiske logikken, ingenting problematiserer tenåringsperspektivet på kjærligheten, ingenting … Vi forstår godt hvorfor han klamrer seg til Amalie. Vi forstår godt hvorfor Aksel ødelegger og måtte ødelegge forholdet. Vi tror på Aksels eget inntrykk av Amalie som det eneste gode han har opplevd.

Det er umulig å forestille seg hvilken idé som skulle kommet mellom ham og selvmordet.

Kjærligheten og selvmordet er for Aksel ikke bare ungdommelige villfarelser. Han hadde aldri en sjanse. Han hadde ingenting å leve for. Hans tilværelse er utelukkende selvforakt og fantasi. Hvis mitt liv hadde vært som Aksel Moranders, ville jeg ikke nølt et sekund.

Denne romanen ønsker ikke Aksel Morander noe godt.

Kort sagt: Den ønsker ikke leseren sin noe godt.

 

Romanen der håp blir til skit

I Stig Sæterbakkens siste roman, Gjennom natten, realiseres den katastrofen så mange av hans tidligere karakterer har fryktet og fantasert om (jf. sitatet fra Selvbeherskelse ovenfor). Denne fortellingen tar også utgangspunkt i et selvmord. Selvmordet til Ole-Jakob, sønnen til fortelleren Karl Meyer. Men problemene begynner tidligere, når Karl forlater familien til fordel for sin 28 år gamle elskerinne.

Eller kanskje begynner de enda tidligere, en kveld kona stiller farlige spørsmål om forholdet, som gjør at Karl ikke lenger kan ta noe for gitt:

«Hvis du treffer en du blir tiltrukket av, en du kunne tenke deg å gå til sengs med, en du vet kunne bli din, hvis du ville, hvis du lot det skje, og så lar være, av hensyn til meg, har du da ikke allikevel vært utro mot meg? …»[xli]

Merk ekkoet her av Bergprekenen, apropos tanker som problem. Jesu ord om å begå ekteskapsbrudd i hjertet, sitter dypt i mange av Sæterbakkens karakterer.

Eller kanskje begynner problemene når Karl forteller Ole-Jakob eventyr han selv ikke kan leve opp til:

«Du har ingenting å frykte, min sønn,» svarer kongen. «Uansett hva som skjer, vil jeg være der og passe på deg. Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg. Gjennom natten og inn i dagen.»[xlii]

Eller kanskje begynner de lenge før romanens (tilsynelatende) hendelsesforløp, når Karl unnlater å erstatte en gnistrende ledning på sønnens rom, som fører til at både hus og familie brenner opp. Hele romanen avsløres nemlig i siste avsnitt å ha vært en fantasi inni det mystiske huset der håp blir til skit. Karl dro dit etter Ole-Jakobs selvmord. Bare at sønnen aldri begikk selvmord. Ole-Jakob døde egentlig i brannen. Altså var det egentlig etter brannen, ikke etter selvmordet, at Karl dro til Slovakia for å besøke det beryktede huset.

Kanskje. Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår slutten.

Jeg tror derimot at jeg forstår hva huset der håp blir til skit skal forestille. Det er en metafor på litteraturen:

Enda var det dem, ifølge Boris, som hevdet de hadde vært der og at de kom ut igjen lette til sinns, kurert for alt som hadde tynget dem, opprømte og glade, uten en eneste angst igjen i kroppen. (…) Andre, sa han, hadde returnert med heslige, fordreide ansikter, det var slik at noen av deres aller nærmeste hadde problemer med å kjenne dem igjen. (…) Noen var det også som mente at de ikke hadde merket noe før lenge etterpå, da det helt forferdelige ved tankene de hadde gjort seg mens de var der plutselig hadde gått opp for dem.[xliii]

Karl går til slutt inn i – eller: har hele tiden vært i – dette huset, for å møte det han frykter aller mest, slik Stig Sæterbakken en gang gikk til litteraturen for en slags forløsning.

Håpet ble til skit for dem begge.

 

Sauermugg-faktoren

Romanen Sauermugg er et kapittel for seg i Stig Sæterbakkens forfatterskap. Han skrev den på en uke, en prosess dokumentert i Morten Hovlands vakre film Sæterbakken skriver Sauermugg. I filmen uttrykker han et ønske om å skrive en primitiv roman. Han beskriver den også som «mine tankers selvbiografi». Den frie sjangerbetegnelsen kombinert med den strenge tidsfristen, tror jeg er grunnen til at den skiller seg ut i forfatterskapet. Ikke at den er noe mindre pessimistisk enn de andre bøkene, men den er så åpenbart skrevet med lette fingre over tastaturet. Hastverket gjorde at grubleren i ham – pessimisten – ble oppveid av en skøyer.

Grubler/skøyer-dikotomien er Sauermuggs essens. Her finnes alle de velkjente ingrediensene: ekteskapsbrudd, viljen til intet, selvmordsfantasier, tanker som problem. Men denne gang lagt i munnen på en fri mann. Boken er en kreativ utløsning uten like – nei, jeg mente ikke å si forløsning. Boken oppleves rett og slett som befruktelse. Det er umulig å lese mer enn noen få setninger uten å få lyst til å skrive selv.

Han må ha skjønt selv at dette var noe helt spesielt, noe som ikke kunne gjentas. Ikke at han ikke prøver: Kapital inneholder flere partier som kunne kommet rett ut av Sauermugg. Noen av de senere Sauermugg-tekstene, de han skrev etter romanen, begynner da også å bikke over i den samfunns- og modernitetskritikken som kjennetegner Kapital.

Dessuten finnes det spor av stemmen Sauermugg i de fleste av bøkene hans, skrevet både før og etter romanen Sauermugg. Uten Sauermugg-faktoren hadde ingen av bøkene hans vært overhodet leselige.

Hva mener jeg så med Sauermugg-faktor?

Det er ikke så lett å sette fingeren på, men det har med den nevnte dikotomien å gjøre: grubleren og skøyeren. Lettheten i dette spillet. Den sorte, nesten stand-up-aktige komikken, som også har noe tidløst poetisk ved seg. Deklamerer han dikt for meg eller forteller han upassende vitser? Først og fremst handler det om overskuddet. Overskuddspessimismen. Jeg våger påstå: den eneste sunne pessimismen.

Latterbrølene overfor døden og forfallet.

Eksempler: Spilloppene med postordrekatalogen: «Uskyldig spas, men som ikke unnlot å virke ytterst stimulerende på livsappetitten»[xliv] – ommøbleringen av leiligheten mens Filla sover – den lattermilde fysiske mishandlingen dem imellom – innrømmelsen av at det er enkelte ting ved kroppen han kan sette pris på: «Nesens plassering i forhold til ræva, for eksempel: en genistrek»[xlv] – forførelsen av nabokona i etasjen under, ved hjelp av en pose sukkertøy bundet i en tråd – om samme nabokone: «’Jeg elsker lukten av gamle gubber,’ det var slik hun sa det, hun hadde språket i sin makt, det var hevet over tvil»[xlvi] – beskrivelsen av den altfor glade kjøpmannen på hjørnet: «det er som om han skryter hver gang han smiler»[xlvii] – de mislykkede forsøkene på å komme nær Filla: «Jeg ser på henne og sier til meg selv at det aldri var Guds hensikt at mennesket skulle fatte alt: jeg vil tro det var derfor han også skapte syngende frosker, for å minne oss om våre begrensninger»[xlviii] … Men mest av alt, som bilde på hele romanen, dette overflødighetshornet: kapitlet hvor han roter rundt i sofaen og finner alt fra en tennissokk med en død humle i, til en finger, «eller de to ytterste leddene av den».[xlix]

 

Noen ord om essayisten

Har jeg vært rettferdig i min kritikk? Jeg tror det … men hva så. Hvem som helst kan lete etter eksempler på at jeg tar feil og slik motbevise min Sæterbakken. De vil særlig trekke frem essayisten Sæterbakken som en uredd og nysgjerrig tenker, en «sjelden stemme» i norsk offentlighet … De tar ikke feil de heller. Men hos tenkeren og essayisten Sæterbakken, er tanker fortsatt et problem. Det er fortsatt først og fremst engstelige tanker. Ute av stand til å forholde seg pragmatisk til noe som helst, stuper hans essayistiske jeg inn i paradoks etter paradoks, ekstremer og umulige mellomposisjoner:

Som om den skrivende med hele sin virksomhet sier: Jeg elsker verden! Et utsagn som rommer et like sterkt, like ektefølt, like inntrengende: Jeg hater den! Som om den skrivende har et umulig prosjekt, som er å finne det ikke-eksisterende stedet, midt mellom det å være helt med og det å ikke være med i det hele tatt.[l]

Tilværelsen myldrer, den flyter over. Det er helt utrolig hvilket mangfold vi må forholde oss til. Derfor forenkler vi. Vi er forenklingsmaskiner. Jeg er fristet til å si: Det er det tenkning er til for. Det er selvfølgelig noe hederlig ved å holde paradokser åpne istedenfor å lukke språket. («Språket er både redningen og avgrunnen.»)[li] Men er det hederlig å dyrke det paradoksale, selv der hvor det finnes enkle løsninger enkelt tilgjengelig? Er det hederlig å forvanske tankeprosessen uten noen større hensikt? Er det ikke også en tvangsnevrose, eller mental tic, hele tiden å begi seg ut på umulige prosjekter, hele tiden å oppsøke ikke-eksisterende steder?

 

Innstilling

Når vi skal vurdere hvorvidt et forfatterskap snakker til oss eller ikke, er det innstillingen som teller, kort sagt: hvordan forfatteren forenkler. Joda, Stig Sæterbakkens forenkling eller anti-forenkling – en forenkling inntil det hinsidige: Jeg søker det som er så utenfor hverdagsspråket at det ikke kan være noe annet enn Gud eller Dødenhadde noe hederlig ved seg. Liksom en astronaut risikerer livet for å utforske rommet, risikerer pessimisten liv og sinnstilstand ved å utforske det mørke rommet i oss alle. La det være sagt: Én av oss måtte gjøre det … Sæterbakken kom aldri ut igjen. Dette var utforskertrang. Den samme mørke nysgjerrighet, den samme trang til å underlegge seg det fremmede, som har drevet oss «videre» – hva nå det betyr – som art. Enten det er videre utover i verden eller videre innover i det språkliggjorte selvet. Men det at han gikk tapt der inne: er ikke det et signal til oss andre om at det ikke var noe å hente der som kan være oss til nytte? I dette akk så trivielle livet vi nå engang er satt til å leve?

Det som slår meg når jeg leser hans siste essays, særlig den personlige Flamme-trilogien: at det er for sent for ham, at det som før kanskje bare var farlig lek nå er blitt alvor. At jeg – som leser, som menneske – ikke kan redde ham, og først og fremst må tenke på meg selv, at jeg må redde meg selv fra ham.

Hvis det er noen oppgaver igjen til diktningen – noe den kan, som ingen andre kan – må det være å ta denne sorgen, selve umuligheten av å leve – som samtidig også er umuligheten av å dø – innover seg til fulle, og forsøke, hvis mulig, å gestalte den og reflektere over den, gjerne med en innlevelse blottet for hensyn av noe slag.[lii]

Det eneste hinsidige for en som ikke tror på Gud: døden. Det eneste som gjenstår når man har sagt nei til alle konstruktive forslag: et siste nei – selvmordet.

Det siste essayet i Flamme-trilogien – det siste han skrev overhodet? – avslutter slik:

Å skrive, i motsetning til hva jeg trodde til å begynne med, hjelper ikke mot noe, tar ikke hull på noe, tømmer meg ikke for noe. Å skrive gjør det motsatte: Det bare fyller meg med enda mer, enda mer jeg skulle ha fortalt, enda mer jeg skulle ha skrevet, enda mer jeg tenker med skrekk på om jeg skulle komme til å brenne inne med. Egentlig burde ingen skrive. Egentlig skulle man aldri begynne, for har man først begynt, er det umulig å slutte.

Skrive er det man gjør når man ikke elsker.[liii]

Essayisten Stig Sæterbakken lander altså på disse ordene (hvis man da ikke skal inkludere slutten på de selvbiografiske notatene, som er utgitt posthumt, som ender slik: «Ingen skal kjenne meg annet enn gjennom det jeg skriver»[liv]). Var det dette skrivingen lærte ham? Var det dette livet lærte ham? Var det dette nervesystemet tvang på ham? Kunne han ha tenkt annerledes, levd annerledes, om han hadde skrevet annerledes?

 

En poetikk

Et par år tidligere, mer optimistisk:

Dette er verkets egentlige inspirasjon, idet det viser seg for den forventningsfulle leseren og med dårlig skjult stolthet sier: Se! Dette lot seg gjøre! Anstrengelsen bar frukter! Verden lot seg beskrive sånn! …

Og når det er slik, når romanen i tilstrekkelig grad oppleves som et eksistensielt anliggende, da er det forfatterens tenkemåte mer enn hovedpersonens handlemåte jeg som henført leser oppslukes av …

Romanen er også noe den ikke kan si noe om, men som den er i kraft av sin helhet, og som er det den egentlig tar leseren med på, og som er forfatterens frigjøringsforsøk, hans eller hennes bestrebelse på å løsrive seg fra kulturens klamme grep …

Alt kunne vært annerledes, det er litteraturens skapende budskap til menneskene.[lv]

Vakre, betagende ord – det nærmeste Sæterbakken kom å uttrykke en optimistisk teori til å underbygge sin pessimistiske praksis. Ved første blikk også en ganske god (det vil si: inspirerende) romanteori. Samtidig må man jo spørre seg hvordan det gikk med hans eget frigjøringsforsøk?

Det påfallende er at selve beskrivelsen skal stå for frigjøringen:

Og det er i jubelen, når den oppstår, over det språklig gjennomførte, det språklig skapte, det språklig forløste at leseren også løsrives, eller kan bli inspirert til å ville det.[lvi]

Ingenting her om at forfatteren gjennom skriften kanskje bør utfordre eller argumentere imot sin egen tenkemåte. Ville litteraturen i så fall sluttet å være eksistensiell og gått over i noe annet, mer banalt? Ifølge Stig Sæterbakken skulle språk og språk alene stå for forfatterens løsrivelse. Her er han nær ved å formulere en poetikk jeg kunne skrevet under på, men når alt kommer til alt må jeg distansere meg fra den. Fordi den siste biten mangler. Den filosofiske biten – den aktivt terapeutiske biten: En litteratur som prøver – bare prøver! – å gjøre livet utenfor litteraturen verdt å leve. Som prøver å skape mening der ingen finnes. Som prøver å inspirere til handling. Som prøver – for å stjele en frase av Cicero – å helbrede splittelsen mellom ord og hjerte.

Alt kunne vært annerledes. Alt kan ennå bli annerledes – for de av oss som ennå er i live til å lese og skrive.

 


[i] Dette er Sæterbakkens egne ord om Ian Curtis i «Grå var den time som kom og gikk» fra Dirty Things, Cappelen Damm 2010, s 139.

[ii]       Stig Sæterbakken, Ikke noe av dette handler om meg, Cappelen Damm 2016, s 60.

[iii]       Stig Sæterbakken, «For en ny meningskritikk», Dagbladet, 25. oktober 2001. Hentet fra dagbladet.no/kultur/2001/10/25/290398.html (29. januar 2017).

[iv]       Stig Sæterbakken, Sauermugg 2007 (CUB-pocket med Siamesisk og Selvbeherskelse), J.W. Cappelens Forlag 2007, s 422.

[v]       Stig Sæterbakken, Besøket, J.W. Cappelens Forlag 2007, s 30.

[vi]       Stig Sæterbakken, «Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt ved lov» fra Dirty Things, s 224.

[vii]       Sitert av Friedrich Nietzsche i «Tilfellet Wagner» (overs. Ingebrigt Hetland), fra Utvalgte kortere tekster, Spartacus Forlag 2013, s 143.

[viii]       Stig Sæterbakken, Sauermugg 4, Litteraturmagasinet Jung, 25. oktober 2001. Hentet fra saeterbakken.com via archive.org sin Wayback Machine.

[ix]       Friedrich Nietzsche, Avgudenes ragnarok, Spartacus Forlag 2008, s 74–75.

[x]       Sauermugg 2007 (CUB-pocket), s 459.

[xi]       Parafrasert etter Kjersti Annesdatter Skomsvold, Monstermenneske, Forlaget Oktober 2012, s 504.

[xii]       Ibid, s 348.

[xiii]       Stig Sæterbakken, «Det tapte paradis» fra Estetisk salighet, 2. utgave, Cappelen Damm 2014, s 156–157.

[xiv]       Ikke noe av dette handler om meg, s 80.

[xv]       Katrine Heiberg, «Tvilens skyttelbevegelse» fra Audun Lindholms (red) Alt menneskelig. En bok om Stig Sæterbakken, Cappelen Damm 2016, s 182.

[xvi]       Stig Sæterbakken, i etterordet til sin egen Edgar Allan Poe-oversettelse Mannen fra mengden og andre noveller, Bokvennen 2000, s 169. I utdraget benytter han Maurice Blanchots essay «Fra angst til språk» for å tolke Poes noveller.

[xvii]       Ikke noe av dette handler om meg, s 5.

[xviii]       Ibid, s 135.

[xix]       Stig Sæterbakken, «Goddag mann, alter ego» fra Det onde øye, s 127.

[xx]       Ikke noe av dette handler om meg, s 110–111.

[xxi]       Stig Sæterbakken, «Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk» fra Det onde øye, s 211.

[xxii]       Ibid, s 213.

[xxiii]       Stig Sæterbakken, «Ubehaget i litteraturen» fra Estetisk salighet, s 109.

[xxiv]       «Litteraturen og det etiske» fra Det onde øye, s 101–102.

[xxv]       Ibid, s 111.

[xxvi]       Ralph Waldo Emerson, «Self-Reliance» fra Emerson: Essays and Lectures, The Library of America 1983, s 262

[xxvii]       Sauermugg 2007 (CUB-pocket), s 433–434.

[xxviii]       Stig Sæterbakken, «Ja. Nei. Ja.» fra Der jeg tenker er det alltid mørkt, 2. utgave, Flamme Forlag 2015, s 18.

[xxx]       Siamesisk (CUB-pocket), s 126.

[xxxi]       Selvbeherskelse (CUB-pocket), s 332.

[xxxii]       Siamesisk (CUB-pocket), s 113–114.

[xxxiii]       Sauermugg 2007 (CUB-pocket), s 366.

[xxxiv]       Siamesisk (CUB-pocket), s 27.

[xxxv]       Ibid, s 119.

[xxxvi]       Selvbeherskelse (CUB-pocket), s 273.

[xxxvii]       Besøket, s 191.

[xxxviii]       Der jeg tenker er det alltid mørkt, s 17.

[xxxix]       Besøket, s 135.

[xl]       Stig Sæterbakken, Usynlige hender, Cappelen Damm 2008, s 55.

[xli]       Stig Sæterbakken, Gjennom natten, Cappelen Damm 2012, s 47.

[xlii]       Ibid, s 24.

[xliii]       Ibid, s 16–17.

[xliv]       Sauermugg 2007 (CUB-pocket), s 356.

[xlv]       Ibid, s 367.

[xlvi]       Ibid, s 393

[xlvii]       Ibid, s 402.

[xlviii]       Ibid, s 466–467.

[xlix]       Ibid, s 477.

[l]       Der jeg tenker er det alltid mørkt, s 17.

[li]       Stig Sæterbakken, «Osean av ømhet» fra Dirty Things, s 47.

[lii]       «Umuligheten av å leve» fra Der jeg tenker er det alltid mørkt, s 43.

[liii]       «Det fryktinngydende» fra Der jeg tenker er det alltid mørkt, s 59.

[liv]       Ikke noe av dette handler om meg, s 188.

[lv]       «Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt ved lov» fra Dirty Things, s 223–226.

[lvi]       Ibid, s 226.

Emneord: