Å tenke uten ord

Den sveitsiske forfatteren Fleur Jaeggy opphever i Jeg er broren til XX skillet mellom kjønnene, mellom den indre og ytre verden.

Fleur Jaeggy

Jeg er broren til XX

Noveller, Solum Forlag 2016

176 sider

 

Med tysk etternavn og fransk fornavn er Fleur Jaeggy verken tysk eller fransk, men en sveitsisk forfatter med italiensk som morsmål. Jaeggy blir gjerne omtalt som en forfatternes forfatter, men har til nå vært lite kjent og omtalt i Norge. Novellesamlingen Jeg er broren til XX kom ut i Italia i 2014, og er den tredje, av hennes i alt sju bøker, som er oversatt fra italiensk av Tommy Watz. Boka er hennes første skjønnlitterære utgivelse på tretten år, og vel verdt både én og to lesninger. For selv om man leser de tjue novellene relativt raskt, og Jaeggys korthugde setninger på ingen måte er voldsomme, yter den underliggende uroen og tvetydigheten i disse novellene motstand.

Bilder

I Tuktens lykkelige år (1998) og Proleterka (2003), henter Jaeggy ord og uttrykk fra det tyske og franske språket. I Jeg er broren til XX forsøker hun derimot å forestille seg en verden uten ord. Som om menneskeheten var en Abc og alle vesener bestod av bokstaver. Hun beveger seg i denne novellesamlingen derfor ikke bare fra ord til bilder, men fra sine tidligere romaners sveitsiske alper, til Roma, Napoli og New York som om man beveger seg fra sal til sal i et museum eller i hukommelsen. Gjennom observasjoner og portrettlignende beskrivelser av ulike mennesker, gjenstander og dyr, forflytter Jaeggy blikket fra seg selv og over på den, eller de, andre. Noen av personene hun presenterer er: Josif Brodskij, Oliver Sacks, Thomas de Quincey og Ingeborg Bachmann. Men kanskje er det fremfor noen den sveitsiske forfatteren Robert Walser en kan dra veksel på når Jaeggy forsøker å overkomme avstanden mellom seg selv og de andre gjennom observasjon. «Å observere andre» skriver Jaeggy, «er alltid spennende, enten det er på tog, på flyplasser, på kongresser, mens man står i kø, mens man sitter to sammen ved et bord; kort sagt, i enhver situasjon menneskene gjennomlever.» Med observasjon som sin foretrukne litterære metode fremsetter hun nye og gamle synsbilder, og forsøker å forklare hva de dekker over. «For noen ganger», sier Jaeggy, «når vi står overfor et portrett, kan noe påtrengende og skjult, en detalj ved det fange vår oppmerksomhet.» Det dreier seg om en detalj som ikke tillater blikket å gå videre, som gjør at man må stoppe opp, gå tilbake og se virkeligheten på nytt.

Fra det ytre til det indre

I Jaeggys tidligere bøker er det en klar distinksjon mellom de unge pikene hun forteller om og deres familier. Mellom deres indre og ytre liv, mellom kvinner og menn. I Tuktens lykkelig år beskriver hun det blant annet slik: «Kanskje er vi eksperter på kvinner, vi som har tilbragt våre beste år på kostskoler. Og når vi kommer ut, til en verden som er delt i to, en mannlig del og en kvinnelig, skal vi også lære den mannlig delen å kjenne. Mon tro om den noensinne kommer til å ha samme intensitet.» I Jeg er broren til XX, fortoner det seg imidlertid annerledes. For her befinner hun seg ikke lenger på kostskole, men ute i verden. Men selv om hun forestiller seg storslagne ting om verden utenfor, er det som hun i disse novellene vil inn igjen, tilbake til lyden av skoleklokkene. Ved å veksle mellom indre og ytre beskrivelser, er det som Jaeggy forsøker å oppheve skillet mellom den virkelige og tilsynelatende verden og i siste instans mellom liv og død. Hun forklarer det på denne måten: «Det ytre, og dere må ha meg unnskyldt, men jeg er ikke overbevist om at det finnes noe indre, var alltid det samme, tilsynelatende. Alt var tilsynelatende. Jeg følte meg tilsynelatende selv.» Manøveren omtaler Jaeggy som übersprung. «Det er et ord som angår oss alle», sier Jaeggy. Det vil si å vende blikket et annet sted, til en annen kant, begynne på nytt, understreke avstanden, som et farvel. En digresjon fra temaet. Det er på den måten både en omgåelse av ordene, og på samme tid, jakten på ordene.

Dette kommer tydeligst til uttrykk i tittelnovellen hvor Jaeggy lar en død bror føre ordet, observere og fortelle om sin ukjente søster. Brorens beskrivelser av søsterens ytre, appellerer ikke bare til leserens indre blikk, men til brorens. Slik er det noe nærmest androgynt over personene Jaeggy beskriver. Broren har ellers en sentral plass i Jaeggys forfatterskap. I Proleterka forestiller den unge jenta seg at de har stått hverandre nære: han død, hun levende. I novellen «Osmose» uttrykker hun det derimot på denne måten: «Jeg vet at jeg ikke var alene da jeg ble født. Det var en annen som ble født sammen med meg. Og denne andre er i ferd med å stjele livet mitt.» Ved å la den døde broren føre ordet, beskrive og observere søsteren, opphever Jaeggy skillet mellom kjønnene, mellom den indre og ytre verden. Det innebærer ikke som i Robert Musils Mannen uten egenskaper (1930), at de eller det hun beskriver blir pregløst, men holdes levende gjennom en rikdom av mulige egenskaper. Allerede i Tuktens lykkelige år beskrev Jaeggy det på denne måten: «Jeg trodde fremdeles at man for å oppnå noe måtte sikte seg rett mot målet, mens det bare er omveiene, det uhåndgripelige, det fjerntliggende, som bringer oss nærmere målet, det er målet som til sist når oss.» Målet Jaeggy sikter til er øyeblikket hvor livet opphører. For hva mer kan man egentlig forestille seg når man har forestilt seg verden, enn sin egen død?

Medlidenhet

Sammen med dødslengsel, ensomhet og sorg, er medlidenhet et sentralt tema i Jaeggys forfatterskap. Det gjelder følgelig også i denne novellesamlingen. Men selv om man ifølge Jaeggy skal la andres tristesse være i fred, og hun beskriver den som en liten hage, et skjørt og skrøpelig Arkadia, som ikke bør forstyrres, men pleies, kommer sorgen sjelden alene og ofte for sent. «Den oppsøker deg om natten, den gjennomborer hjernen, magen og årene med plager og sår,» skriver Jaeggy. Medlidenhet fordrer en bevissthet om at en selv er sårbar; at det som skjer andre også kan skje en selv. Det kommer tydelig frem i novellen hvor hun forteller om venninnen Ingeborg Bachmanns død.

Jaeggy traff Bachmann da hun flyttet til Roma som tjueåring, og de forble venner frem til Bachmann døde i 1973. Bachmann ble bare 47 år gammel. I «Det sterile rommet», beskriver Jaeggy et av sykehusbesøkene sine på Sant’Eugenio-sykehuset i Roma hvor Bachmann ble behandlet for alvorlige brannskader og døde. «En gang Ingeborg og jeg snakket sammen om alderdommen, smilte hun av det ordet, enda ordet ikke var ledsaget av hverken kjærlighet eller av et virkelig smil. Jeg forestilte meg et langt liv uten noen død, et hus på landet, en mur, jeg beskrev den ytre arkitekturen for henne og bandt henne med et rep.» Med et medlidende blikk holder Jaeggy med disse observasjonene Bachmann i live. Hun forestiller seg hva alderdommen sammen med henne kunne ha vært.

Men selv om Fleur Jaeggy ofte er personlig, kanskje til og med selvbiografisk, skriver hun uten at det noen gang føles privat eller trivielt. Det er alltid litterært, som her i «Det svarte kniplingssløret», når datteren med et rykk oppdager morens depresjon gjennom et fotografi: «Min mor var i audiens hos paven», «Jeg vet det fordi jeg har sett et fotografi av Den hellige far og av henne som ser på ham, med et svart slør. Av dette fotografiet, skjønte jeg, ante jeg, ja, så klart og tydelig at min mor var deprimert.» Mens morens blikk lyver, forteller fotografiet sannheten. Og kanskje er det sånn med Jaeggys noveller også, at de observerer og beskriver andre menneskers ytre så presist at vi kan tenke uten ord og forestille oss deres indre. 

Emneord: