Et år i oversettelse

Noen ganger er det så jeg kan kjenne hjernevinningene krympe seg i takt med at hjertet knuses. Altså med tanke på verdenssituasjonen, den siste tiden gjerne forvekslet med siste nytt fra en viss konto på Twitter. Det kjennes som om jeg er i konstant flight/fightmodus, som om jeg forsøker å kjempe mot og flykte samtidig. Som når jeg setter meg ned og leser poesi. En introvert aktivitet, for så vidt verdensfjern, men samtidig er det som om det mer og mer oppleves som en kamphandling, å insistere på et slikt kritisk, komplekst, kontemplativt, kreativt språk, med rom for forskjeller, flertydighet, intelligens og sensibilitet – avkoblet, frakoblet, men i kontakt med noe helt vesentlig, menneskelig. Ikke minst kan det kjennes akutt meningsfullt å gå inn i den overskridelsen av landegrenser og tidsperioder som den oversatte poesien representerer. Som en slags vindmøllekjempende ridder satte jeg meg derfor, for noen måneder siden nå, som mål å skrive noe om alle poesioversettelsene som ble påmeldt til Kulturrådets innkjøpsordning i fjor.

For å gjøre det litt klarere hva den oversatte poesien 2016 er for en slags størrelse, kan det kanskje være på sin plass med en liten opptelling: Det dreier seg om 17 bøker, med oversettelser fra ti ulike språk – ni europeiske (dansk, svensk, islandsk, norrønt, tysk, latin, fransk, spansk og engelsk) og ett asiatisk (japansk). Ti av de oversatte poetene, altså over halvparten, er kvinner. Tre av dem kan sies å være ikke-hvite. Elleve er nålevende samtidspoeter, tre er moderne klassikere fra det forrige århundret, mens de tre siste er eldre klassikere. Klassikerne, både de moderne og de eldre, er det hovedsakelig de større forlagene som står for, mens så å si all samtidspoesien er utgitt av mellomstore forlag eller småforlag. Ti av oversetterne er kvinner, ni er menn – og nei, jeg har ikke telt feil nå, for et par av oversettelsene er samarbeidsprosjekter. Tolv av oversetterne er selv publiserte skjønnlitterære forfattere. Ni av bøkene er oversatt til bokmål, åtte til nynorsk. De fleste bøkene har fått en eller flere anmeldelser som er søkbare i Retriever, da avisene Klassekampen, Morgenbladet, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Vårt Land og Dag og tid fortsatt har en viss poesidekning. Seks av bøkene har vært viet hver sin utgave av det eminente poesiprogrammet Diktafon, som NRK av komplett uforståelige grunner vil legge ned. I skrivende stund er det bare én av gjendiktingene som har fått avslag fra innkjøpsordningen, men det er fortsatt noen 2016-bøker som venter på behandling i Kulturrådets lyrikkutvalg. 

Som denne kjappe gjennomgangen viser, dreier det seg hovedsakelig om poesi som ligger nær den norske samtidspoesien både språklig, kulturelt og tidsmessig. Større diversitet hadde ikke vært å forakte – men avhenger naturligvis både av tilgang på språkkompetanse og aktivt engasjement fra forlagenes side.

Klassisk dannelse

Et bemerkelsesverdig tiltak for å sikre forståelsen for litteraturhistorien, er Gyldendals serie Kanon – Antikkens litteratur på norsk, en storsatsning i samarbeid med Institutt for historiske studier ved NTNU i Trondheim. Målet er å oversette 150 bøker fra antikken til moderne norsk, og NTNUs rolle er blant annet å sørge for rekruttering og utdanning av oversettere. Et genuint dannelsesprosjekt, med andre ord. Foreløpig har det kommet ni titler i denne serien, blant dem 2016-utgivelensene av Vergils Bukolika – Gjetarsongar, oversatt av Matti Garnes Wiik, og Horats’ Ars poetica – Brevet om diktekunsten, oversatt av Peter Astrup Sundt. Begge disse oversettelsene virker som solid arbeid, og er utstyrt med ekstensive noteapparat og informative etterord.

En annen klassiker det er verdt å få med seg, er Knut Ødegårds gjendiktning av Edda-diktene. Med det siste bindet, Edda-dikt IV. Heltedikt, del 2 foreligger for første gang siden 1905 en oversettelse av samtlige kvad fra Codex Regius, med den norrøne teksten løpende parallelt. Ødegårds gjendiktning til nynorsk er en samvittighetsfull gjengivelse med et gjennomgående godt driv – før jeg vet ordet av det har jeg lest side på side om kjærlighet og svik, drap og sorg, hevn og heltemot: «Gudrun såg / på Sigurd då, / såg koss skjegget / var stenkt i blod, / dei kvasse augo / åt kongen brostne, / fyrsten skoren / av sverd i bringa.»

Nordisk samtid

Arven fra den norrøne diktningen er tydelig til stede hos islandske Gerđur Kristný. Diktsuiten Dråpa (2016), den andre av hennes diktsamlinger som kommer på norsk på Nordsjøforlaget, er oversatt av poeten Hanne Bramness, som driver dette forlaget som i fjor også ga ut et utvalg dikt av islendingen Gyrđir Elíasson. Drápa, som Kristnýs bok heter i original, er betegnelsen på en strofeform i norrøn skaldediktning – som Bramness skriver i etterordet «ei hylling til ein konge eller fyrste, med eit stev eller refreng», og ordet er språklig i slekt med «drap». I knappe, konsentrerte dikt og med utgangspunkt i drapet på en kvinne i Reykjavik skriver Kristný frem en moderne mytologisk fortelling. «Mørkuset», et slags mørkt sirkus, har kommet til byen, og med dem en bokser og noen klovner av det skumlere slaget: «Klovnar steig ut / på det skinande fortauet // Nasane / glødande byllar / fekk teften av / einsemd // Dei slo ring / rundt deg // Slo».

For å fortsette i det nordiske sporet: I fjor kunne man til en viss grad se effekten av endringen av Kulturrådets regelverk for innkjøp av oversatt poesi, som nå også omfatter oversettelser fra dansk og svensk. Særlig ser Samlagets satsning på yngre dansk poesi ut som en direkte respons på de nye betingelsene. Forlaget har fått mye oppmerksomhet for gjendiktningene av fire unge danske poeter, alle født på midten av 80-tallet; Theis Ørntoft, Amalie Smith, Olga Ravn og Asta Oliva Nordenhof (sistnevnte på norsk i 2017) – en generasjon enkelte i Danmark har forsøkt å sette merkelappen «generasjon etikk» på, noe Samlaget viderefører i sin markedsføring. De fire fremstår alle som sterke og særegne, men i hvilken grad det dreier seg om en «mer etisk» generasjon i dansk poesi, virker diskutabelt. Snarere synes jeg disse poetene virker nært beslektet med ikke fullt så unge poeter som Mette Moestrup, Lars Skinnebach, Ursula Andkjær Olsen og Maja Lee Langvad med flere, som også på forskjellig vis skriver med en «etisk forpligtigelse på verden» som Mikkel Frantzen, kritiker i Information, trakk frem som et kjennetegn på den nye generasjonen.

Svensk-iranske Athena Farrokhzad tilhører aldersmessig samme generasjon som de fire unge danskene, og er i alle fall ikke mindre etisk og politisk bevisst enn dem. Hennes Vitsvit fra 2013 utkom i fjor på norsk under tittelen Hvitverk på Kolon forlag, oversatt av Tina Åmodt. Selv om teksten fungerer fint på norsk, er det som om vissheten om at den er oversatt tilfører et ekstra lag til den problematiseringen av språket som man finner hos Farrokhzad. Teksten er i sin helhet trykket som hvit skrift på svarte striper, som en visualisering av språkkritikken som tematiseres. Det er et slående grep, som samtidig gjør bokstavene litt mindre lesbare. Boken innledes med en tekst om morens bestrebelser for å tilpasse seg svensk kultur og språk, noe som beskrives som en slags hvitvasking. Det er i denne innledende teksten at man finner det eneste utsagnet i boken som kommer fra diktjeget selv: «Tenk at jeg sugde på de brystene / Tenk at hun stappet barbariet i min munn». I resten av boken gjengir jeget det familiemedlemmene sier; moren, faren, broren, mormoren og en onkel. Etter hvert stresser denne tausheten meg litt, det er som om jeget utsletter seg selv for å gi ordet til familien. Hvitverk gir et visst bilde av hva familien tenker, om sin situasjon som migranter, om traumene de har med seg fra hjemlandet og så videre, men hva jeget som tar imot og viderebringer det de sier selv tenker og føler, får man ikke vite: «Moren min sa: Din annerledeshet er ubevegelig og stum / Nei, din annerledeshet er et fremmanet mønster som krever sin tributt / Din annerledeshet er dømt til å gjenta spørsmålet sitt».

Moderne klassikere

Det er generelt med en viss ambivalens at jeg leser norske versjoner av svenske og danske bøker – personlig leser jeg dem helst i original, men det må nok utgivelser på norsk til for å kunne nå ut til et større publikum. Med oversettelsene plasserer verkene seg mer konkret i det litterære kretsløpet, og blir sterkere til stede i det norske språket. Slik sett er det vanskelig å være kritisk til at Inger Christensens 60-tallsklassiker Det nå foreligger på norsk på Pax forlag, i Endre Rusets upåklagelige oversettelse. Nå snart femti år etter at boken kom ut på dansk, virker dette pedantisk ordnede men likevel viltvoksende kaoset av en tekst fortsatt friskt, tidløst og superrelevant. Christensen utforsker språket, virkeligheten og våre menneskelige livsbetingelser med en inspirerende kombinasjon av suverenitet og sårbarhet, generøsitet og kompromissløshet. For å si det med et favorittsitat fra boken: «Som sagt er det likegyldig hvor man befinner seg. Man må bare bevisst sørge for å styre direkte inn i det umulige. Underveis må man selvfølgelig holde balansen. Men kun på betingelse av at balansen gjøres usikker. Stadig mer usikker.»

En annen fin utgivelse i kategorien modernistiske klassikere er Tove Bakke og Ragnar Hovlands 500 sider tykke Dikt i utval av Federico García Lorca på Samlaget – det til nå mest omfattende utvalget av den spanske poeten på norsk. Og med Astrid Nordangs gjendiktninger av Nelly Sachs foreligger også et Dikt i utvalg av den tysk-jødiske Nobelprisvinneren, som ellers i liten grad har vært oversatt til norsk. Tilgjengeliggjøringen av disse mørkt lysende diktene, som Sachs skrev i eksil i Stockholm etter så vidt å ha unnsluppet nazistenes konsentrasjonsleire, er det i utgangspunktet all grunn til å glede seg over. Imidlertid har gleden fått en demper, siden oversettelsen ikke ble innkjøpt av Kulturrådet. Boken er bilingval, så selv jeg får et visst inntrykk av hvordan de tyske originalene ser ut og lyder, men jeg er frustrerende nok ikke tilstrekkelig tyskkyndig til å ha noen kvalifisert mening om gjendiktningens forhold til originalen. Jeg har uansett utbytte av å lese denne boken, som kan by på strofer som dette: «UNDERET VED MØTER / mellom to sjeler i samtale / forbi kroppene / som lik foreldreløse sørger / helt ned til tåspissene / av forlatthet.» Nordangs etterord om Sachs og forbindelsen til poeten og sjelevennen Paul Celan er også leseverdig.

Tilbake til samtiden

«95% av poetene slutter å skrive på grunn av stress og forpliktelser », het det i introduksjonsteksten til en skriveworkshop som den amerikanske poeten og aktivisten CAConrad holdt i Bergen nylig, hvor han ved hjelp av visse ritualer lovet å hjelpe deltakerne med å finne tilbake til sine kreative ressurser: «Kreative folk er overlevere og vi skal undersøke kunstnernes viktige rolle for menneskehetens fremtidige helse og lykke.» Der skulle man ha vært – men de av oss som ikke var der, kan i det minste lese Boka til Frank, oversatt av poeten Gunnar Wærness, utgitt av det lille forlaget H//O//F; en hverdagsligabsurd og svarthumoristisk bok som følger eksistensen til en fyr ved navn Frank fra første til siste øyeblikk.

Også den amerikanske poeten Juliana Spahr har aktivistiske tilbøyeligheter. I Den vinteren kom ulven, utgitt på norsk av Audiatur forlag i Paal Bjelke Andersens oversettelse, møter vi et skrivende menneske som kjemper med seg selv og virkeligheten rundt seg. Diktjeget reflekterer rundt poesiens og poetenes rolle, og hun tar med seg sin egen middelaldrende kropp og en mindreårig sønn ut i gatene og oppsøker aktivistfellesskapet der, men med en kritisk selvbevissthet og en slags paradoksal resignasjon. Det å benevne og sette ord på det som skjer, synes å være et poeng i seg selv hos Spahr. I et av de sterkeste diktene i boken, om Deepwater Horizon-ulykken i 2010, beskriver hun møysommelig oljeboringsprosessen frem til eksplosjonen som drepte elleve personer. Hun navngir de drepte, og avslutter med å nevne navnene på noen som bare så på, som jeg ved googling finner er lederne for de ansvarlige selskapene. Disse bedriftslederne er sidestilt med det observerende jeget, og dermed indirekte alle oss som ser på hva oljeindustrien gjør uten å stoppe det: «Jeg / Døde ikke. Jeg så at det brant på en / Flatskjerm. Anthony Bryan Hayward, Steven / L. Newman, David Lesar så på. Og / Susan Birnbaum også, ser på.»

Mens det finnes flere titler av Juliana Spahr på norsk fra før, er Sorgensoveralt den første norske gjendiktingen av den franske poeten Valérie Rouzeau. Det er forfatteren Kjersti A. Skomsvold som har oversatt boken, som kom i fjor på Solum forlag. Diktene handler om sorgen etter tapet av en far, og det er som om sorgen preger språket også formelt sett – Rouzeau kutter ut skilletegn og setningsledd, gjør språket stakkato, oppstykket og oppstablet, tar inn barnespråk og ordspill av typen «pappapirer» og «farglemmegei»: «Prate med deg pappa kunne paprate litt bittelitt / farfordi vi hadde ikke lenger all verdens tid.»

Japanske overskridelser

Jeg har spart noe av det beste til slutt: 2016 ga oss to heftige japanske diktsamlinger på norsk, begge oversatt av Ika Kaminka. Ayane Kawatas Tid av himmel er den 26. utgivelsen i Oktobers gjendiktningsserie, redigert av Rune Christiansen. Denne samtidspoesiserien som uten unntak presenterer fullstendige oversettelser av enkeltverk, har nå holdt det gående i snart 20 år, og har gitt oss en strøm av vesentlige utgivelser. Tid av himmel er Kawatas debutbok fra 1969, og består av 90 nummererte små tekster, ofte bare en setning, men at de er korte, betyr ikke at de er unnselige: «Å se skogen brenne som evigheten på en himmel i et hull boret i et hjerte!» Bildebruken er kroppslig, fysisk, men overskrider til stadighet fysiske lover og kroppslige grenser. Kawatas surrealistiske visjoner kan virke både voldelige og euforiske, dystopiske og utopiske.

I Hiromi Itos Ete pule drite føde drepe blø på H//O//F utforskes også det overskridende, men ikke i form av transcenderende bilder som hos Kawata. Her er det snarere etablerte normer og tabuer som overskrides. Denne boken som på alle måter er en av fjorårets råeste utgivelser, består av et utvalg tekster fra Ito debuterte som 23-åring i 1978 og frem til 2010-tallet, og følger hennes litterære utvikling og livsfaser, fra ungdomstid til middelalder. Ito skriver tilsynelatende nært sin egen virkelighet, ikke minst nært sin egen kropp. Som tittelen på boken mer enn antyder, skriver hun direkte og usentimentalt om kroppsfunksjoner, spiseforstyrrelser, sex, erotisk begjær, volds- og drapsfantasier, barnefødsel og død. Det høres kanskje klamt og pinlig ut, og det er det til dels også, men først og fremst er dette overskuddspreget og egenartet, tidvis også morsom lesning: «han er bare så uvitende / jeg er også teit og naiv og uvitende / vi sprer om oss med skammelig seksuell opphisselse / så opphisset at rumpa holder på å dette av».

Omtalte bøker:

Inger Christensen, Det, Pax forlag, oversatt av Endre Ruset.

CAConrad, Boka til Frank, H//O//F, oversatt av Gunnar Wærness.

Edda IV, Cappelen Damm, oversatt av Knut Ødegård.

Gyrđir Elíasson, Dikt i utval 1983–2012, Nordsjøforlaget, oversatt av Oskar Vistdal.

Athena Farrokhzad, Hvitverk, Kolon, oversatt av Tina Åmodt.

Horats, Ars poetica – Brevet om diktekunsten, Gyldendal, oversatt av Peter Astrup Sundt.

Hiromi Ito, Ete, pule, drite, føde, drepe, blø, H//O//F, oversatt av Ika Kaminka.

Ayane Kawata, Tid av himmel, Oktober, oversatt av Ika Kaminka.

Gerđur Kristný, Dråpa, Nordsjøforlaget, oversatt av Hanne Bramness.

Federico García Lorca, Grøn vil eg ha deg grøn, Samlaget, oversatt av Tove Bakke og Ragnar Hovland.

Olga Ravn, Eg et meg sjølv som lyng. Pikesinn, Samlaget, oversatt av Inger Bråtveit.

Valérie Rouzeau, Sorgensoveralt, Solum, oversatt av Kjersti A. Skomsvold.

Nelly Sachs, Dikt i utvalg, Aschehoug, oversatt av Astrid Nordang.

Amalie Smith, I sivil, Samlaget, oversatt av Siw-Anita Kirketeig.

Juliana Spahr, Den vinteren kom ulven, Audiatur, oversatt av Paal Bjelke Andersen.

Vergil, Bukolika – Gjetarsongar, Gyldendal, oversatt av Matti Garnes Wiik.

Theis Ørntoft, Dikt 2014, Samlaget, oversatt av Erlend O. Nødtvedt og Britt Kristin Ese.