Videre verstover

Har det hendt noe interessant i USA i det siste, eller?

Morten Claussen

Heartland/Badlands/Maineland (samlepocket)

Solum Forlag, 2006

529 sider

 

Morten Claussen

Nord og ned

Bokvennen Forlag, 2011

468 sider

 

Morten Claussen

Det fortapte landet i vest

Bokvennen Forlag, 2016

207 sider

 

Når Donald Trump nå er den amerikanske presidenten, og derfor verdens mektigste menneske, har det fått umiddelbare konsekvenser også i det litterære kretsløpet. George Orwells 1984 er igjen på de amerikanske bestselgerlistene, det samme er It Can’t Happen Here av Sinclair Lewis fra 1935 – en advarsel i romanform om hvordan også USA kan velge en fascist til president. Det er som om alt må leses på nytt, forstås på nytt, som om alt vi trodde vi visste om landet er annullert med et pennestrøk. Bare noen uker etter innsettelsen, er etter Trump allerede blitt en ny tidsregning i den kollektive bevisstheten.

 

Splintret slektskrønike

I en slik fase kan det også være meningsfylt å se med nye øyne på Morten Claussens imponerende, frustrerende, utmattende, suggererende, brutale, lyriske, gudløse, bibelsiterende, høyttravende, rennesteinsgrove amerikanske romansyklus: Heartland (2001), Badlands (2002), Maineland (2004), Nord og ned (2011) og i fjor Det fortapte landet i vest, som bærer alle tegn på å være den avsluttende i rekken. Samlet utgjør de en undergangsallegori, eller kanskje et slags minneord over Amerika som ideologi, mytologi, drøm, som med ett har antatt flere nye lag med mening.

Syklusen er en fragmentert slektskrønike med utgangspunkt i Nord-Dakotas prærielandskap. Fragmentert i den forstand at bøkene tegner et bevisst ufullstendig bilde av slektens liv: flere år passerer i romanuniverset mellom hver utgivelse – Badlands utspiller seg på syttitallet, kort tid etter Vietnamkrigen, mens Det fortapte landet i vest foregår i våre dager. Romanfigurer dukker opp og forsvinner, uten at vi finner ut så mye om hva som skjer med dem. Hovedpersonen i én roman er knapt synlig i den neste. Men også fragmentert i den forstand at selve slekten er splittet, splintret, hver av de viktigste figurene i seg selv et løsrevet bruddstykke. Foreldreløsheten er omseggripende, det samme er fraværende eller ukjente fedre, havarerte forhold, avvisninger og oppbrudd. De sentrale figurene knyttes sammen av familiebånd som på forskjellige måter viser tegn på slitasje: Sam og John Hall er halvbrødre. John Hall er også halvbroren til Fanny Burden, Sams ungdomskjæreste. Han er med andre ord resultatet av en affære mellom Simons far og Fannys mor, og har blitt kastet frem og tilbake fra gård til gård under oppveksten. (Det er også noe incestuøst på gang mellom John og Fanny på begynnelsen av Badlands, men dette tar snart slutt.) Fanny har sønnen Simon, som vokser opp hos andre slektninger, men slutter seg til John, Sam og Fanny som voksne i Maineland, da de reiser til Østkysten på jakt etter arbeid. I Nord og ned er de fortsatt for det meste samlet, mens i Det fortapte landet i vest er det bare Simon igjen. Det er med andre ord ikke snakk om en stabil klan, heller en mer eller mindre pragmatisk fundert allianse mellom folk som ellers ikke eier nåla i veggen.

En slik atomisering av sosiale strukturer er et tema som dukker opp til stadighet. Her finnes ikke sikkerhetsnett, og alt som kan minne om det avfeies som «sosialisme» av romanfigurene. Takket være frihetsidealet de har internalisert til fulle, men som slett ikke gagner dem, faller det dem ikke inn at de selv er representanter for jordens bundne, rævkjørte treller. Mennesket i Claussens univers befinner seg for det meste i en knurrende naturtilstand der full krig aldri er langt unna, der nåde hverken bes om eller gis, og hvor ingen skylder noen andre noen form for hjelp. Høres noe av dette kjent ut?

Beckett på prærien

Formmessig utgjør romansyklusen en særpreget syntese mellom vidt forskjellige tradisjoner og uttrykksformer. For å illustrere: Serien handler altså om omstreifende fattigslitere av bondeslekt, som på sine ferder rundt på det nordamerikanske kontinentet drikker, puler, spyr og slåss så kroppsvæskene skvetter fra boksidene. Fattigdommen og forfallet er allestedsnærværende, det samme er bibelreferansene. Det snakkes om «hardt regn» som skal falle, om ting som kjøpes «for en neve dollar». Samtidig lurer viktige kapitler i nyere amerikansk historie i bakgrunnen: borgerrettighetskampen, Vietnamkrigen, Gulfkrigen I & II, innvandringsstrømmen fra Mexico m.m. Beskrevet på denne måten, høres serien ut som et stykke rotekte, flanellkledd og grovhogd norskspråklig americana – skåret over samme lest som Levi Henriksen, Vidar Kvalshaug, de tidlige bøkene til Jonny Halberg. Bare se på de tre første titlene igjen: Heartland, Badlands, Maineland. Helt Bruce Springsteen. Sånn er det imidlertid ikke fatt i det hele tatt. Snarere motsetter syklusen seg enhver lesning langs slike linjer. Selve tittelen Heartland er i så måte talende: Den viser ikke til Nord-Dakota, hvor den utspiller seg, men til Kansas, Sams fars hjemstat, som han hele tiden snakker om og drømmer om, evinnelig utenfor rekkevidde: «Der er alt passe, ikke minst passe temperert sommer som vinter, kort og godt levelig», i motsetning til der de er, en «isruin» hvor det eneste som beveger seg raskt er nattemørket som faller på. Det jordnære, hjemlige, konkrete, trygge, selve landets hjerte, er bare et løgnaktig minne, en nostalgisk fantasi.

Claussens litterære røtter – hans roots, er det fristende å kalle dem her, mildt ironisk – springer ikke ut av amerikansk jord, men den europeiske. Claussen var i en årrekke forlegger i Bokvennen Forlag, hvor han ga ut den fyldige, nesten utelukkende europeiske modernismeserien Moderne tider, spekket med titler av Samuel Beckett (Irland), Charles Baudelaire (Frankrike), Ingeborg Bachmann (Østerrike), Miriam Tuominen (Finland), Hjalmar Söderberg (Sverige), Franz Kafka (Tsjekkia/Böhmen,) Renate Rasp (Tyskland) og mange flere. Claussen er også Beckett-kjenner: Hans lettere omarbeidete magisteroppgave om Beckett ble gitt ut i bokform i 1990, og han sto selv for de tallrike Beckett-oversettelsene i Moderne tider. Claussen er med andre ord et barn av den europeiske høymodernismen, og Amerika-serien fremstår da også som en særpreget syntese mellom denne tradisjonen og en amerikansk pulp/western-estetikk. Beckett på prærien, om man vil, som i denne passasjen:

du har arvet dakotapesten, den suser i blodet og hodet ditt, når hodet ditt sier gå, går du ikke, når føttene løper, er hodet fortsatt her, uansett om du beveger deg eller ikke, står du på stedet hvil, bokstavelig talt, sa han, med begge føttene dypt i gjørma midt ute på åkeren bak huset her, og der står du til du dør, det er marerittet ditt, pesten, du tenker og sier det, men forblir her, men det er logikken du er født inn i, gutt, det er dakotafornuften din, sa han, om du reiser eller ikke, om du vender tilbake eller ikke. (Heartland, s. 99)

Det er en syntese som gjennomsyrer verket (for det er som et helhetlig verk det gir mest mening å lese disse romanene) helt ned på setningsnivå. Ja, det er kanskje i setningenes form og rytme, demonstrert i passasjen over, syntesen er mest total. De første tre romanene, for øvrig samlet som en trilogi i paperback, har hver sin hovedperson, og det er Sam som forteller i Heartland, mens de andre er fortalt i tredjeperson. Likevel er alle tre skrevet i lange, lange setninger, en mildt bølgende elv av ord som gir bøkene en følelse av å være ordrike, overstrømmende, maksimalistisk massive, til tross for at hver roman teller under to hundre sider. Det er et velkjent stilvalg i den modernistiske tradisjonen, fra Proust via Bernhard til Sunde og Solstad her hjemme, men her er det fristende å lese setningenes utforming som en språklig gestaltning av romanuniversets åpne slettelandskap. Som Fanny selv sier i Heartland:

Synsrand uten ende, hva gjør det med oss, spurte hun under eika på tunet, jeg svarte ikke, vi lever vendt mot horisonten hele livet, Sam, uansett hvor vi går og står og snur oss ser vi inn i den, om den er disig eller klar som dagen, den utsletter noe i oss, sa hun, vi senkes ned i den og blir som den, alt i oss slettes ut, til det bare er en tynn, svak og uklar strek igjen av oss, en uendelig fjern og kald liten strek, som kroppen, sa hun, jeg så ikke helt koblingen mellom horisonten og kroppen til Fanny, har aldri sett den, kroppen utslettes i oss, Sam, vår dakotakropp svever i det fjerne, den er festet til oss som streken som skiller himmel og jord, sa hun, løsrevet fra tankene og følelsene våre. (s. 85)  

Mot null

Fannys observasjon står som en nøkkelpassasje i serien. For det er nettopp dette selve syklusen gjør: Den utsletter noe i seg selv, i sin egen overgripende fortelling, som også i stor grad handler om forskjellige slags utslettelse, om forfall, undergang og død. Den inneholder mange elementer man finner i en hvilken som helst trashy westernroman – slagsmål, voldtekt, skyteglade sheriffer, hevndrap – men Claussen flater dem ut, tømmer dem for sjangerlitteraturens pirrende kraft. Som i Michael Hanekes filmer, er volden rå og fullstendig usexy. Universet er ikke bare brutalt og voldelig, det er også møkkete, forsøplet, illeluktende inntil det overlagt parodiske. Tobakksausen flyter, blader henger «slappe som brukte kondomer», det stinker av «fjøs og svette, piss og møkk», på et tidspunkt spyler Fanny bilvinduene «til støvet [renner] som dyrediaré».

Utslettelsesmotivet utvikles videre ved at romanene for det meste munner ut i Ingenting med stor I, i åpne flater, død, tomhet og glemsel, snarere enn forløsning og oppklaring. Heartland skildrer Sams hjemreise etter å ha desertert under Vietnamkrigen, av møter på veien og hans tallrike flashbacks til ungdomstiden med Fanny, og drapet han begikk for hennes skyld. Da han endelig kommer tilbake til gården, har hun flyttet, og han husker plutselig ikke lenger hvem hun er. Badlands er en ny pikareskroman, eller road novel om man vil holde seg til det amerikanske, hvor Fanny forlater servitørjobben i det lille californiske drittstedet Graberville, men ikke før hun har drept den motbydelige sjefen i det han forgriper seg på en døvstum mexicansk ungjente. Hun legger ut på reise, bare for å ende opp mer eller mindre der hun begynte, i ferd med å legge ut på en ny reise, denne gang for å finne den døvstumme jenta. Målet er ikke nådd, kan aldri nås. Maineland ender med replikken «Glem det». Det er Johns svar på et tilbud om å leie en jordflekk i Colorado til svært gunstige betingelser. Etter å ha krysset flere delstatsgrenser etter arbeid og lettjente penger, og havnet midt oppi en blodig konflikt mellom streikende arbeidere og lovens lange arm, er dette altså svaret når muligheten endelig byr seg. Som han selv sier i Badlands: «Slik jeg ser det er det to situasjoner her i landet, enten så er du i bevegelse eller så drømmer du om å flytte på deg.» I Nord og ned er våre venner igjen på reisefot. De skal selge syke kveg i Canada og komme seg unna før bølingen dør. Også her ender de opp i et blodbad – «John mente på det at han var dritt lei disse blodbadene» – og ved romanens slutt er det bare Simon som fortsatt er i live. Det fortapte landet i vest markerer reisens ende: Den rastløse omstreifingen som karakteriserer de øvrige bøkene, er her erstattet med en klaustrofobisk stillstand: Simon tilbringer mesteparten av tiden i et trangt lite hus, fullstendig lammet av angst. («Åndsmenneskets bestemmelse: å bli rammet av angst», skriver Stig Sæterbakken i et essay[i] om en annen romansyklus fra Morten Claussen, den såkalte Laura-trilogien. Om Simon knapt kan kalles et åndsmenneske, har tilstanden hans like fullt noe uunngåelig ved seg, fortellingens forutbestemthet.) De lange, bølgende setningene er nå byttet ut med stakkato, korthugd prosa, som om hele maskineriet er i ferd med å stanse opp. Teksten går rett og slett i stå.

En mur for alt

Romanenes særpregete form, hvori opptatt deres språkdrakt – like deler gammelmodig riksmål og sleivete rennesteinsbokmål – innbyr til en allegorisk lesning, vel så mye som selve handlingsforløpet. For dette handler selvfølgelig ikke bare om Hall/Burden-slektene, men om USA, eller Det fortapte landet i vest, som syklusens avsluttende roman altså heter.[ii] For eksempel er navngivningen gjerne tungt symbolsk, og gjør figurene til representanter for noe større: Burden betyr jo byrde, og gudene skal vite at Fanny har sitt å drasse på. Sam på sin side har selv en onkel ved navn Samuel – eller Sam, da – som har kjøpt opp en rekke konkursbo. Etter å ha fordrevet alle de blakke småbøndene, selger han unna alle brukene og slår seg opp i antikviteter ved å selge smått og stort fra de samme brukene. Litt av en utbytter, denne onkel Sam.

En stadig tilbakevendende tanke i lesningen av Claussens syklus nå, i 2017, gjaldt den grunnleggende pessimismen i bøkenes nedadgående kurve, og hvordan en slik pessimisme i en fortelling om USA kan skifte fortegn. Det burde ikke være kontroversielt å hevde at det amerikanske nasjonale selvbildet i all hovedsak har vært preget av fremskrittstro og optimisme. Mulighetenes land, den frie verdens fyrtårn, manifest destiny, alt det der. Avvikende fortellinger om USAs posisjon og historie, om folkemord og slaveriets langvarige ettervirkninger og landets imperialistiske tendenser sørover, har gjerne kommet fra venstre i politikken. Selv om Claussens Amerika-bøker holder seg langt unna partipolitikk, er det nærliggende å lese også dem fra denne siden av den politiske aksen, blant annet som en høyst europeisk kritikk av den særamerikanske, barske individualismen som en selvdestruktiv kraft. Blant alt som ble snudd på hodet i fjor, finner vi også negativiteten. Den seirende fortellingen om USA i valgkampen skildret et land på vei til hundene, et fiktivt helvete med 42 prosent arbeidsledighet, bratt økende voldsstatistikker, og bare én mulig redningsmann for landet. Ikke minst skal landet vernes med en mur mot Mexico. Det er verdt å huske at muren ikke var Trumps idé, men en videreføring av Bush juniors Secure Fence Act fra 2006, som blant annet skulle sikre byggingen av 1100 kilometer med fysiske sperrer langs grensen. I Nord og ned er denne påbegynte muren blant de få tidsmarkørene, en kilde til krangling mellom den erkeamerikanske John og den mexicanske Maria. Hennes ord kan få stå til sist her, en replikk som fort kan bli profetisk: «Blasfemien i dette landet er som den muren dere setter opp mot mitt og andre folk, den forarmer ikke oss og dem, men dere.»

 


1 «I limbo, helvete, skjærsilden», Vagant 3/2013. Tittelen kunne for så vidt overføres til dette essayet uten større vanskeligheter.

2 Apropos, skildres det i Nord og ned en trubadur som synger viser «fra et for lengst tapt og forlatt kontinent». Undergangen som skildres er altså hverken den første eller siste i rekken. Tider skal komme, tider skal henrulle.

 

Emneord: