Tomhet og jag etter vind

Marguerite Duras’ siste bok nærmer seg dødens stillhet, forfatterskapets forstumming, «tomhetenes tomhet».  

Marguerite Duras 

Det er alt 

Oversatt av Silje Aanes Fagerlund 

Etterord av Anne Helene Guddal 

Transfe:r, 2016 – 64 sider 

 

Nylig så jeg Marguerite Duras’ film India Song fra 1975 på nytt. Første gang jeg så den var tidlig på 90-tallet, og minnet jeg hadde av den var vagt. Jeg husket en blanding av skuffelse og irritasjon, en ekstrem opplevelse av stillstand, og var ganske sikker på at skuespillerne befant seg liggende på gulvet gjennom størstedelen av filmen. Det siste viste seg å være feil, men den ene scenen hvor de faktisk ligger på gulvet, utslått av den indiske varmen, må ha gjort ekstra sterkt inntrykk på meg, kanskje som det ultimate bildet på den stillstanden som filmen ganske riktig er preget av, og som også denne gangen gikk meg litt på nervene. Fortsatt var filmen mildt irriterende og tålmodighetskrevende å komme gjennom, men samtidig vakker og fascinerende, og det som fascinerte meg sterkest nå var ting jeg helt hadde glemt, først og fremst lydsporet, og kontrasten til det tilbakeholdte, tause, apatiske persongalleriet. Merkelig nok husket jeg ikke dette fantastiske lydsporet med sang og poetiske voiceoverkommentarer, som kulminerer med den ulykkelige visekonsulens desperate, nattlige skrik, i fortvilelse over en umulig kjærlighet.  

Nettopp ensomhet og kjærlighetslengsel, lidenskap og lidelse som eksistensielle grunnvilkår, er kjernetema gjennom hele forfatterskapet til Duras, og måten hun skriver om det på er nok i stor grad det som gjør at jeg stadig vender tilbake til henne, for å lese mer og for å lese på nytt.  

Den siste boken 

Kanskje kan man si at Duras skriver om kjærligheten som en umulig mulighet, eller en mulig umulighet – også i den aller siste boken hun ga ut, den lille boken C’est tout, som utkom på norsk på Transfe:r forlag på tampen av fjoråret, med tittelen Det er alt. Oversettelsen er utført av Silje Aanes Fagerlund, som også sto bak den lille boken Å skrive, bestående av tittelteksten fra Duras’ Écrire (1993), som kom på samme forlag i 2014.  

Den første utgaven av C’est tout kom mens Duras fortsatt levde, i 1995. Den definitive, noe utvidede utgaven som den norske oversettelsen bygger på kom i 1999, det vil si tre år etter at Duras døde den 3. mars 1996, 81 år gammel. Det er alt er en spesiell bok i forfatterskapet, ikke minst fordi hun visste at den kom til å bli den siste. Hun var alvorlig syk, ventet på å dø, og ville skrive en siste bok, en «forsvinningens bok». Ut over den gjennomgående kjærlighetstematikken handler det nettopp om hennes egen eksistens helt på kanten av livet; om skrivingen, om forfatterskapet og ettermælet, og om døden, som hun ser som en definitiv slutt: «Det er så vanskelig å dø. / På et visst punkt i livet er det hele over. / Jeg merker det: Det hele er over.» Også formelt skiller Det er alt seg ut; den fremstår som en slags dagbok, en samling daterte notater, stort sett kronologisk organisert, som en nedtelling mot dødsøyeblikket. Datoangivelsene fungerer også som en form for taushetsmarkører, ettersom det ofte kan gå lang tid mellom nedtegnelsene. Samtidig som Duras holder seg fast i ordene, nærmer hun seg dødens stillhet, forfatterskapets forstumming, en «tomhetenes tomhet»: «Tomhetenes tomhet. / Alt er tomhet og jag etter vind. / De to setningene er utgangspunktet for all litteratur her på jorden,» skriver Duras, og kobler seg selv på bibelsitatet: «Jeg er jag etter vind.» Det er alt er en minimal bok, bestående av små monologer, delvis satt opp som poesi, iblandet en rekke knappe dialoger mellom «M.D.» og «Y.A.», det vil si Marguerite Duras selv og Yann Andréa, hennes partner de siste 16 årene av hennes liv. Boken er også dedisert til ham: «Til Yann, min nattlige elsker. / Underskrevet: Marguerite, denne forgudede elskerens elskede (…)»  

Henvendt og bortvendt 

Det er Yann Andréa som skriver tekstene ned på maskin, etter diktat av Duras. Det er nærliggende å tenke at dialogpartiene er gjengivelse av reelle samtaler, og at Yann er med på å drive boken fremover ved å «intervjue» henne. Men Yanns spørsmål kan like gjerne være diktert av Duras. Tekstene kan virke henvendte og bortvendte på samme tid, flere av dem kan leses som kjærlighetserklæringer til Yann, men ofte virker det som om Duras maner frem en slags drømmepartner, en idealisert elsker, en hun ikke har navn på: «Jeg er sammen med elskeren min. / Navnet hans kjenner jeg ikke. / Det er ikke viktig.» Dessuten kan man kanskje si at den virkelige Yann både er og ikke er identisk med tekstens Yann. «Du begynner å bli vakker. / Jeg ser på deg. / Du er Yann Andréa Steiner,» skriver Duras et sted i Det er alt. Riktignok tok Yann, som egentlig het Lemée til etternavn, i bruk navnet Yann Andréa etter at Duras ga ham det da de møttes sommeren 1980. Men med det oppdiktede navnet Yann Andréa Steiner, som også er tittelen på boken fra 1992 hvor Duras skriver om møtet med Yann, skriver hun ham inn i forfatterskapet som en slags navneslektning av karakterene Lol V. Stein og Aurélia Steiner. Denne dobbeltheten, mellom Yann som tekstlig størrelse og Yann som reelt nærværende og medvirkende person, blir ikke akkurat mindre besnærende av det gåtefulle ved forholdet mellom den aldrende forfatterinnen og hennes 38 år yngre, homofile elskede.   

Silje Aanes Fagerlund gjengir tonen i C’est tout på en god måte, og stort sett er betydningene ganske presist oversatt. Noen valg kan jo alltid diskuteres, og en ting som kan diskuteres her, er hvorvidt man burde oversette franske høflighetsformer til de nå utdaterte norske formene «De» og «Dem». Fagerlund har heldigvis valgt å ikke gjengi slike tiltaleformer, og unngår dermed å gi boken et gammelmodig og stivt preg på norsk, men mister samtidig noen nyanser i tiltalen. Yann henvender seg konsekvent til Duras med høflighetsformen «vous», mens Duras skifter mellom å tiltale et «vous» som noen steder både kan oppfattes som et «De» og et «dere», og å snakke til et «du». Det er noen ulike lag av distanse og intimitet i disse tekstene, som understrekes med tiltaleformene. Der hvor Duras tiltaler Yann i du-form, er det heller ikke alltid en henvendelse preget av nærhet, av og til har hun snarere en litt nedlatende tone: «Yann, føler du deg ikke litt som et vedheng til Duras?».  

Avskjedsordene 

I noen av de mest gripende og urovekkende passasjene i Det er alt, henvender den døende Duras seg til Yann, eller til en navnløs elsker, eller kanskje også til leseren, og sier «kom». Oppfordringen gjentas i ulike variasjoner gjennom boken, det er som om hun ber om følge inn i døden, ber om å slippe å møte den alene, ber om et siste overskridende, symbiotisk øyeblikk. «Gi meg et kjærtegn. / Kom inn i ansiktet mitt med meg. / Fort, kom.» I den første utgaven fra 1995 slutter boken med en slik passasje, datert 1. august: «Jeg tror det er over. At livet mitt er slutt. / Jeg er ingenting lenger. / Jeg har blitt virkelig skremmende. / Jeg henger ikke sammen lenger. / Kom fort. / Jeg har ikke lenger noen munn, ikke noe ansikt.» Det er en slutt som virker mer akutt og angstfylt, og også mer poetisk, enn de siste ordene i den definitive utgaven, som utgjør en mer konvensjonell avskjed: «Jeg elsker deg. / Farvel.» Men som siste ord i et forfatterskap som til de grader kretser omkring kjærligheten og tapet av den, gir denne avslutningen datert «Lørdag 29. februar, kl. 13» kanskje allikevel mer mening. 

Emneord: