Nusfjord er et av Norges eldste og best bevarte fiskevær, beliggende på Flakstadøya i Flakstad kommune, Lofoten, Nordland.

«Faktum er at jeg knapt kan huske meg selv som en som ikke var opptatt av sykling.»

Min hobby. BLAs spalte for sære interesser og hobbyer som kanskje eller ikke har noe med skriving å gjøre.

Jeg kan ikke skrive denne teksten uten å gå i rette med spaltenavnet, «Min hobby». Det jeg skal skrive om er så mye mer enn en hobby. Hva er en hobby? Er ikke det noe man sitter og pusler med i svakt belyste rom, lyset har man glemt å skru på, med unntak av ett punkt, den skarpe lampa over skrivebordet eller arbeidsbordet eller i sofakroken der man sitter og broderer, hekler eller strikker? Det oppslåtte frimerkealbumet på skrivebordet, den detaljerte kopien av et seilskip på arbeidsbordet. Det er jo dét som er en hobby, altså noe man pusler med i ledige stunder, helt annerledes en den besettende sykkelinteressen jeg er velsignet med. Men ikke før har jeg tenkt den tanken, så slår det meg selvfølgelig at besettelsen antakelig er like stor hos modellbyggeren, om enn objektet er noe helt annet og for meg ubegripelig, slik modellbyggeren for alt jeg veit ville se på meg med største undring om jeg prøvde å forklare min interesse for sykling, og muligens ville vi begge stå der som levende dementier av John Donnes slogan om at «no man is an island». Tvert imot, ville vi tenke, i hver vår, suverene, ensomhet.
    Faktum er at jeg knapt kan huske meg selv som en som ikke var opptatt av sykling. Jeg kan ikke ha vært mer enn fem–seks år gammel da jeg lå på gulvet og nærstuderte svarthvitt-bildene i sykkelbladene faren min fikk tilsendt fra Norges Cykleforbund. Jeg veit det, for jeg husker leiligheten jeg befant meg i, og jeg var seks år gammel da vi flyttet derfra. Faren min hadde vært sykkelrytter og var nå dommer, i tillegg til å ha styreverv i den lokale sykkelklubben. Enda tidligere husker jeg at jeg sto på Sina-hjørnet, som det het på folkemunne i Kongsberg, sammen med moren min og ventet på Fred Anton Maier, den legendariske skøyteløperen som også var en habil sykkelrytter. Akkurat den dagen skulle han prøve å sette rekord på distansen Drammen–Kongsberg. Faren min må ha vært med å arrangere, for han var ikke sammen med moren min og meg. Det er bare det bildet av oss der på hjørnet, sammen med mange andre som også hadde møtt opp for å se på. Bildet har ikke noe før eller etter i min hukommelse, likevel er det et av de grunnleggende bildene jeg bærer med meg, noe det i og for seg kan være vanskelig å se meningen med.
    Freud snakker jo om perioden etter de første, tette fasene i barnets liv som latensfasen, den som pågår fra seksårsalderen fram til den revolusjonerende puberteten. I de åra var jeg først og fremst en latent sykkelrytter. I motsetning til fotball, er ikke sykling noe man begynner med tidlig. I ettertid ser jeg at mitt evige mas om racersykkel, som pågikk i flere år, nok kan ha framkalt en viss oppgitthet i familien, selv om jeg også har en sterk mistanke om at faren min så på det med en ikke ubetydelig glede. Men det var altså ikke snakk om noen racer før jeg var minst tolv. Det var jo heller ikke snakk om noen ubetydelig utgift for en arbeiderfamilie, og den første sykkelen jeg disponerte var lånt av klubben, «for å se om dette var noe for meg», som det het. Det var det, og allerede året etter var jeg den stolte og lykkelige eier av en brukt DBS La Migliore, en knallsykkel, og faren min var sjåfør Østlandet rundt til sykkelritt, hver helg og ofte en kveld i uka. Ikke sjelden var moren min med, og sammen med de andre rytterne og foreldrene i klubben gjorde vi oss kjent med campinghytter i Halden, Lillehammer, Kristiansand etc, etc.
    I de fleste av tenårene tenkte jeg på sykling, snakket om sykling, drømte om sykling, pusset sykkelen, trente, trente, trente. Vintrene var venting og innetrening, om våren begynte alt på nytt og et nytt snøfall etter at asfalten ble tørr, opplevdes som en hån, en fornærmelse, som meningsløs trenering. Og så, fra én dag til en annen, slutta jeg, midt på sommeren, to uker før NM, der jeg antakelig hadde gjort det ganske bra, uten å vinne. Det må ha bygd seg opp over tid, en følelse av at livet tross alt var mer enn å sitte på sykkelen, mil etter mil, samtidig som et snikende opprør mot dette kjernesunne idrettsmiljøet må ha begynt å melde seg. Flere parallelle mentale forandringer, det eneste de trengte var en katalysator, og det fikk de. Jeg ble forelska, men det er en annen historie.
    Så var jeg vel ferdig med denne syklingen, da? Ja, i noen uker trodde jeg nok det. Men på en måte var det nå det begynte. Ferdig som jeg var med idrett, kunne jeg hengi meg til syklingen som rein glede, slik jeg gjør ennå. Hver vår, å se fram til den første sykkelturen. Den fullstendig meningsløse lykken det er å sette seg på sykkelen og trille bakkene ned fra Kampen og ut på tur. De repeterende bevegelsene, pedalene rundt og rundt mens vinden suser ved ørene. Lykken i å nå toppen ved Tryvannstårnet, trille noen meter innover mot tårnet og snu, for så, ute på kanten der nedoverbakkene begynner, å se hele byen under seg. For ikke å snakke om selve sykkelen, denne fantastiske og vakre konstruksjonen som er ett med kroppen. For en sykkel er vakker, og i voksen alder ble jeg eier av den aller vakreste av sykler, en mintgrønn Bianchi, sykkelen jeg hadde drømt om siden jeg så Jørgen Leths dokumentar om Giro’d’Italia, «Stjærnerne og vandbærerne», seint på syttitallet. Filmen er sentrert rundt det italienske Bianchi-laget. Bianchi er produsert siden 1885, da Edoardo Bianchi startet opp. Den sykkelen drømte jeg om, år etter år, inntil jeg endelig fikk min egen. Når den ikke er på tur, står den på arbeidsrommet mitt og er et estetisk objekt.
    Alt dette og mer til, og spaltenavnet er altså «Min hobby». Som man forstår av innledningen, så butter betegnelsen en smule. Syklingen er en stor del av min identitet, jeg finner ikke noen annen måte å si det på. En stor del av historien min, og for en som har foretatt det som populært kalles klassereise, er den også nærmest fysiske rottråder til den verden jeg kom fra en gang, som jeg en gang forlot, ikke uten opprør, ikke uten friksjon. Men selvfølgelig kan man ikke forlate den verdenen man vokste opp i uten å forlate seg selv. Det visste jeg ikke den gangen, men verdenen ble med meg, og i mange år var det syklingen som var bærer av den, uten at det var noe jeg tenkte over.
    Og like viktig, kanskje, syklingen er noe jeg deler med faren min. Jeg fikk helt andre muligheter i livet enn hans generasjon hadde, og livene våre har vært veldig forskjellige. Men den gangen jeg sto på innkomsten på en fjelletappe i Pyreneene, visste jeg at det var faren min som hadde fått meg dit. Han ga meg syklingen, men selv kom han aldri til Pyreneene. Jeg veit ikke om det gjør ham så mye. Det jeg veit er at fremdeles er noen av våre beste stunder når vi sitter sammen, i juli, og ser på Tour de France på TV. Feltet som legger seg over i inngangen til en sving, utbruddet som kjøres inn en kilometer før mål, feltet når det drar seg sammen til spurt. Og der sitter vi, etter alle disse årene, like lykkelig oppslukt av det som skjer. Sammen.

Emneord: