Forbannet forfatter på vei til frossent land

Flaskeladden i Eskimopolis er en språklig leken, men utmattende reise til Grønland i dagbokformat.

Magnus Grova Søilen
Flaskeladden i Eskimopolis
Roman
Tiden Norsk Forlag, 2019
374 sider


Magnus Grova Søilens har tidligere utgitt fire diktsamlinger, men romanen med den merkelige (og ærlig talt ganske dårlige) tittelen Flaskeladden i Eskimopolis er hans debut som prosaforfatter. Det er en bok jeg i utgangspunktet har flere gode ting å si om.

Boken er formet som en dagbok fra en fiktiv vitenskapelig ekspedisjon til Grønland like i forkant av den norske «okkupasjonen» som fant sted i 1933, en hendelse og et tidsrom som danner ypperlig romanstoff. Oppdagertrang, kolonialisme, sterke ideologiske brytninger og så videre. En tid som både ligner ganske mye på vår egen, og samtidig er genuint fremmedartet. Forfatteren beskriver dagliglivet innad i ekspedisjonen på en måte som virker troverdig, med detaljerte utlegginger om vær, vind, påkledning og så videre og så videre. Om det ikke er basert på omfattende research er det særdeles godt og troverdig funnet på. Språket til fortelleren er også høyst originalt, en blanding av arkaiske skrivemåter, slang, lokale bergensuttrykk, fransk, tysk, latin og gudene vet hva, med setninger som er både oppløftende og enerverende å lese. De ulike personene i ekspedisjonen har liten dybde, der de innehar ett eller to karakteristiske trekk hver: En er sosialist, en annen er fascist. Små og store ting diskuteres mennene imellom, fra storpolitikk til korrekt måte å rense drivsnø ut av øyekroken til trekkhundene. Det er merkelig, ganske fascinerende, og ikke minst dypt originalt.

Den maniske fortellerstemmen fremstår ikke som troverdig, og heller ikke særlig verdt å lytte til. I sammenheng med dette dukker også et annet stort problem for romanen opp: Den klarer ikke på noe tidspunkt å få leseren til å bry seg om en eneste av personene, langt mindre om hvordan det går med ekspedisjonen.

Mislykket forfatter

Etter en innledning lagt til nåtiden, der en etterkommer av bokens hovedperson redegjør for hvordan og hvorfor denne dagboken nå skal publiseres (også dette i et mildt sagt idiosynkratisk språkdrakt), kastes vi inn i 30-tallet. Vår mann fortelleren er en mislykket forfatter som blir hanket inn til Grønlandsekspedisjonen for å være en slags kronikør, og vi følger ham og resten av mannskapet gjennom de neste månedene, i form av hovedpersonens dagboksnotater. Men til tross for den interessante historiske settingen er det språket som er denne bokens store anliggende, her fra en scene der hovedpersonen fantaserer om hvilket storverk han skal skrive, og hvordan det skal mottas:

«Jeg skal lyde naturens lov, skrive en bok så overlegen vakker at den ikke kan dadles med ord, alle meninger faller bort, for de selvfølgelig opkastede bespekkede recesjonærer blir ordene som sepevann mellem fingre, mens for den alminnelige leser er kvert ord verden mer virkelig enn selve verden, for alle stipendtrygdede forsorgstilfeller vil verket være som å lese dødsdom over egne skriverier, gledes på tvang derover, for verket er så ubetvinget opstopende skjønt som solopgangsrosen for en flaskeladder på vei mot spannene!»

Dette, og en del andre passasjer i boken, gir aller mest mening dersom man leser det som Søilen selv titter frem gjennom språket til vår forteller og svinger pisken over nåtiden. Det er i passasjer som denne at teksten har høyest temperatur, men det er samtidig, dessverre, ytterligere et bidrag til å svekke den historiske fortellingen i romanen. Det er noe uforløst i spenningen mellom det språkdrevne og det handlingsdrevne, der de to impulsene motarbeider hverandre i stedet for å gå opp i noe større.

Den manisk messende fortellerstemmen

Jeg vet ikke om det er den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard som har skylda, men det finnes i hvert fall en undergruppe av romaner der hovedpersonen er en intelligent, monomant skrivende mannsperson som mer eller mindre full av forakt og sinne svinger den verbale pisken over seg selv, samfunnet og verden. Stig Sæterbakken har for eksempel skrevet flere slike romaner, Thure Erik Lund er en annen forfatter som har begått flere interessante bøker innen denne «sjangeren», i tillegg til et stort antall andre (i hovedsak mannlige) forfattere. Det er i denne flokken også Flaskeladden i Eskimopolis må plasseres, med den nyhetsverdien at den er satt i en bestemt historisk tid, snarere enn en mer eller mindre vagt definert «nåtid». For at dette grepet skal fungere er man avhengig av å ha skapt en stemme som oppleves som verdt å følge.

Og det er her Flaskeladden i Eskimopolis faller gjennom: Den maniske fortellerstemmen fremstår ikke som troverdig, og heller ikke særlig verdt å lytte til. I sammenheng med dette dukker også et annet stort problem for romanen opp: Den klarer ikke på noe tidspunkt å få leseren til å bry seg om en eneste av personene, langt mindre om hvordan det går med ekspedisjonen.

Boken er dermed, sine gode tilløp til tross, dessverre en prøvelse å lese. Etter 100 sider begynner jeg å bla for å se hvor mye som er igjen – et særs dårlig tegn. Og hjertet synker i brystet når jeg ser at boken strekker seg over hele 374 sider. Her finnes det altså ingen særlig handling, ingen interessante personer, intet egentlig plot. Romanen er formet som en dagbok, og fremelsker dagbokens utmattende kronologi koblet med springende tankeutfall i alle mulige retninger, uten at det på noe tidspunkt kobles sammen til en historie eller en fortelling. Når språket i tillegg er så utmattende forvansket og selvforelsket blir det rett og slett for mye. Det som er godt blir begravet under det som er uinteressant, så som endeløse oppramsinger av utstyret de har med seg:

«– Sammenstilt m. liste res.: juringstaug, azimutobservasjon (kunstig horisont), hypsometer, sneanker, isanker, geodetisk instrument, teodolitt, lommesekstant, glass-horisont, peilekompass av aluminium, aneroid-barometre, minimums-spriritustermometre, kvikksølv-svingtemometre, teleskopkikkert, reservebrenner til primus, fotografilykt, seilhansker …»

Og så videre, og så videre.

Denne maniske oppramsingen er antagelig et forsøk på å skrive frem en sterk følelse av realisme, eller kanskje såkalt «hyperrealisme», men i en fortelling som både er så lite engasjerende i seg selv, og som også så åpenbart er fiktiv, er dette en skrivetaktikk som rett og slett ikke fungerer. Flauberts barometer har sin funksjon, men man kan ikke tilbringe hele teksten med å stå og stirre på det.

Deler av tiden under lesingen føles det som å være fanget i et hjørne av en intelligent, men manisk person som nekter å stoppe å snakke, andre ganger tenker jeg at det er en slags konseptroman, hvor det faktiske uttrykket er underordnet noen tanker om det formale og tekniske, uten at det heller er en synsvinkel som gir noen god inngang til teksten. Sine gode tilløp til tross: dette er rett og slett en dørgende kjedelig roman.


BLA 4/19. 23.04.2019.