Med tyngde og letthet

Dikt. Stories. Punktfortellinger. Eventyr. Mona Høvring eksperimenterer med form og genre. 

Mona Høvring 

Jente med dødningehode 

Oktober 2017 

72 sider 

 

To jenter sitter i en pram. Den ene jenta ror, den andre trer en blomsterkrans på hodet. Omslagsillustrasjonen, som er tegnet av Maj Lindman, er hentet fra Flickornas julbok (1932) og signaliserer ungpikeuskyld og sommeridyll. Men sammenstilt med tittelen, Jente med dødningehode, er det noe urovekkende ved bildet. Kan prammen velte? Har blomsterkransen torner? Denne ambivalensen, mellom idyll og tragedie, uskyld og skyld, er kjennetegnende for Mona Høvrings siste diktsamling.  

Det er mye som står på spill her. Familierelasjoner, fremtid, livsforutsetninger. Det finnes en konstant og underliggende uro for at det hele skal ende i det meningsløse. I partier av boka er det idealpikerollen, eller kvinnerollen, som står for fall.  «Dette arbeidet, denne utilstrekkeligheta er min måte å være kvinne på», leser jeg et sted. Og et annet sted: «Som jente blei jeg stadig plaget av ei ond ånd, og hver gang den onde ånda klarte å snike seg inn på meg, blei hendene mine rastlause, hjertet fikk ikke fred, hjertet rant ut av meg.» Tematikken kjenner vi igjen fra tidligere bøker i forfatterskapet. Høvring har det med å snu og vende på jente- og kvinnerollen.  

Innledningsvis i Ekornet og den vaklevorne brua (2010) ble disse linjene sitert: «För hon visste så väl, att nu fanns det ingen återvändo mer.» Epigrafen er hentet fra Flickornas julbok (1928), og kan sies å peke ut en retning, for denne boka og for forfatterskapet generelt. Noe er i ferd med å skje, en uskyld er i ferd med å slå sprekker. Det apokalyptiske trer inn på alle plan. Og bokas feministiske anslag ligger i ønsket om å bryte med det allerede definerte. Slik Høvring gjennom form og språk tar et oppgjør med det forutsigbare i en mer strømlinjeformet fortelling, letes det frem til en mer uavhengig kjønnsposisjon. 

Genreutforskning 

Høvring har høstet mye anerkjennelse for bøkene sine de siste årene. I 2012 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris. Noe som hjelper (2004) og Venterommet i Atlanteren (2012) skal oversettes til dansk. Sistnevnte bok skal også oversettes til fransk. Og for sin forrige bok, Camillas lange netter (2013), ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris. Jente med dødningehode er hennes sjette diktsamling og niende bok. Av forlaget er den omtalt som «dikt og skjebnefortellinger», og befinner seg i skjæringspunktet mellom genre. 

Flere av tekstene kan regnes som punktfortellinger. Her er historien om jenta som forsvinner mellom sin fars sykdom og mors sorg. Her er historien om jenta som forsøker å finne sitt landskap, og sin identitet. Og her er historien om jenta fra verdensrommet, som bærer på en underfundig innsikt. «Det å være menneske er forbundet med mye arbeid (…), og for mye arbeid kan gjøre hjertet hardt», sier hun et sted. Hun undrer seg, stiller spørsmål. «Hvem plasserte framtida i de ufødte?» spør hun. Og et annet sted: «Hva skal vi med all den hjelpelause kunnskapen? (…) Finne en skatt? Fylle elvene med skit? Og hva skal vi med den frie viljen?».  

I bokas andre del, som har fått tittelen «Hyperfraser», henter Høvring inn sitater fra bøker hun har lest, og dikter dem inn i egen tekst. Her er sitater fra en rekke kvinnelige forfattere, hvorav flere av dem skriver ut fra et feministisk perspektiv. Monique Wittig, Héléne Cixous og Célia Houdart, for å nevne noen. Sitatene glir inn i det som kan ligne personlige notater, refleksjoner eller prosapoetiske partier.  

Også ellers i samlingen skriver Høvring noe som minner om prosapoesi. Eller man kunne sagt at hun skriver anekdoter. Eller små pregnante eventyr, som med sin enkle eventyrlogikk nærmest står og vibrerer på boksidene. I den sammenheng er det allerede blitt gjort koblinger til den amerikanske poeten Anne Sexton, som i likhet med Høvring brukte eventyrmotiv til å problematisere kvinnerollen.  

Empirisk poesi 

Samtlige av Høvrings tekster er fortettede, de er knappe, konsise, men også mangetydige. De peker ut dramaturgiske retninger og åpner opp for flere lesninger. Høvring skriver nærværende, og tekstene hennes er fulle av virkelighet, samtidig som de gir rom for abstraksjon og refleksjon. Underveis i lesningen slo det meg at det er her, i det å la det virkelighetsnære, konkrete, åpne opp for et videre og mer abstrakt perspektiv, at styrken hennes som poet ligger. 

Og det er noe med disse sprangene, fra konkresjon til abstraksjon og fra knapphet til mangetydighet, kombinert med den insisterende genreutforskningen, som får meg til å tenke på forfatterskapet til Lydia Davis. Tekstene til Davis er, som hos Høvring, ofte ikke mer enn små glimt, løsrevne, assosiative bruddstykker. Andre er lengre, mer fortellende. De er blitt kalt prosadikt, eksperimentelle noveller og meditasjoner. Selv omtaler Davis dem for «stories», altså fortellinger.  

Det er her forskjellen mellom de to forfatternes formeksperimentering ligger: Der Davis vipper over i prosaformen, og utvider den, utforsker Høvring poesien. Hun gir det poetiske uttrykket et fortrinn. Hun tar prosaen inn i diktet, heller enn poesien inn i prosaen. «En intuitiv form for empirisk fortelling», har Davis kalt sin teknikk. Om Høvrings tekster kunne man kanskje sagt at de var en intuitiv form for empirisk poesi. 

Håp 

«Håpet var et bøyelig prinsipp», leser jeg et sted i Jente med dødningehode. Ikke bare er setningen usedvanlig vakker. Den sier også noe om regelen som ligger til grunn for boka: Prammen med de to jentene kan velte. Men den gjør det ikke. Blomsterkransen kan ha torner. Men den har det ikke. Det underliggende trusselbildet, apokalypsen, fungerer som en tekstlig motstand, samtidig som poesien i form av å være poesi insisterer på at det finnes håp.  

Et eksempel er denne linjen, som jeg finner mot slutten av boka: «Gravene sto tett i tett, men plutselig fant jeg en ledig plass». Linjen, som mest av alt minner om et epigram, står alene på boksiden og har tittelen «Jeg gir meg over til sommeren». Det er både en gravalvorlig tyngde og en svermerisk letthet i dette. Det finnes en dødslengsel her, parallelt med at genreutforskningen kan forstås som en strategi for å hente meningen tilbake i det meningsløse. Det meningsbærende i Høvrings siste diktsamling er tilstedeværende som et elastisk, smidig prinsipp – i form av lysende enkeltlinjer, og i form av utforskningen av mulighetene som ligger i det poetiske uttrykket.  

Emneord: