Foto av Leif-André Trøhaugen, som i hvert nummer av BLA jakter på den gode læreboken.

Underveis til hva da?

Elevene utvikler liten forståelse for historiske prosesser ved å så vidt dyppe tåa i altfor mange emner. 

SERIE: JAKTEN PÅ DEN GODE LÆREBOK. Bidrar norske lærebøker til å heve kvaliteten på undervisningen, eller er bøkene for overfladiske og står i veien for elevenes læring? I hvert nummer av BLA vil Leif-André Trøhaugen forsøke å finne svaret.  

 

Harald Skjønsberg 

Underveis, Historie 8, Samfunnsfag for ungdomstrinnet 

264 sider 

Gyldendal 2006 

 

Cappelen Damm var misfornøyd med min forrige anmeldelse. Den vurderte ikke helheten i læreverket deres i KRLE, inkludert nettressurser.1 Det sier litt om forlagets pedagogiske tenkning. Alt skal med, og man skal helst ikke gå i dybden. Leseren er herved advart. Når jeg i det følgende skal undersøke Gyldendals læreplanverk i samfunnsfag for ungdomsskolen, Underveis, så makter jeg ikke ta tak i alt. Og det er nettopp det jeg skal ta tak i.  

Positive tendenser 

Det finnes positive tendenser i Underveis 8. Den relevante bruken av bilder gir klassen noe å diskutere. På slutten av hvert kapittel er det en stikkordsmessig oppsummering av hovedpoengene, formet som årsak og virkning. Kanskje kunne de kommet innledningsvis, uten at sammenhengene var gitt, slik at elevene fikk noe å spekulere i? Hva førte til hva? Slik vil man få et godt utgangspunkt for samtale, som kan gi elevene en grunnforståelse før de gir seg i kast med teksten. Teksten avdekker imidlertid et problem som virker å være en gjenganger i norske lærebøker.   

Forståelse eller utenatlæring? 

En lærebok kan leses som en tolkning av læreplanen, men også som et forslag til hvordan undervisningen kan struktureres. Underveis er nesten som et speilbilde av Kunnskapsløftet. Faget har mange kompetansemål, Underveis har mange kapitler. Elevene skal innom 38 kompetansemål i løpet av ungdomsskolen, og de er delt inn i fire hovedområder; utforskeren, historie, geografi og samfunnskunnskap. Underveis sine undertitler er tro til planen. Underveis Historie (8.trinn), Underveis Geografi (8.trinn) og Underveis Samfunnskunnskap (8-10. trinn). Et fag som er tildelt 135 minutter per uke har altså 2 + 1/3 bøker å komme seg gjennom i løpet av 38 uker. Første varsellampe er tent. 

De tre bøkene utgjør til sammen 30 kapitler, eller 13 sider per uke. Skal man brøyte seg gjennom kapitlet om den amerikanske revolusjonen på én uke, forutsetter det elever med høy evne til å absorbere fagkunnskap, eller? Kapittelet består av 16 sider, hvorav 7 består av bilder og 2 sider repetisjon, spørsmål og oppgaver. Tekst som gir innføring i nytt fagstoff utgjør omtrent 7 sider. Mengden er tilsynelatende realistisk å komme seg gjennom. Å presentere den amerikanske revolusjonen på 7 sider, på en måte som utvikler elevenes evne til å tenke, virker imidlertid noe urealistisk. Historie handler om å forstå årsakssammenhenger. Men er det utenatlæring eller forståelse boka legger opp til? 

Dybde eller bredde 

Kolonistenes krig mot Storbritannia er tildelt en halv side. I beste fall duger dette til en overfladisk forklaring, men i dette tilfellet dessverre også mangelfull og noe misvisende. Kolonistenes seier forklares med at George Washington var en god hærfører, og at de fikk økonomisk og militært bidrag fra Frankrike. Mulige forklaringer fremstilles som sannheter. Den første årsaken er omdiskutert, og samlet utgjør de kun en grov forenkling, lite egnet til å utvikle elevenes evne til å forstå historiens gang. Forklaringen tar heller ikke utgangspunkt i en overordnet teori om hva som skal til for å vinne en krig. Her står ingenting om kolonistenes brudd på datidens krigsetikette, geriljakrig, bedre kjennskap til innlandsterritorier, propagandaens rolle, eller utfordringen det var å kommunisere på tvers av Atlanterhavet. Utelatelsene er antagelig en nødvendig konsekvens av plasstrengselen og tvinger forfatteren til å lage en tekst som ikke gjør leseren særlig klokere.  

Vi er nå inne på et sentralt spørsmål, nemlig hva som er samfunnsfagets kjernekompetanse. Underveis Historie er ment å gi leseren «en liten bit av det puslespillet historien er».2 Men puslespillet boka forsøker å legge er stort og mangler altfor mange brikker. Eller vi kan si at boka utgjør flere ulike puslespill som hver for seg er brikker i et større puslespill. Uansett hvordan du vrir på det, så mangler det brikker. Et godt eksempel er kapittel 17 som omhandler Latin-Amerika. Omfanget er tre sider, og det sier seg selv at en leser her stuper ut i grunt vann. Elevene utvikler liten forståelse for historiske prosesser ved å så vidt dyppe tåa i altfor mange emner, som ikke har noen åpenbar sammenheng. Tro mot læreplanen sveiper man over lange perioder europeisk og norsk historie og smugtitter pliktskyldig på Afrika og Latin-Amerika. Og dette er bare historieboka. I tillegg kommer geografi og samfunnsfag med kontinentalplater, isbreer, klimasoner, flerkultur, identitet reklame og lovgivning – for å gi et lite utvalg. Kjernekompetansen i samfunnsfaget bør helst ikke bestå av overfladisk innlæring av fakta, som virker som en rimelig tolkning av boka og læreverkets struktur. 

Tekst og leser 

Kortfattede og mangelfulle forklaringer kan fremstå forståelige om du leser teksten med forkunnskap, fordi du ser de bakenforliggende forklaringene på det som for den uinnvidde kan oppfattes som faktaopplysninger uten sammenheng. Én tekst er flere tekster. Med forkunnskap leser du en annen tekst enn om du møter den uten. Leser vi samme tekst med ulike typer forkunnskap, leser vi også ulike tekster. Tekstens mening blir til i møtet med leseren.  

Flertallet av elevene møter skildringene om den amerikanske uavhengighetskrigen uten forkunnskaper og er dermed prisgitt forfatterens akademiske redelighet og formidlingsevne. De har liten mulighet til å vurdere kvaliteten eller å sette teksten inn i en meningsfull kontekst. Elevenes første møte med kolonister og slavedrivere gjenfortelles heller ikke som et eventyr, i den forstand at de mangler en selvforklarende indre logikk som uten videre kan aksepteres av leseren. Når bjørnen blir stubbrumpa er det av forståelige grunner som fortellingen har forsynt oss med. Når vi får vite at kolonistene vant fordi George Washington var en god hærfører, så er ikke det i seg selv en setning som forklarer noe som helst. Når de omkringliggende setningene heller ikke oppklarer saken, så er det mange spørsmål som melder seg. Hva vil det si å være en god hærfører? Hva må til for å lede en hær? For å brødfø en hær? Hva slags utfordringer sto Washington ovenfor? Hva må til for at folk skal være villige til å ofre livet? Er man en god hærfører om store deler av hæren deserterer? Og hva gjør man når slikt skjer?  

Ut i fra én enkelt setning strømmer det spørsmål som forblir uberørte i Underveis 8. Eksempelet er ikke enestående. Hitlers vei til makten tildeles også en halv side i Underveis 9, og forklares hovedsakelig med den økonomiske krisen på 30-tallet. Likevel forklares det ikke. For hvorfor profiterte akkurat Hitler av den økonomiske krisen, og hvordan gikk det til? Det får vi ikke svar på.  

Hvem har skylda? 

Læreplanen må ta mye av skylda for at Underveis 8 hovedsakelig berører overflaten. Kompetansemålene er så mange og omfangsrike at det er nærmest umulig å gå i dybden. Som lærer må jeg gjøre et utvalg og bruke god tid på hvert emne, om elevene skal utvikle evnen til forståelse og nyansert tenkning. Fremfor å bruke elevenes mangelfulle evne til forståelse på å «lære» mest mulig, prøver jeg å se for meg noen grunnleggende ferdigheter som jeg skal bruke samfunnsfaget til å utvikle. Uansett tema, er det elevenes evne til å sette seg inn i nytt stoff, forstå og tenke kritisk om samfunnet de lever i og å formidle kunnskapen de sitter inne med, som er mine hovedoppgaver. Dette preger undervisningen. Det tar den tiden det tar. Alt rettes inn mot disse tre ferdighetene, som også har overføringsverdi til andre læringssituasjoner. Om vi ikke rekker å lære alt, er ikke så farlig, eller blir det kanskje mer riktig å si at det kan bli farlig om vi prøver å lære alt? Flere elever vil henge etter, og vi når aldri ned i dybden, der forståelsen befinner seg. Det kan umulig være målsettingen for norsk skole.