Norrøne strømninger i norsk fantasy

Fantasy kan ha mange former og være så mangt, men trenden blant fremadstormende norske fantasyforfattere synes å være å trekke tydelige veksler på norrøn mytologi og gammel folketro – gjerne med koblinger til vår tid og et samfunn vi kjenner oss igjen i.  

Tone Almhjell 

Maretorn  

Gyldendal, 2016 

340 sider 

 

Lise Forfang Grimnes 

Blodskraft  

Aschehoug, 2016 

371 sider  

 

Asbjørn Rydland 

Galderstjerna  

Samlaget, 2016 

333 sider 

 

Hvordan ville du ha reagert hvis du plutselig en dag ble sugd inn i et PC-spill gjennom en magisk portal? Hvordan tror du det hadde føltes å få vite at du hadde vaskekte hulderblod i årene dine? Tenk om du hadde funnet en mystisk verden hvor ditt kjæreste kjæledyr hadde fått nytt liv og kunne snakke som et menneske? Hva om du med ett måtte forholde deg til magiske runer eller vesener du trodde bare hørte hjemme i gamle folkeeventyr og mytologi? Dette er virkeligheten for de unge hovedkarakterene i bøkene til Tone Almhjell, Lise Forfang Grimnes og Asbjørn Rydland når de må hamle opp med onde krefter og skapninger de ikke engang trodde fantes. BLA har tatt for seg tre nye fantasyserier av norske forfattere, og undersøkt hvilken rolle det norske og nordiske spiller i fortellinger om og for barn og unge.  

Huldra fra Stovner 

Lise Forfang Grimnes debuterte i 2014 med boka Kaoshjerte, som fikk både Kulturrådets debutantpris og Østfoldungdommens kritikerpris. I denne boka skriver hun om Stovner-baserte Minja, som 16 år gammel viser seg å være av Hulder-ætt, og derfor har uante krefter. I moderne drakt gjør bergtakingsmotivet sitt inntog i romanen, og bestevennen Josef havner hos de underjordiske, og må reddes ut igjen.  

I oppfølgeren Blodskraft fra 2016 treffer vi igjen Minja, som i større grad har lært seg å akseptere opphavet sitt og evnene sine. Vennskapet mellom henne og Josef er imidlertid ikke som det var: Josef velger å bryte helt med Minja, som blir knust og føler seg helt alene. På egenhånd må hun hamle opp med de voldsomme kreftene som bor i henne, og som hun ikke har lært seg å kontrollere enda. Minja hentes til mormoren sin, hvor hun får øvelser hun må gjøre for å trene seg opp til å kontrollere kreftene sine.  

Gammelt blod 

Det viser seg etter hvert at Minja ikke bare har hulderblod i seg, men også såkalt «Gammelt Blod», og at hun er etterkommer av de første historiefortellerne, hvis kunnskap hun må bruke sammen med lærdommen hun har fått fra mormor i en kamp mot ondskap og mørke. Minja finner ut at hun har slekt fra Iran, og den mystiske tante Pari dukker opp for å hente henne hjem. Minja tar et oppgjør med slektningene sine på begge sider av familien, og ber innstendig om å få slippe å bli behandla på bakgrunn av hva slags blod som løper i årene hennes; hun vil helst bare være seg selv og være vanlig.  

Grimnes har i Blodskraft fotfeste i en moderne, norsk ungdomskultur fra et urbant strøk, men trekker veksler på gammel, nordisk folketro og naturmytiske skikkelser som huldre. Gjennom noen av hovedkarakterenes forbindelser til Iran, finner hun en naturlig bro over i en annen fortellertradisjon enn vår egen, og viser at fortellinger og naturmyter er noe universelt, selv om vi her i vår lille krok av verden i nord nok ofte tenker at ideen om underjordiske er noe som er vårt. Grimnes forfører leseren ved å la to rike fortellertradisjoner møtes i fortellinga om ei litt uvanlig jente som mest av alt vil leve et helt vanlig ungdomsliv på Stovner. Det ryktes at serien er tenkt som en trilogi, og jeg venter i spenning på å se om Minja virkelig er tilfreds med alminnelig ungdomsliv på Stovner, eller om hun kanskje faller for fristelsen til å utforske evnene og de fascinerende slektene sine ytterligere.  

I kjæledeggenes drømmeland 

Tone Almhjell ga i høst ut, Maretorn, oppfølgeren til den spennende boka Vindeltorn fra 2013. Serien har høstet lovord fra både norske og amerikanske kritikere. I Maretorn får leseren et gjensyn med både karakterer og miljøer fra Vindeltorn, men i oppfølgeren er det Niklas som overtar som hovedkarakter etter bestevenninna, Lin, som hadde denne rollen i den første boka. Sammen med den snakkende gaupa Tyst skal han stanse magiforgiftninga som lekker inn i Sommerhjell og gjør at de voksne der oppfører seg så rart.  

Gyldendal markedsfører bøkene som passende for lesere mellom 9 og 13 år, men de egner seg nok også godt for yngre barn også, i hvert fall i høytlesningsstund sammen med en voksen. Den mystiske parallellverdenen som hovedkarakterene kommer til huser nemlig noen skrekkelige monstre som er vanskelige å overvinne. Disse hevngjerrige og skumle skapningene har attpåtil som prosjekt å ta seg til menneskebarnas vanlige verden, til primærverdenen, hvor familiene deres bor, for å ødelegge og forpeste. Det nifseste for de yngste leserne er nok likevel at de voksne i primærverdenen ikke er trygge og stabile støttespillere for barna. Noen av de voksne er gamle og skrøpelige, noen plages av skumle mareritt, mens andre bukker under for depresjon og sorg. I tillegg dukker de voksnes barndomstraumer opp, grensesteiner uler melankolsk om natta, og noen rom er fulle av fugleskjeletter. Barn som ikke er klare for erkjennelsen om at voksne har svakheter og er dødelige, vil nok heller foretrekke å hamle opp med de onde trollene i boka enn å føle på ansvaret for at de voksne rundt seg skal være lykkelige og friske, mentalt og fysisk. Av den grunn bør nok barn som er yngre enn anbefalt målgruppe være sammen med en voksen om denne serien – noen som kan utgjøre en motpol til de skjøre voksne i boka.  

Barn som har riktige forutsetninger for å ha glede av boka, enten fordi de er modne nok til å lese den alene, eller fordi de har et fang eller en armkrok, vil få en artig leseopplevelse, blant annet fordi boka lar leseren leke med tanken om at det finnes en egen verden hvor barns kjæledyr havner når de dør. Det er en fin og oppløftende tanke at alle kjæledyr man noensinne har vært glad i har det bra i en parallell verden til vår egen, og dette bildet balanserer det skumle, og gjør både troll og ulende grensesteiner, for ikke å snakke om knokkelnebb og spurvedrepende fuglekonger overkommelige. Med snakkende, vennlige dyr i hovedrollene kan man tillate seg å håpe på at det går bra til slutt.  

Med runer som cheat codes 

Asbjørn Rydland er allerede et kjent navn i fantasyhylla på biblioteket, som forfatteren av den prisbelønte Drakeguten-serien. Denne gangen er han aktuell med nytt konsept og nytt univers, og Galderstjerna, som kom ut høsten 2016, er første bok ut i serien Vegandi, og som er en av fem bøker som er nominert til Uprisen 2017. Boka handler om gamergutten Eirik og hans forflytning mellom ulike verdener. Eirik blir slått ned og våkner opp på sykehuset med noe som likner ei tatovering, som etter hvert viser seg å være en slags nøkkel til en portal som tar ham til en annen verden. Denne sekundærverdenen som Eirik etter hvert finner veien til, viser seg å være mistenkelig lik på verdenen han holder på å utforske i PC-spillet Reborn hjemme i primærverdenen. Eirik lærer at symbolet han er merka med, er en såkalt galder, en runeliknende inskripsjon som har magiske egenskaper. Noen galdre leger sår, noen kan «fryse» andre midt i bevegelser, og noen kan altså flytte mennesker mellom ulike verdener. Felles for alle galdrene er at de må tegnes på eller risses inn i noe, og «aktiveres» på en spesiell måte, ikke ulikt såkalte «cheat codes» i PC-spill, koder man kan taste inn for å få tilgang til visse fordeler som spillet ikke i utgangspunktet gir deg. Fortellinga tar en spennende vending når det viser seg at Eiriks venner også kan reise til parallellverdenen, når de bare holder på ham idet han påkaller portalgalderen. 

Ungdommelig dagligspråk 

I tillegg til disse magiske runene, finner vi spor fra den gamle, norrøne gudelæren i parallellverdenen, og fortellinga har generelt høyt tempo og lite dødtid. Språket flyter lett og overbevisende mellom ungdommelig dagligspråk, gaming-relaterte forkortelser og utdrag fra Håvamål, og man får inntrykk av at forfatteren selv har godt innblikk i alle disse språksjargongene. Boka vil nok kanskje særlig appellere til ungdom som selv driver mye med gaming, og som enkelt kan sette seg inn i både problemstillingene og forkortelsene som hovedkarakterene forholder seg til, men boka er ikke utilgjengelig for lesere som ikke har så mye erfaring med denne typen spill. Mange vil nok la seg fenge av Rydlands bruk av PC-spill som utgangspunkt for å utforske grensene mellom menneskelighet og guddommelighet, og man kan se slektskap med filmer som The Matrix og Avatar som tematiserer relasjonen mellom menneskelighet og narrasjon på ulike måter. Leseren sitter igjen med et ønske om at bokas antagonist mener det han sier når han på slutten freser at «Det er ingenting i forhold til det du er i ferd med å starta. Ingenting!» til Eirik; hvor går veien videre i neste bok hvis denne actionfylte boka er «ingenting» mot det som kommer?  

Fortellinger om fortelling 

En fellesnevner for disse fantasyromanene, er at de alle på et eller annet vis metakommenterer fortellinger og rollen disse spiller i alle menneskers liv. I Maretorn leser vi om en sekundærverden hvor mange av karakterene er basert på barns fantasier, et sted hvor deres kjæreste kjæledyr får bo og ha det bra. Onde troll som barn har dikta opp får også liv her, med samme styrker og svakheter som i barnas fantasi, og Niklas befinner seg med ett blant karakterer han selv har dikta fram i lek. Et av oppdragene hans er å forhindre at de bryter seg gjennom fra sekundærverdenen for å ødelegge primærverdenen på Sommerhjell.  

Rydland, på sin side, leker med utvisking av grensene mellom fiksjonsfortellinger i PC-spill og den virkelige verden. Ved å tre inn i en spillverden, blir hovedkarakteren, Eirik, ikke bare hovedpersonen i sitt eget liv, men også en sentral karakter i en annen fortelling, iscenesatt av noen andre, eller noe annet enn seg selv. Samtidig formes denne verdenen av hva mennesker i primærverdenen tror på, og det er dermed ikke bare i bruken av det menneskeskapte spillet som reiser spørsmål om fri vilje versus forutbestemthet. 

Blodskraft av Grimnes blir hovedkarakterene og leseren konfrontert med spørsmål om hvorvidt man kan snakke om menneskelige urfortellinger, eller tidløse vandrehistorier som sier noe universelt om det å være menneske. I tillegg har også kjente historiefortellere en sentral plass i handlinga, idet det trekkes paralleller fra Minja og tilbake til Sheherazade, den unge kvinna som bokstavelig talt fortalte historier for harde livet; vi kjenner henne som fortelleren av eventyrene i 1001 natt, som ved hjelp av cliffhangere fikk være i live enda en dag fordi kongen som ville drepe henne så gjerne ville vite hvordan det gikk videre i fortellingene hennes. Etter 1001 netter med spennende fortellinger, har kongen falt for Sheherazade, og gjør henne til dronning i stedet for å drepe henne. Og det er altså hennes etterkommere som dukker opp på Stovner, med evner til å skildre så levende at det de forteller kjennes helt ekte ut for dem som opplever det, og disse er Minja etterkommer av.   

Ved å spille på fortellingers rolle i menneskers liv, tilrettelegger forfatterne for at leseren inviteres til å reflektere over store, eksistensielle spørsmål om forutbestemte skjebner versus menneskers evne til å foreta selvstendige valg for å forme sine egne liv. Bøkene åpner også for spørsmål om narrativers rolle for å strukturere tanker og opplevelser til livsfortellinger, og om hvorvidt disse kan være sanne, eller i hvilken grad vi selv, bevisst eller ubevisst, bidrar til å forme dem gjennom narrativene våre, slik at vi får dem slik vi ønsker dem. 

Det norrøne og nordiske i fantasy for barn og unge 

En annen ting som disse bøkene har til felles, og som gjør dem ekstra interessante, er at de alle har barn og unge fra et samfunn likt vårt eget i hovedrollene, og at de trekker på gamle motiver fra gammel nordisk folketro og overtro. Vi treffer karakterer og motiver fra både norrøn mytologi, fra nordiske naturmytiske sagn, og fra tradisjonelle folkeeventyr, og de tre bøkene eller seriene som er omtalt her får dermed et motivisk slektskap til eksempelvis Siri Pettersens og Tonje Tornes sine fantasybøker. I alle disse seriene står det norrøne og nordiske sentralt i motiver og handlingsforløp, og også landskapene som skildres kunne vært inspirert av nordisk natur. Forfatterne skriver seg dermed inn i en europeisk fantasytradisjon hvor norrøn kultur og norrønt språk har en naturlig rolle, slik som hos eksempelvis Tolkien og Lewis, samtidig som denne norrøne kulturarven framheves som et særtrekk som gjør at man kan snakke om «nordisk fantasy». 

En del vil nok argumentere for at det er uheldig å fokusere såpass mye på elementer som regnes som «typisk nordiske» i vår tid, hvor nasjonalitet brukes som middel til å reise murer mellom mennesker, og hvor opphav, blodslinjer og familiehistorie er noen av hovedingrediensene i opprettholdelsen av slike skiller. I enkelte subkulturer som forfekter raserenhet som idealer, misbrukes symboler fra norrøn mytologi for å skape samhold innad i grupperinga, og for å etablere skanser mot andre. Det norrøne og det nordiske kan dermed ha negativt fortegn for enkelte, så det å velge å la norrøn mytologi og nordisk folketro få såpass mye plass i litteratur som har barn og unge som målgruppe, kan slikt sett anses som et dristig prosjekt. 

Både Almhjell, Grimnes og Rydland bruker imidlertid innslagene fra mytologi, eventyr og overtro på en samlende måte som gjør at det norrøne og nordiske framheves med særpreg, uten at det virker ekskluderende eller elitistisk. Forfatterne bruker snarere dette som utgangspunkt for samtaler med andre mytologier, kulturer og fortellertradisjoner, og gir dermed en fin ramme for fortellinger om barn og unge som forsøker å finne sin plass i verden. Dette prosjektet er kanskje særlig tydelig i Blodskraft, hvor Minja insisterer på at blodslinjer og opphav ikke skal få styre hvem hun er som menneske, og at man former seg selv og er ansvarlig for egne valg. Hun omtaler også Josef som broren sin, selv om de ikke biologisk sett er i slekt, og viser at man kan velge hvor ens egen tilhørighet skal være og hvor ens lojalitet skal ligge. Minja tar dermed avstand fra en slik puristisk tenkning som gjerne deles av ekstremistiske grupperinger som ofte bruker norrøne motiver som visuelle uttrykk i sitt elitistiske prosjekt om å sette seg selv over andre mennesker, for å skape et «vi» og et «dem».  For Minja er det snarere «jeg og mine egne valg og handlinger» som er det viktige i prosjektet om å finne seg selv og sin plass i verden. 

De norrøne strømningene i moderne, norsk fantasy framstår som en hyllest til den frie vilje, og til de gamle fortellingene våre, som ikke kjenner landegrenser, og som kan gi oss lærdom om hva menneskelighet er. De her omtalte seriene forvalter det norrøne på en respektfull og interessant måte, som forfekter menneskelig fellesskap framfor segregering og elitisme, og jeg gleder meg til å følge disse forfatterskapene og seriene videre.

Emneord: