[Flukt: f vingepar, lån fra ty. flucht, eng. flight, å fly]

Det finnes en form for flukt i det å lese. Å forsvinne inn i noe annet, en annen virkelighet, der de umiddelbare omgivelsene og ens eget liv forsvinner, for lesningens natur er å krysse grenser. Ikke de som finnes der ute, i form av gjerder, landegrenser eller fjellkjeder, men den grensen som finnes inni oss. Det å lese er å glemme seg selv og sitt eget. Glemme hverdag og barn og kjærester. Glemme mailene og facebookpostene, og for et øyeblikk krysse grensen til innlevelsen, og bli en annen. Et annet jeg. En som opplever, sanser, føler. I romanen Barsakh fra 2009 lot jeg et parti på midten være en kakofoni av jeg-stemmer. Av levende og døde. Det samme i Verdensredderne og i en kronikk om båtflyktninger, i fjor. Noen måneder senere brukte en kjent forfatter det samme grepet, da han ble bedt om å skrive et dikt for NRK, i forbindelse med TV-aksjonen. Jeg tror neppe han hadde lest noen av ungdomsromanene, men kanskje hadde han lest kronikken. Fått den med seg i sidesynet, og lagret den et sted i underbevissthetens hvelv, frem til dette oppdraget. Jeg vet ikke. Vi møttes i et basseng, ironisk nok, under en litteraturfestival på Vestlandet. Han var inni en diger ball av gjennomsiktig plast, og fløt rundt mellom alle de badende forfatterne, kulturarbeiderne, publikum, mens han leste en annen tekst gjennom en trådløs mikrofon. Noen i bassenget svømte bort, la hendene mot plastballen og skubbet ham varsomt bortover, også jeg gjorde det, og da han kom ut av plastkokongen etter opplesningen og stupte ut i bassenget, med dress og det hele, vurderte jeg å snakke med ham, spørre ham om han visste hvor tett han lå opp til tekstene jeg hadde skrevet om flyktninger, men lot det være. Det var et fint dikt, en god sak og en god forfatter. Nok om det.
    En kakofoni av stemmer, levende og døde. Å lese gir en mulighet til gå ut av sitt eget, bli en annen, på tvers av tid, kjønn og alder, slik som dette øyeblikket, mange tusen år tilbake i tid ved begynnelsen av koloniseringen av Stillehavet, på en strand i Sørøst-Asia:

Jeg er 19 år gammel, og datteren min klamrer seg fast til brystet mitt med små fingre, suger grådig i seg, som et forsøk på å skyve unna frykten hun antagelig værer, kaoset og ropene og røyken som får himmelen til å mørkne bak oss.
Jeg sitter i en uthulet trestamme, den ruller med bølgene. Vi er elleve om bord, store og små. Det er allerede flere kanoer foran oss, med andre familier. Foran oss ligger havet. Det store, åpne havet. Hva finnes der ute? Er dette slutten på alt, slutten på verden? Bak oss stiger flammene opp fra skogen, og røyk og ild fortsetter å stige fra vulkanene. Hele den verdenen jeg har vokst opp i, som mine forfedre har vokst opp i, den forsvinner.
    Jeg stryker datteren min over armen og ser fremover. Forhåpentligvis finnes det noe annet der ute, på den andre siden av horisonten.

Jeg er Samuel, fra Senegal. Jeg står barbeint i vannkanten og ser utover. Bølgene fra Atlanterhavet ruller inn over stranden, og drar sanden vekk under føttene mine, begraver anklene og tærne, litt etter litt. Det er snart kveld. Om noen timer er det min tur, da skal jeg endelig komme videre, til den andre siden av havet. Til Kanariøyene først, og så til Barcelona. Europa. Til et sted der det finnes en fremtid. En jobb. Et sted å bo. Et liv.
    Om vi bare kommer oss over.

Jeg er Solomo. Det er natt. Vi flyter rundt et sted i Middelhavet. Motoren har sviktet. Det er elleve dager siden vi kjørte fra Libya. Ingen av oss vet hvor vi er. Det sitter folk, tett i tett, og jeg merker hvordan blikkene våre endres, fra å vende seg innover, mot tankene om et annet liv, mot minnene om de vi forlot, slik det var de første dagene, og til nå. Nå kan man merke de undersøkende blikkene til de andre. Hvordan alle er i en stille krig, i beredskap, når som helst klare til å fyke opp og forsvare seg, som dyr.

* * *

I 2014 var det 59,5 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden. Dette tallet er det høyeste siden andre verdenskrig, og en økn­ing på over 8 millioner fra 2013. Halvparten av disse flyktningene er barn.
    Antallet mennesker som har krysset en landegrense er på 21,3 millioner, mens antall flyktninger i eget land, såkalt internt fordrevne er nå 38,2 millioner.

* * *

Jeg er Muhammed. Jeg følger føttene til guttene foran meg, opp over fjellet. Det er kaldt. Stein, is, fjell og himmel. I går gikk vi over det høyeste punktet av fjellet, ved grensen til Iran. Der satt det en skikkelse, frosset fast, som en statue. En av de andre tvang blikket mitt vekk, så jeg ikke skulle se hvordan fuglene hadde begynt å gå løs på ham. Hakke seg fra øynene, og innover. Gjøre nytte av døden hans, slik livet vet å gjøre.

Jeg er Ndeye. Jeg sitter inne i en leilighet i Stockholm og venter. Landskapet utenfor vinduet er fremmed. Stadig vekk blir nye menn låst inn hit, og jeg utfører det de ber meg om, med sine hender, sine munner, sitt begjær. Et mekanisk, skuespilleraktig arbeid, der det er om å gjøre å spille med så godt som mulig. Spille opphisset, glad, spille ut nytelsen, for da går det raskere. Da er de vennligere, og iblant kan det få noen av mennene til å falle inn i en oppførsel som nesten kan minne om kjærlighet.

Jeg er Johannes. Året er 1888, og jeg står på dekk og skuer utover det veldige Atlanterhavet. Det må være mer enn hundre meter mellom toppen av hver bølge. Solen skinner. Den står opp bak oss hver morgen, og går ned foran oss, i
horisonten hver kveld. Slik styrer vi mot en lysere fremtid. Mot stedet der solen går ned. Borte er nøden hjemme i Gudbrandsdalen. Stillheten rundt bordet, og mangelen på tallerkenen. Nå er det bare muligheten som ligger der foran oss.

Jeg er Simon Stranger. Jeg står på flyplassen i Tel Aviv. De ansatte på flyplassen er bevæpnet, og en av dem spør meg hvor jeg har vært. Stemmen er brysk. Jeg forstår at jeg antagelig burde lyve, men vil ikke, nekter å skjule at jeg har skrevet en roman om båtflyktninger. Så jeg forteller at jeg har vært i Ramallah, på Vestbredden. Betlehem, Jerusalem. Jeg forteller dem at jeg har vært her som forfatter, for å bidra til den arabiske lanseringen av en roman jeg har skrevet. De setter på stempler på all bagasjen min. Egne stempler som viser at jeg utgjør en fare. Ironisk nok minner symbolet på stempelet om de to ss-ene som nazistene brukte i logoen til sine spesialstyrker.
    Jeg teller antallet ganger bagasjen blir sendt gjennom maskinen for gjennomlysing. Det er syv. Så blir jeg bedt om å gå inn på et eget rom, etterfulgt av to uniformerte soldater med gevær. Hva er det de tror? At jeg er en potensiell terrorist. Jeg, en tobarnsfar og humanistisk forfatter?
    Vi står inne i et rom på kanskje 3 x 3 meter, og de ber meg kle av meg til underbuksen. Tonen er vennlig, helt til jeg prøver meg på en spøk, og spør om de gjør dette med alle forfattere som kommer til landet. Da forsvinner lettheten fra fjesene deres, og jeg kan se hvordan de betrakter hverandre, hvordan vurderinger av en mulig sikkerhetsrisiko løper gjennom hodene deres. En mulig arrestasjon.
    Så blir klærne og skoene mine båret ut, og jeg står der sammen med den ene vakten, i underbuksen. Antagelig blir alt sammen gjennomlyst. Til slutt får jeg lov til å reise. Den ansatte fra Norla står og venter på meg, og vi rister på hodet.
    Når de behandler meg på denne måten, hvordan behandler de da palestinere som skal krysse grensen? En palestinsk forfatter jeg møtte i Ramallah fortalte denne historien: «En gang da jeg skulle gå gjennom en av sikkerhetskontrollene, hadde soldatene laget to forskjellige innganger, med provisoriske lapper. Inngang for vakre kvinner og Inngang for stygge kvinner. Så ble hver og én av oss tvunget til å velge, og det ble selvfølgelig feil, uansett hva vi gjorde. Valgte man inngangen for vakre kvinner, så kunne soldatene finne på å stanse deg, og få deg til å snu deg rundt mens de kom med sine vurderinger, av hoftene, håret, brystene. Valgte man inngangen for stygge kvinner, i den tro at man ville slippe lettere forbi, da kunne de gjøre det samme der. Stanse deg, og plukke på håret ditt, med geværet hengende over skulderen. Stryke en finger over kinnet ditt, og si «Jamen, du, da? Du er jo ikke så verst? Litt små pupper, kanskje, men ikke så verst. Still deg i den andre køen.»
    Jeg spurte henne flere ganger om det virkelig var sant, det hun fortalte, og hun påsto om og om igjen at det var det, mens vi fikk skjenket oppi mer vin, og enkelte av de andre skrapte tallerkene sine. Historien ble værende i meg og endte opp i en roman noen år senere.

* * *

Den palestinske flyktningsituasjonen har vært vedvarende fra 1948 og 1967, og er forblitt uløst. FNs hjelpeorganisasjon for
Palestina-flyktninger (UNRWA) hadde i 2004 registrert 4,2 millioner flyktninger, hvorav de fleste i Palestina (Gaza og Vestbredden; hhv. 940 000 og 675 000) og nabolandene Jordan (1,7 millioner), Libanon (395 000) og Syria (420 000).

* * *

Tøyen, sommeren 2015.
    Det finnes tilfeldige hendelser i tilværelsen, øyeblikk som fører folk ut i noe annet, noe fremmed, slik det var for en kvinnelig norsk kunstner, som i 2015 bare var på vei til en butikk på Tøyen da to fremmede og utslitte syrere spurte henne om veien til Politiets Utlendingsenhet. Kvinnen fant frem telefonen, lastet inn kartet og fulgte dem opp. Og hva møtte henne der? En vennlig form for sjokk og vantro, for adressen flyktningene skulle til var bare et kontor, uten soveplasser, kjøkken eller bad. Likevel ble de bedt om å bli der i flere netter, og de var ikke alene. De var heller ikke de første eller de siste. Andre grupper med flyktninger hadde kommet dit i månedene før, og ingenting ved situasjonen i verden tydet på at det ville ta slutt med det første. Et kontor, omgjort til mottak, på ubestemt tid, uten at noen grep inn, før nå. Hvor mange bodde det i disse lokalene på det meste? Førti? Kvinner, menn, barn som sov på gulvet, vasket seg inne på do, spiste knekkebrød?
    I første omgang gikk hun ut og kjøpte noe å spise til flyktningene som var der. Deretter satte hun i gang et initiativ som ble hetende Refugees Welcome to Norway. Flere restauranter tok kontakt, og sa seg villige til å dele ut mat gratis. Folk meldte seg på lister for å hjelpe til, kom med bæreposer med klær og sko. Jeg var der bare én av kveldene. Møtte en ung musiker, og bar svære gryter ned trappene til en gårdsplass mellom mursteinstårnene. Der sto og satt flyktningene, langs veggen, eller ved et grønt tre midt på plassen. Utdelingen av mat var effektiv, entusiastisk. Møtene med flyktningene? Noen var skeptiske, usikre på hva dette var, hvem vi var.
    Hvem er det jeg husker? Jeg husker den syriske jenta som dukket opp i vinduet etter at alle hadde spist, og som jeg lekte en slags gjemsel med, der jeg bøyde meg ned, og plutselig dukket frem igjen, flere ganger, mens smilet hennes vokste utover ansiktet. Så plutselig, idet jeg poppet frem igjen, sto også tvillingsøsteren hennes der, i en identisk, rosa genser, så like at jeg et øyeblikk trodde det måtte være et speil der inne. Da forsvant grimasen fra ansiktet mitt, og jeg ble stående, forbløffet, mens faren til de to jentene dukket opp og løftet dem ned fra sofaen med et trett blikk.
    Videre? Videre husker jeg webdesigneren fra Syria som jeg ble stående sammen med under en veranda, i ly av det plutselige regnet som åpnet seg over Oslo. Han fortalte litt om månedene han hadde vært på flukt, og ramset opp alle landene han hadde reist gjennom mens regnet strømmet ned foran oss. Hellas, Tyrkia, Makedonia, Sverige.
    Og til slutt: gjengen av unge, afghanske gutter som lette gjennom posene med klær og sko da det hadde sluttet å regnet. De var sikkert bare seksten eller sytten år, kledd i sandaler av plast, t-skjorter sydd i Kina, jeans. Flere av dem drev hele tiden og spøkte og lo, showet for reporterne fra TV 2 som filmet det hele. Dekket så godt de kunne over alvoret og mørket som fantes i hver enkelt sin historie. Frykt, sorg, usikkerhet, sult, kulde, grenser. På slutten av kvelden bar vi poser med donerte klær opp til et bomberom inni fjellet, like oppi bakken. Rom inni fjellet der nordmenn gjemte seg under Andre Verdenskrig, som nå var gjort om til øvingsrom for rockeband.
    Er dette det eneste virkelige møtet jeg har hatt med flyktninger?
    Bortsett fra de unge som jeg noen ganger møter på skoleturneer; nesten. Nå i april møtte jeg en 17 år gammel gutt på en skole mellom fjellene i Valdres. En elev med et utseende som skilte seg ut fra resten av forsamlingen, og som satt og fulgte opplesningen med større alvor og innlevelse enn de andre. Da jeg var ferdig kom han bort med et sørgmodig smil, fortalte at han var irakisk kurder og hadde kjøpt seg plass i en båt over Middelhavet, en gummijolle som viste seg å være lekk, slik at flyktningene hele tiden måtte stå og pumpe, i tur og orden, mens andre holdt armene rundt livet til sine barn, holdt den durende stikken til påhengsmotoren, eller holdt blikket mot horisonten, mot Europa.
    Og bortsett fra ham?
    En eritreisk venn og tidligere kollega, fra alle årene jeg jobbet som miljøarbeider. Det var han som først fortalte meg om båtflyktninger, og om de hasardiøse forsøkene på å krysse Sahara. Jeg begynte å lese intervjuer, se dokumentarfilmer, og skrive en fortelling om flukt. En tekst jeg jobbet ganske lenge med, men som endte opp som en sort-hvitt tegneserie i romanen Mnem fra 2008. Da den var ferdig visste jeg at det lå mer materiale der, at jeg hadde en historie jeg ikke var ferdig med. På sett og vis var det med båtflyktninger også en personlig sak, fordi jeg en gang lå og drev ute på Atlanterhavet, i en ødelagt båt.
    Den eritreiske kollegaen min kom til Norge som enslig mindreårig, som er en kronglete omskrivning av at du er 16 år gammel og ikke har den ringeste anelse om hva slags sted du har havnet, eller hva ungdomstiden er i ferd med å gjør med kroppen din, eller hva slags språk noen snakker.
    Nå hadde han giftet seg, og jeg var med til flyplassen for å hente kvinnen han hadde risikert fengselsstraff for å hente fra Eritrea. Og hun? Hun fikk en mulighet til å komme vekk fra et land med livslang militærtjeneste og total mangel på pressefrihet. Vi ventet i hallen blant mennesker med kofferter og taxfree-
poser, før hun kom gjennom tollen, sliten, flau over hvordan hun så ut, og over hvor medtatt hun følte seg, antagelig. Så satt de to i baksetet, og vi kjørte gjennom det grønne, norske bondelandskapet.
    Enda et øyeblikk? En gang i vinter, på vei hjem fra et skolebesøk på Østlandet, ble jeg stående i togkupeen med en gruppe syriske flyktninger. De var åtte–ni stykker, fra barn til bestemor. En av dem ga meg et innpakket, glutenfritt brødstykke fra Tyskland som jeg pakket opp og spiste, høflig, mens jeg forsøkte å spørre hvor han kom fra. Så rullet toget inn på Oslo S, og jeg ønsket dem lykke til videre, fremdeles med smulene av det lille brødet i munnen.
    Bortsett fra ettermiddagen på Politiets Utlendingsenhet, har jeg aldri vært på et flyktningemottak. Ikke før denne formiddagen i mai, idet jeg sykler opp mot Refstad Transittmottak i Oslo, uten noen klar formening om hva som venter meg.

* * *

Jeg er Souleymane. Jeg er 34 år gammel. Vi har ligget og drevet ute på havet i flere dager. Det stinker av oss. Av svette, urin, avføring. Blikkene til de andre er tomme. I går døde enda fire til, og vi lempet dem over bord. Kroppene var slappe, og armer og bein bare dinglet langs siden, men ansiktene! Ansiktene var helt glatte, rene. Uten et ord sank de mot bunnen. Uten noen siste ord på veien. Bare et svelg. Bare havet som åpnet seg, og svelget kroppene deres.

Jeg er Abdi. Båten vi var i veltet. Mange ble dratt ned sammen med den, da båten vippet rundt, ble fylt med vann og plutselig sank ned, slik jeg husker tallerkenen sank ned til bunnen av oppvaskkummen hjemme. Jeg har svømt lenge nå. Sett redselen i de andres øyne. Sett en mann som forsøkte å holde fast i en annen for å trekke seg selv opp, før de begynte å sloss. Kave rundt, midt ute på havet. Jeg har sett en mann holde barnet sitt over vannet. Sett de andre bytte på å holde ham. Jeg svømte bort til dem, sa at jeg også kunne holde ham, og fikk tak i den vesle kroppen. Kjente hjertet hans banke under fingrene på den ene hånden, kjente vekten presse meg lenger ned, slik at jeg måtte sparke hardere fra med føttene. Hvor mange timer gikk det? Jeg lå på ryggen og hvilte en stund. Da jeg så meg rundt igjen var både faren og gutten borte.
    Dette havet. Middelhavet. På verdenskartet ser det ut som en munn. Som det finnes et gap mellom kontinentene, mellom Europa og Afrika, og nå sluker det oss. Jeg kjenner armene visne, og svømmer bort til en kvinne. Jeg spør om å få kysse henne. Hun ser målløs på meg, som om hun tror jeg har blitt gal, at jeg ikke ser det samme som henne.
    Så synker jeg ned under vann.

Jeg er Sefin. Jeg gjemmer meg inni en trailer, krysser land etter land, uten å vite hvor vi er, eller hvilken tid på døgnet det er. Sitter bare med beina oppunder brystet, og med ryggen mot metallveggen. Hver gang vi stanser tror jeg det er slutt. At de skal sende meg ut igjen. Tilbake til forfølgelsen. Bilbombene. Volden.

* * *

Fire fotografier:

1. Fotografiet av Sylvi Listhaug som føk gjennom serverne på internett og dukket opp på skjermene til mobiler, datamaskiner og på et amerikansk talkshow: bildet av politikeren Listhaug som ligger ute i vannet, iført en oransje overlevelsesdrakt. Ikke i den tro at hun egentlig skulle få erfare hvordan det var å være båtflyktning, men for å kjenne på hvordan det var å bli reddet.

2. Bildet av den kinesiske kunstneren Ai Wei-Wei, som ligger med gjennomvåte klær og ansiktet mot sanden, i brenningen på en strand.

3. Fotografiet av Aylan. Den døde gutten som fikk verden til å åpne øynene. Bildet som endret opinionen, slik bildene fra Hiroshima gjorde, fra Vietnam, fra Auschwitz.

4. Et analogt fargebilde av meg, tatt for 20 år siden, midt ute på Atlanterhavet. Som 19-åring seilte jeg et år, sammen med en venn av meg og faren hans, i en 32-fots seilbåt. Vi seilte nedover Middelhavet til Gibraltar, og videre derfra til Madeira, og til Kanariøyene. På veien sluttet motoren å virke. Samtidig sluttet det å blåse. Vi var midt ute på havet. Det store, store havet. Man trenger ikke reise mer enn noen timer fra land, før alt som finnes blir borte. Ingen hus, ingen fjell, ingen skog. Etter noen dager er det heller ingen fugler, ingen andre båter, ingen man kan nå gjennom båtradio. Etter omtrent et døgn kom det en gammel, norsk skute og tauet oss inn til land. Så ble vi liggende der i to uker, i et forsøk på å fikse girkassen, før kapteinen ga opp, og tok avgjørelsen om at vi skulle reise. 4800 kilometer, rett vest. Seile uten motor, slik man ville gjort på 1800-tallet. Det var sol og medvind, slik at vi kunne fire masten rett ut til siden, som en timeviser på klokken tre, og la medvinden fylle seilene. Så kunne vi spille gitar, lese, tenke. Jeg hadde nattskift, og satt under stjernehimmelen hver natt. På ettermiddagene så vi noen ganger delfiner som fulgte etter båten og lekte seg under skroget. Stimer av flyvefisk kunne plutselig stupe ut av bølgene, og bakse hundre meter bortover med vingene sine før de kolliderte inn i havet. Etter en ukes tid oppdaget kapteinen at det var enda en mangel på båten: Wirene som holder masten på plass er satt sammen av mange, tynne metalltråder. Nå hadde de begynt å ryke, én etter én. Alvoret var åpenbart. Vi var en uke fra land, ombord i en båt der girkassen allerede hadde røket. Hvis masten rev seg løs, kunne vi risikere at den falt over bord, og slo hull i skroget. Hva skulle vi gjøre? En av løsningene ville være å kutte masten med vilje, og så bare drive over til Karibien med strømmen, noe som ville tatt oss mellom tre og fire måneder. Hvis vi rasjonerte på maten og vannet, kunne det akkurat gå. Til slutt fant kapteinen noen ledningsklemmer. Vi reduserte størrelsen på seilene for å belaste wirene så lite som mulig, selv om det ville redusere farten, og skled langsomt, nesten lydløst gjennom vannet. Alene, midt ute på havet. Wirene røk, én etter én. Etter enda en uke sluttet det å blåse. Så lå vi der og drev i dagesvis, flere tusen kilometer fra land. Fire kilometer over havbunnen. To 19-åringer, en pensjonert økonom og en båt som var i ferd med å gå i stykker. Hvorfor forteller jeg dette? Fordi romanen Barsakh oppsto der ute. Selv om jeg ikke innbiller meg at jeg vet noe om hvordan det er å være båtflyktning, virkelig ikke, for den reisen jeg gjorde, er av en grunnleggende annen karakter, enn de som akkurat nå setter seg i båter, på flukt, men det å ligge å drive ute på havet uten å vite hvordan det vil ende, det vet jeg noe om. Mange år etter seilturen kom jeg over denne notisen, på en nettside:

En båt med elleve mumifiserte menn ble i mars 2006 funnet drivende utenfor den karibiske øya Barbados, etter å ha blitt ført med strømmen tvers over Atlanterhavet. Det skal opprinnelig ha vært 52 arbeidere som la ut fra Senegal med denne båten i desember i fjor, etter å ha betalt opp til 1500 € hver for reisen. I et brev skrevet av en flyktning man tror var Diao Souncar fra Senegal, står dette: «Jeg vil gjerne sende disse pengene til min familie i Bassada. Jeg beklager. Dette er slutten på mitt liv, i dette store marokkanske havet.»
    På den tiden hadde jeg vært tilbake igjen på Kanariøyene flere ganger. Bygget sandslott, drukket vin, stått med anklene uti vannet og visst at her ute, like her ute, så finnes det folk som bare tilfeldigvis ikke er meg. Folk som tilfeldigvis sitter i stappfulle båter, på jakt etter et annet og bedre liv. Folk som kunne vært meg, som dør på veien mot Europa.

* * *

Jeg er Djunaid. Jeg er 38 eller 39 år, hvis jeg ikke har blitt 40 allerede, jeg vet ikke, for dagene og nettene er uten noen form for skille her jeg sitter, innesperret i en celle et eller annet sted under bakken, langt fra hovedstaden i Turkmenistan. Det er en absurd arkitektur, med altfor lave tak, konstruert slik at man aldri skal kunne reise seg opp. Jeg forsøker å holde hjernen aktiv ved å drømme meg vekk, løse oppgaver, tenke, men klarer det ikke, og må stadig vekk undertrykke lysten til å snakke høyt med meg selv. Den eneste kontakten jeg har er med fangevokterene. Sist gang jeg ble brakt inn «til avhør», som de kaller det, var det nesten så jeg kjente et stikk av glede over gjensynet, over muligheten til sosial omgang, selv om bøtta med vann og stolen som er skrudd fast i gulvet, så alt for godt viste hva som ventet. De vil ha informasjon jeg ikke kan gi dem, vil at jeg skal avsløre noe som bare finnes i fantasien, bare fordi denne aldeles sinnsyke lederen av landet har bestemt det. Han som får satt opp statuer av seg selv over alt, og som forbyr alle andre bøker enn sine egne.
    En gang hadde jeg en kone, en sønn. Her nede under bakken er jeg allerede død, og har vært det lenge.

Jeg er Muhammed, jeg har fått Profetens navn, som om det alltid hadde vært meningen at jeg skulle gjøre dette offeret, at det skulle være skrevet inn i kroppen min, allerede fra før jeg ble født. Jeg går gjennom gatene på vei til markedet i sentrum av Bagdad, og kjenner bombebeltet under klærne, klistret tett inn mot kroppen. Jeg har utløseren i den ene lommen, og uten en eneste lyd resiterer jeg Guds ord, slik de ble gitt den hellige Profeten, mens jeg går forbi parkerte biler, butikker som selger mobiltelefoner, kafeer med utebord av plast og livlige samtaler, før jeg kommer frem til markedet. Ser meg ut et sted midt inni folkemengden, og vet at det er der, at det er der det skal skje, og så kjenner jeg plutselig en uvilje, kjenner frykten komme snikende, eller ikke helt snikende, men plutselig, slik jeg har blitt advart om at den kan gjøre. Men stemmen må undertrykkes, for jeg vet det er vanskelig for kroppen, og for tanken, og gå rett inn i sin egen utslettelse, for kroppen og tanken vet ikke at dette er nødvendig, et nødvendig offer, og at alle de jeg tar med meg, de blir ikke fratatt livet, de blir hjulpet vekk fra en tilværelse i frykt og kaos, og løftet over til himmelriket, til et sted der alt dette vil være like fjernt og uvirkelig som et mareritt når du slår opp øynene og ser din kones hår bølge seg nedover puten ved siden av.
    Jeg kommer meg forbi en bod med frukt, ser meg rundt, merker at jeg holder pusten, at jeg har gjort det lenge, og så klemmer jeg inn knappen.

* * *

Hva hvis man lagde en liste over de farligste stedene i verden, de landene der man med aller størst sannsynlighet ville blitt arrestert, henrettet eller omkommet i en bombeeksplosjon, en skuddveksling eller et droneangrep. Hvordan ville den listen sammenfalle med listen over land det kommer flest flyktninger fra, tenker jeg, mens jeg sykler oppover bakkene fra byen, i strålende solskinn langs Akerselva, til Sinsenkrysset, og videre.
    Jeg ser ned på mobilkartet mens jeg sykler, ser hvordan den blå prikken som er meg nærmer seg den røde nålen, som er Refstad Transittmottak. Jeg har ingen avtale, og det er ingen som vet at jeg kommer, for da jeg ringte dit noen dager tidligere for å spørre om tillatelse til å komme på besøk, var det ingen som svarte. Telefonen bare fortsatte å kime i den andre enden, lenge, før jeg hørte en maskin koble meg om til en annen avdeling. Så ble samtalen satt videre igjen, gang på gang. Til slutt la jeg på, og googlet mottaket. Det første som dukket opp var en nyhetssak om underbemanning. At de var flere hundre flyktninger på fem ansatte. En representant fra stedet sa til avisen at de forsøkte å gjøre sitt beste, men at det var helt uholdbart. At de skulle vært flere ansatte. Jeg venter noen dager, så forsøker jeg igjen, men denne gangen uten å ringe først, og plutselig er jeg altså der. Refstad transittmottak. En stor, men lav og gulmalt trebygning, i en stil som tyder på at det har vært en gård en gang for lenge siden, med et høyt tak av rød murstein og et klokketårn der en gårdseier kanskje har dratt i et tau for å få klokken til å kime inn til middag. Nå er det hverken åkre eller kuer i nærheten. Det er et høyt gjerde på utsiden, med piggtråd i tre rader, og til å begynne med ser det ut som at jeg bare vil bli nødt til å snu, siden den første inngangen er sperret av en metallport som sender tankene til en ambassade, men så finnes det likevel en annen port som står åpen. Jeg går inn, følger skiltingen til resepsjonen, der det sitter en godt voksen norsk dame, som ganske raskt lar meg forstå at jeg ikke bare kan gå rundt og snakke med innsatte der eller se på lokalene uten å gjøre en avtale først. Jeg lar være å si at jeg forsøkte å ringe, men at ingen tok telefonen. Hun spør flere ganger om jeg er journalist, men etter hvert får jeg mildnet tonen, og får høre litt om driften. At det er rolig for tiden, bare litt over femti asylsøkere, og at dette er et sted for familier. Enslige mindreårige, de sendes et annet sted.
    «Men i fjor!» sier hun, og rister på hodet. «I fjor var det helt forferdelig.»
    «Hvordan da?» spør jeg.
    «Det var så mange som kom.»
    «Hvor mange da?»
    «Rundt 250 i døgnet på det meste.»
Så forteller hun om hvordan det lå folk og sov overalt. I korridoren, resepsjonen, i glassbygget ved inngangen. En situasjon som var vanskelig for alle, aller mest for flyktningene selv, som hun påpeker, men også for de som jobbet der. Jeg spør henne om hvor flyktningene kom fra, og hun svarer de sedvanlige landene, de som sammenfaller med stedene man helst ikke vil bli født. Syria. Afghanistan. Eritrea. Sudan.
    Jeg går ut igjen. Ser et ektepar av somalisk utseende gå gjennom linoleumskorridoren, før jeg går ut døren og sykler hjem. Hjem til barna, til solen som skinner inn i sommerstua. Hjem til funderingene rundt hva slags salat jeg skal lage, og om jeg skal marinere rekene i en blanding av lime og fersk koriander, eller steke dem ganske raskt i pannen med hvitløk og olje.
    Jeg triller sykkelen gjennom hagen og får en klem av sønnen min som sitter og gjør lekser. Det er ingen skuddhull i veggen. Mobilen min gjenkjenner det trådløse nettverket, og jeg setter på musikk og finner frem grønnsaksfjølen.

* * *

Jeg er Ahmed, og jeg stiger akkurat ut av bilen på parkeringsplassen foran kjøpesenteret idet bygningen eksploderer, og biter av glass og mur flyr gjennom luften, sammen med en trykkbølge som slår meg over ende. Når jeg åpner øynene ligger jeg under en annen bil, med karosseriet over brystet. Jeg kan ikke bevege meg. Smerten er som et skrikende dyr som løper rundt og leter etter en vei ut av kroppen. Jeg hører ikke sirener eller folk som skriker. Bare den overraskende stillheten til en verden som har stoppet opp. Ingen samtaler. Ingen laste-
biler som piper når de rygger. Ingen som synger eller roper ut tilbud på varer. Det er en sky på himmelen som løser seg opp. Jeg kjenner noe skarpt som skrangler i munnhulen, innser at det må være tennene mine, og forsøker å spytte dem ut. Klarer ikke å puste. Kjenner smaken av jern. Blir svimmel. Så lukker jeg øynene, takknemlig for at alt snart skal opphøre.

* * *

Det finnes de som mener at jeg ikke burde skrive det jeg gjør, at det er en form for farlig naivisme. For hva vil det føre til?
    Hva med oppslagene om parallellsamfunn i Sverige? Hva med nyhetssakene om NRK-
reporteren som ble angrepet nå nylig, i mai 2016, av innvandrere i egne bydeler? Hva med den europeiske identiteten? Hva med den?
    Hva med oppslaget i avisen om at terroristene fra Paris skjulte seg blant flyktninger på vei til Europa?
    Hva med dem?
    Betyr ikke det at vi bør stenge grensene?
    Holde dem ute?
    Borte?

Her er et knippe tekster fra kommentarfeltet til en dokumentar om flyktninger som reiser gjennom Sahara og over Middelhavet, en film jeg brukte som research til Barsakh:
    
FUck all immigrants.. I do not aggree wth multi culturalism to be honest.. I think its wrong…and it will NEVER FUCKING WORK… DO you think when Deutschland is taken over by majority of immigrants and islamists that they will give two shits about maintaining the countries Rich history. FUCK IMMIGRANTS! Australis getting issues now with tamil faggots bitching that we wont take them.. Fuck you cunts go back home and try to build your country instead of saying fuck this hole lets go leach another

Eller fra brukeren «Rumpleteaser», for to år siden:
vote far right today so we can rid the land of these illegal invaders.

Og til slutt fra brukeren Yepyepyep:
A sad world it is

Den siste kommentaren oppsummerer alt. La oss ikke skape en verden som ikke er verdt å redde, ved å gjøre oss kalde og numne, ute av stand til å føle.

* * *

Jeg er David. Jeg ligger på bunnen av havet mellom Libya og Europa, med ansiktet ned i mudderet, og høyre armen vridd under magen. Håret beveger seg såvidt med strømmene, og iblant kommer en fisk bort og napper i kinnet midt. Ellers er alt stille, kaldt og mørkt.

Jeg er Gerson Komissar. Det er november 1942, og jeg ligger gjemt under et lass med høy sammen med fire andre, på vei til svenskegrensen. Passet mitt med den stemplede bokstaven J ligger i baklommen, sammen med noen fotografier, noen sedler. Jeg ligger så stille jeg kan, og kjenner duringen fra motoren mot ryggen. Hvis vi blir stanset, så vet jeg hva som vil skje. Jeg tenker på de hjemme. På fremtiden og de mulige veiene livet kan ta, nå i de neste timene. Om jeg får leve, eller ikke.

* * *

For min egen del har flyktningspørsmålet også en mer personlig side. Forfedrene til min kone er av jødisk opprinnelse, og reiste til Norge på slutten av 1800-tallet, på flukt fra pogromene og forfølgelsene i Tsarens Russland. Hennes oldefar ble skutt, som ett av de ti sonofrene i Trondheim. Hennes bestefar het Gerson, og flyktet til Sverige med broren sin. De var nær ved å bli oppdaget da lastebilen de gjemte seg i ble undersøkt av tyske soldater, men slapp over grensen. Hvis ikke Sverige hadde sluppet dem inn, tatt vare på dem, hva hadde skjedd da? Nesten ingen av de som ble sendt til konsentrasjonsleirene overlevde. Og hvis han hadde dødd, i en togtransport på veien, blitt skutt ved et steinbrudd, eller blitt gasset ihjel i et rom fullt av andre, hva da?
    Da hadde han ikke fått en datter etter krigen, hun som ble min svigermor.
    Da hadde ikke min kone blitt født.
    Da hadde ikke barna mine blitt født, som akkurat nå sitter i hvert sitt klasserom, noen få hundre meter unna, fylt med den selvfølgeligheten som alt det levende er i besittelse av.
    Da ville livet mitt vært et annet. Så enkelt, så forferdelig.
    Hva slags liv er det som aldri blir til?
    Hva slags ufødte slekter er det som finnes etter alle de som dør på flukt, og som ligger på bunnen av havet, i ørkenen, i lastebiler, på strendene?
    Det er det vi aldri vil få vite.

* * *

Jeg er Marysa, og inni magen min finnes det en åtte måneder gammel jente. Jeg sitter i et tog på vei til Oslo. Alt jeg har tatt med meg hjemmefra, er det jeg står og går i. En telefon. En lader. Mitt syriske pass. En gang var jeg webdesigner. Nå er jeg ingen. Et tall. En byrde. En gravid kvinne på flukt, slik utallige kvinner har gjort før meg gjennom historien, på jakt etter et sted å føde. I Babylon, i Ur, i Kairo, London, New York.
    Huset jeg bodde i er bombet bort. Gaten jeg bodde i er et virvar av betong og glass og metall. Og døde. Byen, butikkene, kafeene, livene. Alt er borte. Slik er krigen. Et plaget dyr som eter alt det kommer over.

Jeg er Solomon. Eksplosjonen kom helt plutselig, antagelig bare noen få gater unna. Jeg venter inne i en elektronikkforetning, med bankende hjerte, mellom blinkende skjermer og tause hårfønere. Jeg må på do. Jeg er på vei hjem til foreldrene mine. Jeg vet aldri hva som møter meg rundt neste hjørne, neste dag.

Jeg er Rehman, jeg triller en vogn med matvarer under bakken, under grensen til Egypt. Det er kjølig i tunnelen, så lavt at man må krumme ryggen, og ledningene til lampene henger i planker opp mot veggen. Trille fort hjemover, med bind og sukker og kjøtt og medisiner. Gå ut en hemmelig utgang, og få betalingen. Spise, mens dronen durer oppe på himmelen, og ser ned på hver minste ting vi foretar oss. Det er ingen Gud som ser ned på oss. Det er mennesker foran flimrende dataskjermer, under bakken, med kaffekopper og mobiler. Mennesker som avgjør hvem som dør, og hvem som lever.

* * *

Jeg er Simon Stranger. Jeg skriver, og gjennom ordene forsøker jeg å krysse en annen grense. Vise frem det vilkårlige i måten verden er skrudd sammen på. Vise at det like så godt kunne ha vært meg som satt der, akkurat nå, i en båt, langt ute i Middelhavet. Det kunne like så godt ha vært meg som ble lempet over bord. Mine lunger som ble fylt opp med vann. Min kropp som sank ned gjennom stadig kaldere lag av vann, før jeg ble liggende på havbunnen, med ansiktet ned i mudderet. Det kunne like så godt ha vært jeg som gikk over fjellene fra Afghanistan, på flukt fra religiøse ekstremister, overgrep, krig.
    Det kunne like så godt ha vært jeg som gikk gjennom Sahara-ørkenen, eller som snek meg under gjerdet mellom Mexico og USA. Jeg forsøker å krysse grensen fra mitt eget, og vil leie leseren med meg dit. Krysse den største grensen av alle. Den som heter innlevelse, empati. Først når man har orket å krysse den, kan en annen verden bli mulig.
 

Emneord: