Kritikk

Verdt å dø for

En roman som viser oss hvordan noe som oppleves som meningsløst for så mange, kan kjennes så meningsfylt for noen. 

Publisert digitalt

Demian Vitanza 

Dette livet eller det neste 

Roman 

Aschehoug 

343 sider 

Det er ikke hver dag en romankarakter er lørdagsgjest i Dagsrevyen, men det var altså norsk-pakistanske Tariq – hovedpersonen i Demian Vitanzas Dette livet eller det neste – helt på tampen av januar. Vitanza var med Lørdagsrevyen tilbake til høysikkerhetsfengselet, der han det siste året har tilbrakt over hundre timer med Tariq, som soner en dom på åtte år etter å ha kjempet i Syria. Over samtaler på besøksrommet har de knadd livet hans sammen til en fortelling. 

«Alle har en versjon. En teori om hvem jeg er, og hvorfor jeg dro», sier Tariq. Han ønsker å fortelle historien som den var, men «samtidig en annen historie, for, ikke sant, det kan ikke være med ekte folk.» Han vil anonymisere, fikse litt på fakta der det trengs. Derfor må det bli en roman. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – oppleves boka som sannere – eller dypere – enn en dokumentar.  

Én pluss én pluss én 

Dette livet… er også en beretning om alle tilfeldighetene som former et menneske. Både Vitanza og Tariq er født og oppvokst i Halden, men kun én av dem sendes som tolvåring til en beinhard internatskole i Pakistan, styrt av en sadistisk oberstløytnant. Tilbake i Halden begynner Tariq å henge med en skolelei gjeng som har det til felles at de ikke er norske. Det er alle disse småtingene – «én pluss én pluss én» – som fører ham over på et dårlig spor, mener han: en rådgiver som anbefaler ham å søke yrkesfag, trass i at han har høyt nok snitt til å komme inn på allmennlinja, dit han vil; mangelen på en farsfigur i oppveksten (faren har sittet inne, og skrives siden ut av fortellingen). Tariq finner i stedet en «bror» i sin chilenske kompis – og dophue – Carlos. Festing og hasjrøyking blir til dop-eksperimentering som igjen blir til dealing. Snart er Tariq en stor og faretruende type, med kroppen full av steroider, gønner på innerlomma og nyvaska tusenlapper i lommeboka. Ikke så rart at det er tekstanalysen av Tupac-låta Only God Can Judge Me, på en Islam Net-konferanse i Oslo, som treffer Tariq: «Jeg vil si at det var frøet.»  

Å gjenfortelle et minne 

Sjangervalget skaper en vedvarende usikkerhet hos leseren. Hva har Vitanza lagt til, og hva har han trukket fra? Hvor mye av det Tariq forteller er sant, og hvor mye er påfunn? En av bokas sterkeste scener utspiller seg, ikke overraskende, i Syria: en hodeløs Assad-soldat slepes etter en pickup, mens en gjeng unger løper etter bilen, kaster stein, jubler. Scenen med liket får Tariq til å tvile på menneskeheten, forteller han, sånt gjør man ikke i islam, selv ikke mot sin verste fiende. Men på neste møte med Vitanza, kommer det for en dag: egentlig syntes han det var litt tilfredsstillende å observere gleden til syrerne da, hevnlysten. «… jeg vil bare at du skal ha hele bildet. Det ga ro i sjela å se at det liket ble dratt etter bilen.» 

Hendelsen presenterer oss for to ulike versjoner av Tariq, viser oss mulige måtene å gjenfortelle et minne på. Tankene trekkes til Jonas Hassen Khemiris Alt jeg ikke husker (2016), en roman som tar for seg minnenes lumske natur. Samuel, den 26 år gamle hovedpersonen, lever ikke lenger. Gjennom samtaler og epostutvekslinger med folk som sto ham nær forsøker en forfatter å lappe sammen livet hans. Alle husker Samuel ulikt. Alle har sine egne historier, sine egne minner. Sånn er det også med Tariq. Han lever fortsatt, men minnene må pusles sammen, velges ut, både av ham selv og Vitanza.  

Kriblende uhygge 

Usikkerhet og uro er også stikkord for Vitanzas forfatterskap. Både hans uhyggelige debutroman Urak og andreboka Sub Rosa består av tekster med upålitelige fortellere: minner i ferd med å gå i oppløsning, fortellinger som unndrar seg å gi entydige svar. Den kriblende uhyggen jeg følte på da, er tilstede også i Dette livet…: den er bombeflyene over Aleppo, ruinbyene, henrettelsene, den er lyden av tønnebomber «som om hele jordkloden får vondt og brøler.» 

Skildringene oppleves ofte så umiddelbare – så ekte – de nærmest bykser mot oss. Til dels skyldes det formen Vitanza har valgt – selv om hovedpersonen selv ikke virker å være helt enig: «Den formen du har valgt, jeg vet ikke. Det er helt greit at det er ganske løst liksom. Det funker bra på den delen om Murree, men etterpå, i ungdomstida, synes jeg ikke formen fungerer like bra. Det er litt overflatisk, skjønner du?» 

Grepet om en helt gjennomsiktig prosess («Skriv at det var dagen etter eller noe, så blir det mer flyt») kunne lett blitt kunstig og rart, men framstår her som bokas store styrke; det er den som gjør at vi virkelig kommer under huden på Tariq. Den muntlige, slentrende tonen føles så naturlig («Og da var det bare sånn, ok, nå er jeg her, liksom») og balanseres godt med Vitanzas presise og vitale språk (en kake i Syria smakte som «verste rave party inni munnen»).  

Det store spørsmålet 

Boka blir til mens vi leser: vi sitter i besøksrommet, sammen med Tariq og Vitanza, vi tar del i forfatterens frustrasjoner, Tariqs tvil. Blanklinjene som erstatter Vitanzas spørsmål, blir våre spørsmål, også vi lurer (det samme gjør sikkert PST): Hva var det som fikk deg til å kjøre avgårde til Syria med kompisen din? 

Ja, hvorfor dro han? Tariq ser ikke lyset med én gang, troen sniker seg innpå, forsterkes av tomheten, meningsløsheten han kjenner på. Dermed blir romanen også en beretning om viktigheten av å føle en tilhørighet, ønsket om å bli noe mer, noe større. «Jeg hadde vært på alle festene, prøvd alt som var å prøve av dop, seddelbunken var så tjukk at den ikke fikk plass i lommeboka engang, jeg hadde damer nok om jeg ville, men alt var tomt. Tjue år gammel, deltidsjobb på Maximat, småkriminell, på vei mot ingenting.» 

Så han begynner å be. I bønnen finner han en dyp ro, noe skjer inni ham: «følelsen jeg fikk da jeg ba. Det var som å dra ut proppen i bunnen av badekaret. Plupp. Så begynte all faenskapen å renne ut.» Han blir «hekta» på islam, kutter ut dop, lar skjegget gro. Samtidig er den arabiske våren i gang, og Assads regjeringsstyrker har begynt nedslaktingen av folket sitt. Imamene ber for Syria, fordømmer Assad, Tariq samler inn penger og klær til Syria. Men det er ikke nok. Han er frustrert, vil bidra. Sammen med kompisen Arbi bestemmer han seg for å reise. De har ingenting å leve for, men de har funnet noe å dø for: Martyrdom.  

Et fullverdig menneske 

Dette livet… er blitt så mye mer enn en «beretning om en norsk fremmedkriger», mye takket være Vitanzas evne til å vise fram det menneskelige, mangefasetterte i sin hovedperson, sammen med Tariqs evne til selvrefleksjon. Det er noe rørende ved naiviteten de to kompisene utviser: hvor lite de vet om konflikten og de ulike grupperingene, annet enn hva de har googlet seg fram til; hvor maktesløs Tariq føler seg når ting ikke blir som han hadde trodd: «Jeg hadde reist hele veien til Syria for å hjelpe befolkninga her, og når jeg virkelig trengtes hadde jeg ingenting å bidra med. Jeg ble svimmel, satte meg ned på fortauskanten, bet tenna sammen og gråt.»  

Tariq er kanskje «fremmedkrigeren» som sitter inne. Men Vitanza har gjort ham til et fullverdig menneske i all sin kompleksitet, en man både kjenner frustrasjon, sympati og godhet for. Kanskje aller viktigst forstår vi hvordan noe som oppleves som meningsløst for så mange, kan kjennes så meningsfylt for noen. 

Powered by Labrador CMS