En matriks av følelser og luft

Boktittelen minner om den banebrytende filmen med samme navn. Likheten er muligens tilfeldig, men filmens definisjon av begrepet ligger spennende tett opp mot et undervisningsrelevant perspektiv.

JAKTEN PÅ DEN GODE LÆREBOK. Bidrar norske lærebøker til å heve kvaliteten på undervisningen, eller er bøkene for overfladiske og står i veien for elevenes læring? I hvert nummer av BLA vil Leif-André Trøhaugen forsøke å finne svaret.

 

Gry Andersen, Trude Olsen, Hege Nicolaysen og Mari Skurdal

Matriks 8 Samfunn – Samfunnsfag for ungdomstrinnet

Aschehoug 2006

120 sider

 

Når Neo spør Morpheus om hva The Matrix er, får han følgende svar:

The Matrix is everywhere. It is all around us. Even now, in this very room. You can see it when you look out your window or when you turn on your television. You can feel it when you go to work … when you go to church … when you pay your taxes. It is the world that has been pulled over your eyes to blind you from the truth.

Resten av filmen beskriver Neos forsøk på finne ut hvordan det hele henger sammen, og han støter på den ene øyeåpnende opplevelsen etter den andre. Slik defineres også sannheten. Den er det som ligger bakenfor det vi ser, som en Platonisk idéverden. Læring er det som avdekker sannheten og gjør at Neo får øye på de underliggende strukturer. Når kunnskapen åpner våre øyne, kan vi få øye på matriksen av mekanismer som omgir og kontrollerer oss.

Friske pust og mye luft

Hvis vi leser Matriks 8 Samfunn i dette perspektivet, er boka tidvis et friskt pust. Her finner man flere korte tekster i et forståelig språk som egner seg godt for en diskusjon i klasserommet. Boka starter med temaet påvirkning, som i seg selv er lett å gjøre relevant for elevene. Når forfatterne i tillegg åpner med å presentere et interessant psykologisk eksperiment, får jeg forhåpninger for den videre lesningen. Hvorfor lar universitetsstudenter seg påvirke til å svare noe de åpenbart vet er feil? Ville du selv svart annerledes? Her blir elevene tildelt noe nytt, som kan bidra til å åpne øynene deres. Spørsmålet er spennende, lett å diskutere og har overføringsverdi til andre faglige tema.

Åpenbaringene kommer imidlertid stykkevis og delt, og det er påtagelig mye luft mellom bokstavene. Hele 25 prosent av boka, 30 av 120 sider, består av spørsmål og oppgaver av ymse kvalitet. Også kvaliteten på tekst og illustrasjoner er variabel. Et bilde med en sortkledd femme fatale som holder en flådd rev, er en takknemlig provoserende illustrasjon som viser hvor godt bilder kan brukes. De egenproduserte tegningene vekker imidlertid få følelser og bidrar lite til å løfte tekstene. Det er underlig at forfattere som åpenbart forstår verdien av virkningsfulle bilder også fyller boka med tilsvarende virkningsløse illustrasjoner.

For lite av det gode

I tillegg til bilder presenteres leseren for dikt, sangtekster og noen drypp statistikk. Er det noe jeg virkelig skulle ønske mer av, så er det sistnevnte sjanger. Hvis vi skal forsøke å finne øyeåpnende virkemidler så er statistikken en sentral bidragsyter. Når Matriks 8 samfunn berører makt og bruker to sider på Rosa Parks, føles det som om man starter på noe som ikke fullføres. Hva med litt statistikk, som illustrerer at diskrimineringen ikke bare er et historisk tilfelle, men et fremdeles pågående fenomen? Afroamerikanerne utgjør 12 prosent av USAs befolkning, men utgjør 37 prosent av USAs 2, 2 millioner innsatte.[1] Her mangler det ikke på interessante fakta som kunne erstattet både luft og åndsfattige repetisjonsspørsmål. Et drypp av Rosa Parks er ikke tilstrekkelig til at elevene skal få øye på matriksen som omgir og kontrollerer USAs afroamerikanere. Det må mer til for å åpne elevenes øyne for hvordan ting henger sammen. Her kunne man med fordel byttet ut luft mellom bokstavene med opplysende fakta.

Prioriteringen mellom bokas utvalgte tema virker også noe merkelig. Boka tar tydelig språklige hensyn til sine 13 år gamle mottakere. Det samme hensynet tas ikke i vektlegging av tema. Den spennende starten i kapittel 1 (27 s.), som omhandler ulike former påvirkning, svekkes i kapittel 2 (50 s.), om makt. Det starter med temaer som er godt tilpasset elevenes livsverden og derfor lett å gjøre levende. Rosa Parks er ett eksempel, deretter kommer forbruksmakt og medias makt – før vi ender opp i en sprikende presentasjon av de «politiske institusjonar i Noreg og deira rollefordeling», for å sitere læreplanen. Temaet kan være vrient å presentere på en engasjerende måte for ungdom. Likevel utgjør det mer enn hele kapittel 1. Til tross for få ord, går detaljnivået utenpå det du trenger for å være en funksjonell demokratisk borger. Repetisjonsspørsmålene reflekterer godt innholdet i teksten. Hva er forskjell på en ordfører og en rådmann? Hva er forskjellen på en kommune og en fylkeskommune? Hvilke oppgaver har rådmannen, kommunens administrasjon, formannskapet og kommunestyret?[2]

Nysgjerrighet er en følelse

Det er ikke dermed sagt at dette ikke er verdt å vite, men kanskje er det andre emner som passer bedre til å øve opp en 13-årings tankevirksomhet? Når bokstavene i tillegg er få, er det fort gjort at dette blir mer pugg en forståelse. Tekstene fremstår tidvis som hentet rett ut av ordbøker. «Rettsikkerhet betyr at ingen kan settes i fengsel uten å ha blitt dømt av en domstol som følger Norges lover. Ytringsfrihet betyr at alle som bor i Norge har rett til å si og skrive det de mener uten at de skal straffes for det».[3] Ja, vel, tenker jeg. Hvor er de spennende og provoserende innfallsvinklene nå? Hvor er eksemplene som problematiserer og vekker følelser hos elevene? Hvor er Øverland, Mykle, Bjørneboe og Monty Pyton? Hvor er faktaopplysningene som gjør at vi kan løfte bokas innhold opp og inn i en interessant sammenheng?

Vi er alle en del av samfunnet som omgir oss. Det er vårt Matrix, og skal vi navigere gjennom det, må vi forstå det. Neo oppnår sin innsikt gjennom fakta, men ofte utløses åpenbaringene av følelser, og når tilstanden av opplysning til slutt kommer, er kunnskapens erstattet av en ordløs innsikt, slik matematiske regler etter man har forstått dem, blir en del av intuisjonen. Heller enn blindt å følge oppskrifter og formler, begynner man å se mønstre og ane sammenhenger. Følelsene forteller oss noe, også om det vi lærer. De forteller om noe er urettferdig eller trist, relevant eller interessant. Nysgjerrighet er også en følelse.

Selv er jeg nysgjerrig på hva resultatet kunne ha blitt. Elevenes følelser nevnes eksplisitt i Opplæringsloven, og samfunnsfaget må vel være blant fagene som er ment å engasjere og pirre vitebegjæret. Temaene boka tar opp er godt egnet for å vekke elevenes følelser, og det er flere vellykkede passasjer og et spennende tilfang av sjangre. Likevel sitter jeg forundret igjen. De gode eksemplene av tekst og virkemidler kan vel ikke bare ha vært lykketreff, så hvorfor er de ikke flere? Har ikke forfatterne hatt nok tid? Har de vært for mange og uenige? Til tross for 25 prosent spørsmål og svært luftige sider, har man ikke klart å holde et jevnt høyt nivå. Kimen ligger der, men trenger mer fruktbar jord å vokse i.

 

[1] Tall fra 2010

[2] Matriks 8 Samfunn 2006:59

[3] Matriks 8 Samfunn:2006:63