Kritikk

Uhyre velkomponert

Uhyret er en respektfull og språklig lekende roadroman om depresjon og selvmord – med en urne som absurd-morbid handlingsmotor. 

Publisert digitalt

Terézia Mora  

Uhyret 

Oversatt fra tysk av Pål H. Aasen 

Solum 2016  

681 sider 

Urnen inneholder asken etter Flora Meier, en ungarsk kvinne som tok livet sitt 37 år gammel. Det har snart gått et år siden hun døde, men hvor skal urnen settes ned? spør mannen hennes seg, den 46 år gamle dataingeniøren Darius Kopp. ”Han har navn etter en perserkonge, men er blond som en hveteåker”, skriver Flora om D for Darius i sine etterlatte notater. Fordi Flora skrev alt på ungarsk, enda hun påsto å ha brutt med alt som hadde med Ungarn og morsmålet sitt å gjøre, får han dem oversatt. Står det noe der som kan gi ham – og leseren – svar på hvem Flora egentlig var? Og hva skriver hun om Darius? 

Trilogi om Darius Kopp 

Den prisbelønte ungarsk-tyske forfatteren og oversetteren Terézia Mora (f. 1971) skrev om Flora og Darius første gang i romanen Der einzige Mann auf dem Kontinent (”Den eneste mannen på kontinentet”) fra 2009. Uhyret (Das Ungeheuer) fra 2013 er dermed andre del i en planlagt trilogi om Darius Kopp. Solum forlag har gått rett på nummer to, sannsynligvis fordi Uhyret fikk stor internasjonal oppmerksomhet da den mottok Den tyske bokprisen i 2013, men også uten problemer kan leses som en frittstående roman. Men har Darius Kopp potensiale i seg til hele tre romaner? Uten å ha lest den første lar jeg meg i alle fall sjarmere av denne temmelig tids- og alderstypiske figuren: han studerte IT på 90-tallet, hadde en godt betalt jobb i Berlin rundt årtusenskiftet, giftet seg like før flyene kjørte inn i tvillingtårnene, mistet jobben under finanskrisen i 2008. Han har måne og noen kilo for mye, men er slett ingen nerdete og dysfunksjonell einstøing uten dametekke eller kompiser å drikke øl med. Hele livet har han vært del av en gruppe, enten det har vært et bofellesskap eller et firma. I motsetning til sin kone Flora, som han etter kort tids bekjentskap innså var en person som likte å være alene og som ”var alene i verden”, blir han nervøs og får panikk av å gjøre ting helt på egenhånd. I løpet av romanen kommer han med flere innrømmelser om seg selv, også av typen ”jeg er skrudd sammen litt enkelt, mat og sex, og så er jeg fornøyd.” Så enkel og endimensjonal er han imidlertid ikke, men han er garantert enklere skrudd sammen og har mindre bagasje med seg enn Flora, enda han er oppvokst i DDR, noe han aldri gjør annet enn humoristiske numre ut av. De mange motsetningene mellom Darius og Flora er en fordel for dynamikken i forholdet mellom dem, og i romanen. 

Nyskapende fortellerperspektiv og oppsett 

Uhyret griper ikke tak i meg fra første side. Mest på grunn av forvirring rundt hvem som forteller historien om Darius Kopp. Perspektivet skifter raskt mellom en tredjeperson- og en førstepersonforteller, som her: ”Fra august i fjor til juni i år hadde ikke Darius Kopp vært ute av leiligheten sin. I begynnelsen kom det folk, mennesker jeg ikke er helt likegyldig for […]” Etter å ha knekt Terézia Moras perspektivkode, nemlig at jeget tilhører Darius og glir i ett med tredjepersonfortelleren, er alt uproblematisk. Teksten, inkludert den norske oversettelsen, framstår som levende og autentisk og delvis uredigert i form av synlige strykninger. Mora hopper høyt og lavt på språkskalaen og utviser stor stilmessig variasjon. Store deler av teksten har et muntlig preg i form av dialoger og Darius Kopps indre monologer. Han fører selvresonnerende enetaler eller deler tanker med avdøde Flora og med romanens andre kvinnelige ”du”, den unge haikeren Oda fra Albania som han forelsker seg i. Noen steder vet man ikke hvem av kvinnene ”du” referer til, noe som skaper en fiffig tvetydighet. 

Uten å ha lest så mye som et ord av Uhyret kan man fastslå at den skiller seg ut: Dreier det seg om to separate litterære verker i én og samme forpakning? Hver eneste side er nemlig delt i to med en horisontal, rett strek på midten. På øvre del er det Darius Kopp som er protagonist, og det skal ta hele 83 sider før det kommer noe som helst under streken. Det rent optiske ved de blanke halvsidene skaper undring og forventning. (Eventuelt også forargelse over sløsing med papir.) Jeg håpet at det var Flora som omsider skulle få komme til orde, at jeg i likhet med Darius skulle få lese hennes notater og få innblikk i hva som lå bak selvmordet. Her skuffer Terézia Mora ikke, selv om hun langt ifra besvarer alle spørsmål. Notatene består av oversatte filer fra Floras laptop som gjengis fortløpende og kronologisk, før det med jevne mellomrom kommer nye blanke nedre halvsider. Flora-intervallene kan tolkes som en avspeiling av Darius Kopps lesehastighet: Først går han hardt ut og leser lange strekk, så må han legge notatene til side, antakelig for å fordøye innholdet og i frykt for fortsettelsen – og fordi han overhodet ikke er et lesende menneske (i motsetning til den litteraturelskende Flora). Uhyrets uvanlige todeling krever en aktiv leser på en helt annen måte enn en konvensjonell roman. Jeg tok meg i hoppe en del fram og tilbake, særlig der jeg ville lese videre om Flora og dermed måtte bla flere sider bakover for å gjenoppta Darius-tråden. Noen vil nok oppfatte dette udefinerte eller frie lesemønsteret som forstyrrende. Jeg opplevde det som et skjerpende og friskt grep. 

Verdens mest ensomme 

Helt sikkert er det at Uhyret – og Darius Kopp – ikke hadde vært det og den de er uten Flora Meier. For meg trer begge protagonistene for første gang tydelig fram i følgende avsnitt (på side 39), hvor Darius gir en komprimert beskrivelse av omstendighetene rundt Floras selvmord: 

Først dro hun bare ut på landet, vi hadde begge nettopp mistet jobben, og det var ikke første gang, slikt kan skje, men hun avviste ganske enkelt alt, hun nektet å vise seg i byen igjen, hun nektet å sette sin fot i leiligheten, hun holdt ut hele den stormfulle høsten og hele den harde vinteren i en hytte i skogkanten, så harde vintre som de siste to har jeg aldri opplevd, hun kom seg gjennom alt dette, og så døde hun likevel da våren kom. Hun hengte seg, i et tre, et stykke fra veien, halvannen dag tok det før noen fant henne, barføtt, jeg så henne ikke, men jeg vet at huden på føttene hennes var så tynn, alltid. Det er et mareritt alt sammen.  

Fra å være ”den eneste mannen på kontinentet” er Darius Kopp den mest ensomme mannen på kontinentet uten sin Flora, selv om ensomheten inntrådte mens hun ennå levde, eller som han uttrykker det: ”Aldri følte jeg meg ensom, før jeg ble kjent med deg.” Darius faller inn i det som legen kaller en middels sterk depresjon, mens han selv normaliserer det hele og kaller det sorg. Sorgprosessen starter imidlertid ikke før han makter å forlate leiligheten og setter seg i bilen. Den har tjent som fluktinnretning for ham og Flora en rekke ganger. Nå vil det hjelpe å reise fordi han tvinges til å være sammen med andre mennesker, men han er usikker på reisens mål, for ”hvor skal du så dra, når det ikke er en by, men et menneske som er blitt hjemmet ditt?” 

Roadroman  

Det konkrete målet for Darius Kopps reise er å finne et egnet hvilested for sin avdøde kone. Floras hjemby i Ungarn er et naturlig første stopp, hvor han håper å finne spor etter henne, eventuelt snakke med noen som kan ha kjent henne en gang i tiden. Han befinner seg i en dagdrømmetilstand og ser for seg hvordan han i superheltstil redder Flora bort fra dette stedet 20 år tidligere. På skolen hun var elev mellom 1985 og 1989, finner han navnet hennes og formulerer i sitt eget hode en tekst som om den sto på en plakett:  

Meier Teodóra Flóra (1971-2009), senere Darius Kopps hustru, utmerket kokk og elskerinne, lojal venninne og leser, som ikke lyktes fullt med å realisere sine talenter, og som til slutt ga tapt for fortvilelsen og frivillig gikk ut av de levendes rekker. 

I starten vandrer Darius ensom rundt på fremmede kirkegårder og opplever ved et pinlig tilfelle det han kaller den reisendes ydmykelse: ”Drite på en kirkegård. Det er ikke med vilje, men jeg er jo også bare et menneske.” Underlig nok har Darius begitt seg av sted uten Floras urne i bagasjerommet. Han får den illegalt ettersendt til Budapest for den nette pris av 10 000 euro. I tilbakeblikk forteller Darius om reisene Flora og han foretok sammen, om at forholdet fungerte best når de var på ferie. Hvor kunne de dra for en billig penge etter at begge hadde mistet jobben? 

Budapest, sa han. Tannsjekk inkludert. 

Han flirte, det gjorde ikke hun. 

Jeg tror, sa han forsiktig, at jeg har forstått litt av hvert. At det var mye som var vondt. Men vil du virkelig aldri dit igjen? 

Hun trakk på skuldrene. 

Jeg synes det er rart. Jeg er gift med en ungarsk kvinne, og har aldri vært … 

Hvis du vil til Budapest, så dra dit. Få sjekket tennene dine. 

Den gangen hadde de reist sammen til Budapest og bodd primitivt ved jernbanestasjonen. Det hadde vært kaldt i byen, også dem imellom, mest fordi begge hadde hatt nok med seg selv: Darius ble tynget av arbeidsledigheten som aldri tok ferie, og Flora ønsket åpenbart ikke å bli påmint om sitt tidligere liv i den ungarske hovedstaden, selv om hun til slutt hadde åpnet seg og fortalt hvor hun hadde bodd og hvordan hun i to år forgjeves hadde lett etter sin mors grav. Den felles Budapest-ferien havner i et nostalgisk og oppklarende lys når Darius kommer tilbake, bare ledsaget av Floras aske og notater. Han leser med stoisk ro at hun må ha ligget med gud og hvermann før hun møtte ham. Og han viser full forståelse for at hun aldri fortalte ham om abort og selvmordsforsøk: ”Hva skulle man egentlig ha sagt, og når.” Det som virkelig gjør ham sjalu og opprørt, er at hun har hemmeligholdt sitt parallelle liv på ungarsk: Han kjenner seg bedratt av selve språket i Floras notater, hvor det står forbausende lite om ektemannen.  

Etter å ha reist rundt i Ungarn, setter Darius Kopp og et fargerikt utvalg haikere kursen mot Slovenia, Albania og Georgia. Darius (via Terézia Mora) har et godt og verdensåpent blikk for omgivelsene og et øre for historien og de ulike språkene. Han har en beundringsverdig tålmodighet med sine medmennesker, med unntak av da han tilfeldigvis møter sin far (”den forfengelige gamle grisen”) på en slovensk karaokebar. Darius’ overraskende a cappella-nummer må sies å utgjøre romanens klimaks. Da han senere er i Georgia med en slitsom og selvopptatt brite, føler jeg meg mer utmattet enn Darius gir innrykk av å være. Her opplever jeg teksten av og til som overflødig gjentakende på grunn av mange doble replikker på engelsk og norsk.  

Flora Meiers kamp  

Floras nedtegnelser starter ni år før Darius Kopp reddet henne fra en fallende strømkabel i Berlin. Datafilene inneholder alt fra tradisjonelle dagboknotater og selvbiografiske dikt til detaljer om psykiske preparater og deres bivirkninger. Til sammen tegnes et komplekst bilde av en kompleks person med sterk selvforakt, som prøver å forstå seg selv og egne lidelser. Var det sant som Floras bestemor alltid hadde sagt, at moren hennes var en hore? Dette skriver Flora et dikt om, på sin måte: 

Om hun var hore eller ikke, vet man ikke sikkert 

Bestemor vurderte det slik, men for henne var jo alle 

Jeg også selvsagt 

På toget, da en mann spurte om det var ledig plass i kupeen, 

Sa jeg, som sant var, ja 

12 år gammel 

skitne lille hore 

[…]  

I oppveksten hadde Flora vært hos besteforeldrene i helger og ferier, og ellers bodd på internatskole. Hun avslører en sterk ambivalens til sin ungarske bakgrunn når hun ett sted skriver at ”[d]et er […] som om språket hele tiden fører med seg ting. Det gjør vondt å bruke det. Jeg kan ikke engang si trikk på ungarsk uten at det slår meg i bakken.” Mens hun i et senere notat føler noe helt annet for morsmålet: ”En gang måtte jeg ta en telefon på ungarsk. Fem minutter der jeg kjente meg trygg.”  

Flora Meier dokumenterer, om enn ikke bevisst som et litterært skrift, sin kamp mot det som vokser seg til et stadig større uhyre: den uhåndgripelige depresjonen hun ikke vet hvor kommer fra, bare at den stadig kommer (sterkere) tilbake. Hun ble innlagt med depresjon lenge før hun møtte Darius Kopp. Hun får diagnosen bipolar affektiv lidelse. Selv mistenker hun at hun ikke er depressiv, men bare svært ulykkelig. Hun søker tilflukt og råd i litteraturen: Hun ønsker å finne opp seg selv på nytt, som en litterær figur. Rett som det er siterer hun tyskspråklige (deriblant Thomas Bernhard) og ungarske forfattere – og Roland Barthes: ”En gal som skriver, er aldri bare helt gal.” Senere viser hun til Barthes’ råd mot galskap, nemlig kjærlighet, uten å si hva hun mener om dette rådet. Var ikke Darius Kopps kjærlighet til henne sterk nok, eller hennes til ham? Floras notater gir assosiasjoner til sosiologen Emile Durkheims Selvmordet, hvor han skriver at ekteskapet – for menn – reduserer risikoen for selvmord. Etter Floras selvmord resonnerer Darius med seg selv og normaliserer det å være psykisk syk: 

I årevis gikk alt bra. Behagelig. Altså ideelt. 

Ble det ikke ødelagt av de nervøse sammenbruddene hennes? 

Nei. Hvis hun hadde vært dum, eller slem, det ville ha ødelagt. Og: Man kan også utvikle rutiner som tar høyde for sammenbrudd. 

Oversettelse som overlevelse 

Terézia Mora har ikke skrevet en håndbok om hvordan takle sammenbrudd og depresjon, selv om både Darius og Flora sier noe om hva som fungerer for dem. På et tidspunkt er Flora overbevist om å ha funnet en løsning: ”Faste og oversette. Jeg gjør ingenting annet. Jeg er lykkelig.” Med andre ord, uten at verken Flora eller Darius sier det direkte, er hun lykkelig når hun kan jobbe med ungarsk, dette språket fra den vanskelige fortiden som hun hevder å ha brutt med. Hun må være svært språklig begavet siden hun oversetter både fra tysk til ungarsk og vice versa. Er hun kanskje også oppvokst tospråklig, i likhet med forfatteren og oversetteren Terézia Mora? Mora vokste opp blant den tyskspråklige minoriteten i Ungarn, i den lille byen Sopron (på tysk Ödenburg) like ved grensa til Østerrike. Etter kommunismens fall reiste hun til Berlin og studerte blant annet hungarologi – altså sitt eget hjemlands språk og kultur – ved Humboldt-universitetet. Hun gjorde berliner av seg uten å bryte med det ungarske, tvert imot: Hun har oversatt flere ungarske forfattere til tysk, ikke minst den store Péter Esterházy (1950-2016). Sin ungarske bakgrunn og interessen for litteratur og oversettelse overfører Mora på Flora Meier, som i Uhyret skriver om sitt syn på oversettelse, at hun vil ”beholde kildespråkets særegenheter, også når de klinger fremmed på målspråket, for bare slik er det mulig å utvide leserens horisont og forbli trofast mot originalen.”  

Oversetter Pål H. Aasen ser langt på vei ut til å dele dette synet. Han lar det fremmede ved et uttrykk som die Plötzlichkeiten des Straßenverkehrs forbli fremmed i den norske versjonen når han skriver bytrafikkens plutseligheter. (Dette eksempelet, med flere, redegjør Aasen for i BLA nr. 4, 2016.) I andre tilfeller frigjør han seg fra originalen, av og til på bekostning av trofastheten, men ofte med gode norske ord og uttrykk som resultat. Det er dessuten gledelig å se en oversetter som løsriver seg fra myten om at tysk er et formelt språk som må oversettes til varianter av riksmål. At tysk er et språk med flust av nyanser og stilnivåer, er Mora et kroneksempel på, og noe Aasen overfører fint i sin oversettelse.  

Hvordan skal det ende? 

Terézia Moras opprinnelige plan for trilogien om Darius Kopp var at han gradvis skulle miste alt: jobben, kona og til slutt livet. Etter å ha skrevet Uhyret, ble hun i tvil om sin romanhelts endelige skjebne. For litterære figurer finnes det bedre løsninger enn døden, uttalte hun til Frankfurter Allgemeine Zeitung. Er Darius Kopp i stand til å vokse og utvikle seg? Hvis han ikke er det, er det meningsløst å skrive en tredje del, mente hun. For meg lever Darius Kopp videre der ute i skrivende stund, med en urne i bagasjerommet og på jakt etter ny kjærlighet, ny jobb og ny livsmening. Mens Terézia Mora vurderer om Darius Kopp har livets rett, har hun skrevet novellesamlingen Die Liebe unter Aliens. Jeg håper Solum satser videre på dette svært interessante forfatterskapet. 

Powered by Labrador CMS