Illustrasjon: Espen Friberg

Glass-slakteriet

En fortelling av J.M. Coetzee.

ÉN

Han vekkes av telefonen i de tidlige morgentimene. Det er moren hans. Han er vant til disse oppringningene sent på natten: Hun har en eksentrisk døgnrytme og tror resten av verden også har en eksentrisk døgnrytme.

«Hvor mye tror du det ville koste, John, å bygge et slakteri? Ikke et stort et, bare en modell, som en demonstrasjon.»

«En demonstrasjon av hva da?»

«En demonstrasjon av hva som foregår på et slakteri. Slakt. Det slo meg at folk bare godtar at dyr slaktes fordi de ikke får se noe til det. Får se, får høre, får lukte. Det slo meg at hvis det fantes et slakteri midt i byen, hvor alle kunne se og lukte og høre hva som foregikk, ville kanskje folk endre vanene sine. Et glass-slakteri. Et slakteri med glassvegger. Hva tror du?»

«Snakker du om et ekte slakteri, med ekte dyr som blir slaktet og opplever ekte død?»

«Ekte alt sammen. Som en demonstrasjon.»

«Jeg tror ikke det er den minste sjanse for at du vil få tillatelse til å bygge noe slikt. Ikke den minste. I tillegg til det faktum at folk ikke har lyst til å bli minnet på hvordan maten havner på tallerkenen deres, er det et spørsmål om blod. Når du skjærer over strupen på et dyr, fosser blodet ut. Blod er seigt og sølete. Det tiltrekker seg fluer. Ingen lokale myndigheter vil godta elver av blod i byen sin.»

«Det vil ikke bli elver av blod. Det vil bare være et demonstrasjons-slakteri. En håndfull slakt per dag. En okse, en gris, et halvt dusin kyllinger. De kunne inngå en avtale med en restaurant i nærheten. Nyslaktet kjøtt.»

«La ideen ligge, mor. Du kommer ingen vei med den.»

Tre dager senere kommer det en pakke i posten. Den inneholder en mengde papirer: avissider som er revet ut; fotokopier; en dagbok med morens håndskrift merket «Dagbok 1990-1995»; noen sammenstiftede dokumenter. Det ligger ved et kort følgebrev: «Kast et blikk på dette når du har tid, og si meg om du tror det kan brukes til noe.»

Et av dokumentene heter «Glass-slakteriet». Det begynner med et sitat:

I middelalderen og tidlig moderne tid forsøkte myndighetene i byene å forhindre slakting av dyr på offentlige steder. De anså slaktehusene for å være en ubehagelig forstyrrelse, og prøvde ofte å tvinge dem helt utenfor bymurene.  – Keith Thomas

Ordene ubehagelig forstyrrelse er streket under med blekk.

Han skummer gjennom dokumentet. Det inneholder et mer utarbeidet forslag til slakteriet moren hans hadde beskrevet i telefonen, med en plantegning over innredningen. Til plantegningen er det festet fotografier av hangarlignende bygninger, formodentlig et eksisterende slakteri. I mellomgrunnen står det en lastebil av den typen som brukes til å transportere buskap, tom og sjåførløs.

Han ringer moren. Klokken er fire på ettermiddagen her, ni om kvelden der, et sivilisert tidspunkt for dem begge. «Papirene du sendte har kommet frem», sier han. «Kan du fortelle meg hva jeg skal gjøre med dem?»

«Jeg hadde panikk da jeg sendte dem», sier moren. «Det slo meg at hvis jeg døde i morgen, ville kanskje en eller annen uvitende vaskedame fra landsbyen feie alt sammen av skrivebordet og brenne det. Så jeg pakket sammen papirene og sendte dem til deg. Du kan bare glemme dem. Panikken er over. Det er helt normalt å få anfall av beven etter som man bli eldre.»

«Så det er ikke noe i veien, mor, ikke noe jeg burde vite om? Ikke noe annet enn et forbigående anfall av beven?»

«Ingenting.»

TO

Samme kveld tar han frem dagboken og blar gjennom den. Den begynner med flere sider med tekst under overskriften «Djibouti 1990». Han setter seg ned og leser.

«Jeg er i Djibouti i det nordøstlige Afrika», leser han. «Under et besøk på markedet observerer jeg en ung mann, veldig høy, og som de fleste i denne delen av verden naken fra livet opp, som bærer en prektig, ung geit i armene sine. Geita, som er kritthvit, ligger der fredfullt, kikker rundt seg og nyter ferden.

Bak markedsbodene er det et område hvor jorden og steinene er farget mørkerøde, nesten sorte av blod. Det vokser ingenting der, ikke et ugress, ikke et gresstrå. Det er slakteplassen, hvor geiter og sauer og fjærkre blir slaktet. Det er hit, til denne slakteplassen, mannen bringer geita.

Jeg følger ikke etter. Jeg vet hva som hender der: Jeg har sett det allerede, og har ikke noe ønske om å se det igjen. Den unge mannen kommer til å vinke til en av slakterne, som kommer til å ta geita fra ham og holde den nede på bakken med et fast grep om de fire beina. Den unge mannen kommer til å ta kniven fra sliren som dasker mot låret, og uten videre dikkedarer skjære over strupen på geita, og deretter se på mens kroppen rister og livsblodet pumper ut.

Når geita omsider ligger stille, kommer han til å hugge hodet av den, snitte opp buken, dra innvollene ut og opp i blikkbaljen som slakteren kommer til å holde, trekke en ståltråd gjennom hasene, henge den opp på den egnede pålen og flå skinnet av den. Så kommer han til å kutte den i to langsetter og ta med de to halvdelene, pluss hodet med åpne, men matte øyne til selve markedet, hvor disse fysiske levningene på en god dag vil innbringe ni hundre djiboutiske franc eller fem dollar.

Når den er blitt fraktet hjem til kjøperen, vil skrotten bli kuttet i småbiter og stekt over kull, mens hodet vil bli kokt i en gryte. Det som ikke regnes som spiselig, hovedsakelig beina, vil bli gitt til hundene. Og dette vil være slutten. Geita, slik den var i sine glansdager, vil det ikke finnes spor igjen av. Det vil være som om den aldri hadde eksistert. Ingen vil huske den bortsett fra meg – en fremmed som tilfeldigvis så den, og tilfeldigvis ble sett av den, på dens vei mot døden.

Denne fremmede, som ikke har glemt den, vender seg nå mot dens skygge og stiller to spørsmål. Først: Hva tenkte du da du ble båret til markedet den morgenen i din herres armer? Visste du virkelig ikke hvor han førte deg? Kunne du ikke lukte blodet? Hvorfor sloss du ikke for å unnslippe?

Og det andre spørsmålet er: Hva tror du foregikk i den unge mannens hode, mens han bar deg til markedet – du som han hadde kjent siden den dagen du ble født, som var en av flokken han ledet ut for å finne mat hver morgen og brakte hjem hver kveld? Mumlet han en unnskyldning for det han var i ferd med å gjøre mot deg?

Hvorfor stiller jeg disse spørsmålene? Fordi jeg vil forstå hva du og dine brødre og søstre tenker om den avtalen forfedrene dine inngikk med menneskeheten for

mange generasjoner siden. Ifølge denne avtalen forpliktet menneskeheten seg til å beskytte dere mot de naturlige fiendene deres, løven og sjakalen. Til gjengjeld forpliktet forfedrene deres seg til at de, når tiden var inne, skulle overgi kroppen sin til beskytterne, slik at den kunne fortæres; enn videre at deres etterkommere helt ned til hundrede og tusende generasjon skulle gjøre det samme.

Det slår meg som en dårlig avtale, og svært ugunstig for din ætt. Hvis jeg var geit, ville jeg foretrukket å friste lykken hos løvene og sjakalene. Men jeg er ikke en geit, og jeg vet ikke hvordan en geits sinn fungerer. Kanskje ligger det i geitas natur å tenke: Skjebnen som rammet foreldrene og besteforeldrene mine rammer kanskje ikke meg. Kanskje ligger det i geitas natur å leve i håpet.

Eller kanskje geitas sinn ikke fungerer i det hele tatt. Vi er nødt til å ta den muligheten på alvor, slik enkelte filosofer gjør – menneskelige filosofer. Geita tenker ikke, i egentlig forstand, sier filosofene. Den mentale aktiviteten som forekommer inne i geita ville, dersom vi hadde tilgang til den, være ugjenkjennelig for oss, fremmed, uforståelig. Håp, forventning, forutanelse – dette er former for mental aktivitet som er ukjente for geita. Hvis geita sparker og kjemper helt til slutt når kniven kommer frem, er det ikke fordi den plutselig har forstått at livet skal ta slutt. Det er simpelthen en reaktiv aversjon mot den overveldende lukten av blod, mot den fremmede som griper tak i føttene og holder den nede.

Selvfølgelig er det, hvis du ikke er filosof, vanskelig å tro at en geit, en skapning som på så mange måter virker så lik oss, kan gå gjennom livet fra begynnelse til slutt uten å tenke. En konsekvens er at vi i det opplyste Vesten, når det kommer til slakterier, gjør vårt beste for å bevare uvitenheten hos geita eller sauen eller grisen eller oksen så lenge som mulig, forsøker å forhindre at den blir urolig, helt til uroen, idet den setter foten på slakterigulvet og ser den blodstenkte fremmede med kniven, er uunngåelig. Ideelt sett ønsker vi at dyret blir bedøvet – sinnet blir satt ut av funksjon – slik at det aldri begriper hva som foregår. Slik at det ikke innser at tiden er kommet for at det skal betale, oppfylle sin del av den urgamle avtalen. Slik at dets siste øyeblikk på jorden ikke skal være fylt av tvil og forvirring og redsel. Slik at det dør, som det heter, «uten lidelse».

Hannene i buskapen vi eier blir rutinemessig kastrert. Å bli kastrert uten bedøvelse er langt mer smertefullt enn å få strupen skåret over, og smerten varer mye lenger; likevel er det ingen som lager noe rabalder på grunn av kastrering. Hva er det så vi finner uakseptabelt ved dødssmerten? Mer spesifikt, hvis vi er villige til å påføre den andre død, hvorfor ønsker vi da å redde den andre fra smerte? Hva er det vi synes er uakseptabelt med å påføre smerten ved å dø i tillegg til selve døden?

På engelsk finnes ordet squeamish, pysete, som den spanske ordboken min oversetter som impressionable. På engelsk danner squeamish et kontrasterende par sammen med soft-hearted, bløthjertet. Et menneske som ikke liker å se en bille bli most kan enten kalles bløthjertet eller pysete, avhengig av om du beundrer dette menneskets medfølelse med billen eller synes den er latterlig. Når slakteriarbeidere diskuterer dyrevelferd med folk, folk som er opptatt av at dyrets siste øyeblikk på jorden skal være uten smerte eller redsel, kaller de dem pysete, ikke bløthjertede. De er generelt sett fulle av forakt for sånne folk. Døden er døden, sier slakteriarbeiderne.

Vil du at dine egne siste øyeblikk på jorden skal være fylt av smerte og redsel? spør dyrevernerne slakteriarbeiderne. Vi er ikke dyr, svarer slakteriarbeiderne. Vi er mennesker. Det er ikke det samme for oss som for dem

TRE

Han legger dagboken til side og ser gjennom resten av dokumentene, hvorav de fleste ser ut til å være bokanmeldelser eller essayer om diverse forfattere. Det korteste har tittelen «Heidegger». Han har aldri lest Heidegger, men har hørt at han er ubegripelig vanskelig. Hva har moren hans å si om Heidegger?

«Vedrørende dyr bemerker Heidegger at deres tilgang til verden er begrenset og fattigslig: Det tyske ordet han bruker er arm. Tilgangen deres er ikke bare fattig sammenlignet med vår, den er ubetinget fattig. Selv om han fremmer denne påstanden om dyr i sin alminnelighet, er det grunn til å tro at han da han kom med denne bemerkningen særlig hadde slike skapninger som flått og lopper i tankene.

Med fattig later han til å mene at dyrets opplevelse av verden er nødt til å være begrenset sammenlignet med vår fordi dyret ikke kan handle autonomt, bare svare på stimuli. Flåttens sanser er kanskje levende, men de er bare levende i møte med visse stimuli, for eksempel odøren i luften, eller ristingen i bakken, som røper at en varmblodig skapning nærmer seg. For resten av verden kunne flåtten like gjerne vært døv og blind. Det er derfor flåtten i Heideggers språk er weltarm, verdensfattig.

Hva med meg? Jeg kan tenke meg inn i en hunds væren, eller det tror jeg i hvert fall, men kan jeg tenke meg inn i en flåtts væren? Kan jeg dele intensiteten i flåttens bevissthet når dens sanser strever for å lukte eller høre at det den begjærer nærmer seg? Vil jeg følge Heidegger og måle den henrykkende, ensrettede intensiteten i flåttens bevissthet mot min egen spredte menneskelige bevissthet, som flakker konstant fra ett objekt til et annet? Hvilken av dem er den beste? Hvilken ville jeg foretrekke? Hvilken ville Heidegger selv foretrekke?

Heidegger hadde en berømt, eller beryktet affære med Hannah Arendt mens hun var studenten hans. I brevene til henne, de som har overlevd, nevner han ikke intimitetene deres med et ord. Ikke desto mindre spør jeg: Hva var det Heidegger søkte i Hannah, eller i noen av de andre elskerinnene sine, om det ikke var det øyeblikket da bevisstheten trekker seg sammen i henrykkende, ensrettet intensitet før den utslettes?

Jeg forsøker å yte Heidegger rettferdighet. Jeg forsøker å lære av ham. Jeg forsøker å få tak på de vanskelige tyske ordene hans, de vanskelige tyske tankene hans.

Heidegger sier at for dyret (for eksempel flåtten) består verden på den ene siden av visse stimuli (lyder, lukter), og på den annen side av alt det som ikke er en stimulus, og som derfor like gjerne ikke kunne eksistert. Av den grunn kan vi tenke på dyret (flåtten) som slavebunden – ikke slavebundet til selve luktene og lydene, men til en appetitt på det blodet som luktene og lydene signaliserer en nærhet til.

En fullstendig slavebundethet til appetitten gjelder åpenbart ikke for høyerestående dyr, som utviser en nysgjerrighet på verden som omfatter langt mer enn gjenstandene for appetitten deres. Men jeg vil unngå snakk om høyere- og laverestående. Jeg vil forstå denne mannen Heidegger, som jeg, lik en edderkopp, kaster min nysgjerrighets spindelvev over.

Fordi den er slavebunden av sin appetitt, kan ikke dyret i egentlig forstand handle i og overfor verden, sier Heidegger: Det kan bare opptre, og kan dessuten bare opptre innenfor den verdenen som er definert av dets sansers utstrekning, rekkevidde. Dyret kan ikke oppfatte den andre som seg selv og for seg selv; den andre kan aldri åpenbares for dyret som det den er.

Hvordan har det seg at jeg hver gang jeg (lik en edderkopp) sprer tankene mine ut for å forsøke å begripe Heidegger, ser ham til sengs med sin lidenskapelige student, begge nakne under en av de omfangsrike tyske ederdunsdynene en regntung torsdags ettermiddag i Württemberg? Coitus er fullbyrdet; de ligger side om side, hun lytter mens han snakker og snakker om dyret overfor hvem verden enten er en stimulus, en risting i bakken eller et hint av svette; eller ingenting, tomhet, ikke-væren. Han snakker, hun lytter, prøver å forstå ham, fylt av godvilje overfor sin lærer-elsker.

Bare overfor oss, sier han, avslører verden seg som det den er.

Hun snur seg mot ham og tar på ham, og plutselig er han full av blod igjen; han kan ikke få nok av henne, appetitten hans på henne er umettelig.»

Det er det hele. Dette er den brå slutten på hans mors tre sider lange Heidegger-tekst. Han leter gjennom papirene, men det finnes ingen fjerde side.

På impuls ringer han henne. «Jeg har lest teksten din om Heidegger. Jeg syntes den var interessant, men hva er det for noe? Er det skjønnlitteratur? En fagtekst du har gitt opp? Hvordan skal jeg tolke den?»

«Du kan vel kalle det en fagtekst jeg har gitt opp», svarer moren. «Den begynte seriøst, så forandret den seg. Det er problemet med det meste av det jeg skriver nå for tiden. Det begynner som én ting og ender opp som noe annet.»

«Mor», sier han, «jeg er som du vet ingen forfatter, ei heller er jeg noen ekspert på Heidegger. Hvis du sendte meg historien om Heidegger i håp om at jeg skulle fortelle deg hva du bør gjøre med den, beklager jeg å måtte si at jeg ikke kan hjelpe.»

«Men tror du ikke det finnes en kime til noe der? Mannen som mener at flåttens opplevelse av verden er fattigslig, verre en fattigslig, som mener flåtten ikke har noen bevissthet om verden utover en ustanselig snusing mens den venter på at blodkilden skal komme, men som selv hungrer etter disse ekstatiske øyeblikkene da bevisstheten om verden krymper inn til intet, og han fortaper seg i tankeløs sensuell henførelse …? Ser du ikke ironien?»

«Jeg gjør det, mor. Jeg ser ironien. Men er ikke poenget ditt litt platt? La meg forklare det for deg. I motsetning til insekter har vi mennesker en splittet natur. Vi har dyrisk appetitt, men vi har også fornuft. Vi skulle gjerne ha levd et fornuftsliv – Heidegger skulle gjerne ha levd et fornuftsliv, Hannah Arendt skulle gjerne ha levd et fornuftsliv – men noen ganger klarer vi det ikke, for noen ganger innhentes vi av appetitten vår. Vi innhentes og vi gir etter, vi hengir oss. Så, når appetitten vår er tilfredsstilt, vender vi tilbake til fornuftslivet. Hva mer er det å si?»

«Det kommer an på, gutten min, det kommer an på. Kan vi snakke som voksne, du og jeg? Kan vi snakke som om vi begge vet hva som menes med sanselig kjærlighet?»

«Snakk i vei.»

«Tenk på det aktuelle øyeblikket, det øyeblikket da du er alene med den du virkelig elsker, den du virkelig begjærer. Tenk på fullbyrdelsens øyeblikk. Hvor er det du kaller fornuften i det øyeblikket? Er den fullstendig utslettet, og er det i det øyeblikket umulig å skjelne oss fra den blodoppsvulmede flåtten? Eller skimrer fornuftens gnist fortsatt bakenfor det hele, uutslukket, ser tiden an, venter på å blusse opp igjen, venter på det øyeblikket da du skiller deg fra den elskedes kropp og gjenopptar ditt eget liv? Hvis det siste er tilfellet, hva har den gjort, denne fornuftens gnist, mens kroppen har vært borte og moret seg? Har den utålmodig ventet på å kunne hevde seg igjen; eller har den tvert imot vært fylt av melankoli, ønsket å utånde, å dø, men ikke visst hvordan den skal gjøre det? For – hvis jeg skal snakke som et voksent menneske til et annet – er det ikke dette som hindrer våre fullbyrdelser – denne standhaftige, lille blafringen av fornuft, av rasjonalitet? Vi ønsker å forsvinne inn i vår dyriske natur, men vi klarer det ikke.»

«Og derfor?»

«Derfor tenker jeg på denne mannen, Martin Heidegger, som ønsker å være stolt av at han er et menneske, ein Mensch, som forteller oss hvordan han skaper en verden rundt seg, weltbildend, hvordan vi kan være som ham, weltbildend vi også, men som egentlig ikke er tvers gjennom sikker på at han ønsker å være ein Mensch, som har øyeblikk da han undrer om det i et større perspektiv ikke ville vært bedre å være en hund eller en loppe, og gi seg hen til det værendes strøm.»

«Det værendes strøm. Jeg har falt av lasset. Hva er det? Forklar.»

«Strømmen. Flodbølgen. Heidegger har en fornemmelse av hvordan denne opplevelsen ville være, opplevelsen av det værendes strøm, men han motsetter seg den. I stedet kaller han det en fattigslig opplevelse av væren. Han kaller den fattigslig fordi den er uten variasjon. For noe tull! Han sitter ved skrivebordet og skriver og skriver. Das Tier benimmt sich in einer Umgebung, aber nie in einer Welt: Dyret handler (eller opptrer) innenfor et miljø, men aldri innenfor en verden. Han løfter pennen. Det lyder et bank på døren. Det er banket han har lyttet etter med årvåkne sanser hele tiden mens han har skrevet. Hannah! Den elskede! Han kaster pennen til side. Hun har kommet! Hans begjær er her!»

«Og så?»

«Det er det hele. Jeg har ikke vært i stand til å ta det videre. Alt det jeg sendte deg er slik. Jeg klarer ikke å ta det til neste nivå. Det mangler noe i meg. Jeg pleide å være i stand til å ta ting til neste nivå, men jeg ser ikke ut til å ha den i meg lenger, denne evnen. Tannhjulene henger seg opp, lysene slukner. Den mekanismen som pleide å ta meg til neste nivå later ikke til å fungere lenger. Ikke vær redd. Det er naturen – naturen som forteller meg at det er på tide å komme hjem.

Dét er enda en opplevelse Martin Heidegger ikke var villig til å reflektere over: opplevelsen av å være død, av å ikke være tilstede i verden. Det er en helt egen opplevelse. Jeg kunne fortelle ham om den hvis han var her – i hvert fall om dens tidlige manifestasjoner.»

FIRE

En dag senere blar han gjennom morens dagbok igjen, lander på den siste nedtegnelsen som er datert 1. juli 1995.

«I går gikk jeg på en forelesning med en mann som het Gary Steiner. Han snakket om Descartes og Descartes’ vedvarende innflytelse på måten vi tenker på dyr på, selv de mer opplyste blant oss. (Descartes sa, som man husker, at mennesket har en rasjonell sjel, mens dyr ikke har det. Fra hvilket det fulgte at selv om dyr er i stand til å føle smerte, er de ikke i stand til å lide. I følge Descartes er smerte en ubehagelig fysisk sansning som utløser en automatisk respons, et skrik eller et brøl; mens lidelse derimot er en annen sak, på et høyere nivå, menneskets nivå.)

Jeg syntes forelesningen var interessant. Men så begynte professor Steiner å gå i detalj om Descartes’ anatomiske eksperimenter, og plutselig holdt jeg det ikke ut lenger. Han beskrev et eksperiment Descartes utførte på en levende kanin, som jeg antar var spent fast til et bord eller naglet til det, så den ikke kunne røre seg. Descartes åpnet kaninens bryst med en skalpell, brakk av ribbeina ett for ett og fjernet dem for å blottlegge det bankende hjertet. Så lagde han et lite snitt i selve hjertet, og var i et sekund eller to, før hjertet sluttet å slå, i stand til å observere klaffesystemet som blodet pumpes rundt ved hjelp av.

Jeg lyttet til professor Steiner, og så sluttet jeg å lytte. Tankene mine vandret annetsteds. Jeg hadde et påtrengende ønske om å falle på kne, men vi befant oss i et auditorium der setene stod tett inntil hverandre, slik at det ikke var plass til å knele. ‘Unnskyld, unnskyld’, sa jeg til naboene mine, og banet meg vei ut av auditoriet. I foajeen, som var tom, kunne jeg endelig knele og be om tilgivelse, på egne vegne, på herr Steiners vegne, på René Descartes’ vegne, på vegne av hele vår morderiske horde. En sang dunket i ørene mine, en gammel profeti:

Den sultne hundens klagesang
Forkynner statens undergang.
En hest som piskes til den stuper
Krever blod fra menneskestruper.
Skriket fra en jaget hare
Legger hjernens fibrer bare …
Den som skader gjerdesmetten
Hører ei til menneskeætten …
Ta ei liv av møll og svermer
Dommedag du raskt deg nærmer.

Dommedag! Hvilken nåde vil Descartes’ kanin, gjort til martyr i vitenskapens tjeneste for tre hundre og syttiåtte år siden i år, og i Guds hender med sitt sønderrevne bryst siden den dagen vise oss? Hvilken nåde fortjener vi?»

Han, John, sønnen til kvinnen som i juli 1995 falt på kne og ba om tilgivelse og deretter skrev disse ordene han nettopp har lest, tar frem pennen. Nederst på siden skriver han: «Et faktum om kaniner, bevitnet av vitenskapen. Når revens kjeve lukker seg om nakken til kaninen går den inn i en sjokktilstand. Naturen har ordnet det slik, eller Gud, hvis du foretrekker å snakke om Gud, har ordnet det slik at reven kan rive opp magen til kaninen og fråtse i innvollene uten at kaninen føler noe, ikke noe om helst. Ingen smerte, ingen lidelse.» Han streker under ordene Et faktum om kaniner.

Hans mor har ikke gitt noen indikasjon på at hun vil ha tilbake dagboken. Men skjebnen er uransakelig. Kanskje kommer han til å bli den første av de to som dør, bli overkjørt idet han krysser gaten. Da vil hun for en gangs skyld bli nødt til å lese hans tanker.

FEM

Det tykkeste av dokumentene moren har sendt ham gjelder en bok kalt Why Animals Matter av Marian Dawkins – en anmeldelse eller et utkast til en anmeldelse.

«Ordet matter i bokens tittel er forvirrende», leser han. «Ingenting ‘betyr noe’ i teorien. I teorien betyr vi enten alle noe, eller så gjør ingen av oss det. Det Dawkins prøver å si er Hvorfor dyrene betyr noe for mennesker.

Her er et eksempel på Dawkins i aksjon når hun skriver om dyresinn for menneskesinn, for hvilke spørsmålet om dyret er ett av mange spørsmål og så visst ikke et spørsmål om liv og død. Har dyr et ekte sinn, spør hun, et sinn som vårt? Hvordan besvarer vi et slikt spørsmål vitenskapelig?

Svaret hennes: Vi besvarer spørsmålet vitenskapelig ved først å postulere det vitenskapelig. Å postulere spørsmålet vitenskapelig fordrer at vi dokumenterer den adferden vi ønsker å forklare, og deretter med rasjonelt sinn utforsker en rekke hypoteser som kanskje kan forklare slik adferd.

Jeg setter meg selv i det dyrets sted som Dawkins feller dom over. Du bestemmer at du vil vite om jeg har et sinn, eller tvert imot bare er en biologisk maskin, en maskin laget av kjøtt og blod. Med dette som formål skal du utsette meg for en prøve hvis form fastsettes av deg. Det skal være en vitenskapelig prøve, karakterisert av rasjonalitet, skepsis, hypotesetesting, et cetera. Det vil formodes at jeg ikke har et sinn med mindre jeg, den som skal prøves, kan bevise det motsatte (egentlig med mindre du, som handler på mine vegne, kan bevise det motsatte). Hvis du kan produsere to alternative hypoteser for måten jeg oppfører meg på under prøven (egentlig for måten du observerer at jeg oppfører meg på), vil du, i følge din vitenskapelige metode velge den enkleste av hypotesene.

Jeg spør: Kan jeg, med slike dårlige odds i dette spørsmålet om liv og død, nære noe håp om å overbevise deg om at jeg har et sinn?»

Han legger Dawkins-papirene til side. Det er sent, han er trett, men blikket hans fanges av et dokument der det enslige ordet DASTON er skriblet øverst med tykke, svarte store bokstaver.

«Jeg er ingen dyreelsker», leser han. «Dyrene trenger ikke min kjærlighet, og jeg trenger ikke deres. Den menneskelige kjærligheten er obskur nok. Hvordan velger den menneskelige kjærligheten sine objekter? Jeg aner ikke. Hvorfor er den så full av ambivalens? Jeg er helt blank. Så mye mer utilgjengelig dyrenes følelser må være for oss! Nei, jeg har ingen interesse av kjærlighet, jeg bryr meg bare om rettferdighet.

Ikke desto mindre har jeg alltid vært trygg på at jeg har en viss tilgang til – hva skal jeg kalle det? – dyrenes indre liv. Ikke til tankene deres, ikke til følelsene, men til stemningen, die Stimmung, i den indre tilstanden deres, som kanskje ikke engang er en ‘indre’ tilstand (i motsetning til en ‘ytre’), siden jeg har mine tvil om at psyke og soma er adskilt – hos dyr, eller hos oss, for den saks skyld. Men jeg var alltid trygg på at jeg hadde en slik tilgang til det åndelige, og derfor oppførte jeg meg som om jeg hadde det overfor dyrene som krysset min vei. Jeg skrev i hvert fall som om jeg hadde det.

Dyr: for en slurvete sekkebetegnelse! Hva har gresshoppen og ulven til felles, bortsett fra at de ikke er mennesker? Hvem er likere: ulven og gresshoppen, eller ulven og jeg?

Som jeg sa: Jeg trodde jeg hadde tilgang til det indre livet hos ulven og gresshoppen og hele menasjeriet. Hvorfor det? På grunn av evnen til medfølelse, som i min uvitenskapelige oppfatning er medfødt. Vi blir født med denne evnen, som jeg vil kalle en sjelsevne snarere enn en tankeevne; vi kan velge å dyrke den, eller vi kan velge å la den visne hen.

Så kommer idéhistorikeren Lorraine Daston. Det er Daston som får meg til å tvile mest på meg selv. Hun setter en historisk ramme rundt folk som meg, folk som tror de har en medfødt evne som gjør dem i stand til å se verden gjennom den andres øyne.

Kort oppsummert sier Daston følgende: Troen på at vi mennesker har evnen til å skille oss fra oss selv og medfølende projisere oss selv inn i andres sinn – det hun kaller evnen til å forandre perspektiv – er overhodet ikke medfødt og universelt, men oppstod tvert imot for første gang i Vesten på slutten av syttenhundretallet, i det som den gang kaltes morallæren, på et tidspunkt i den vestlige filosofihistorien da subjektiviteten lot til å være sinnets essens. Den perspektiviske innstillingen hadde en begynnelse, og den vil få en slutt.

På denne påstanden fra Daston, svarer jeg: Selvfølgelig er subjektiviteten essensen av sinnet, av mentale opplevelser. Cogito ergo sum: Det er fordi jeg tenker at jeg har bevissthet, ikke fordi det eksisterer tanker i teorien. Jeg tenker, og tenkingen er bare min, farget av min jeg-het, min subjektivitet, som ligger dypere enn tankene. Hva er vel mer opplagt enn det?

Det er her Daston gjør den konseptuelle manøveren som forbløffer meg. Hun trekker inn engler. Akkurat slik vi pleide å tenke at dyrene var våre mentalt underordnede, sier hun, slik pleide vi å tenke at guder og engler hadde sinn som var våre overlegne. I Thomas Aquinas’ angelologi har engler en intuitiv intelligens som på et blunk evner å begripe de totale konsekvensene av et hvert premiss de forestilles. Det er som om hele matematikken folder seg ut for englesinnet i en eneste selvinnlysende åpenbaring.

Sett englesinnet opp mot vår menneskelige intelligens, som strever seg gjennom logikkens trinn og ofte sklir ut i feiltagelser på veien. Hvordan kan det underlegne menneskesinnet, selv med sin påståtte evne til medfølelse, aspirere til å inneha en engels intelligens, innta en engels perspektiv?

Finnes det engler? Hvem vet? Dastons poeng avhenger ikke av deres faktiske eksistens. En gang, sier hun, fantes det mennesker som Aquinas, som var i stand til å forestille seg andre slags sinn enn våre egne uten å postulere en evne til medfølelse som ville gjøre oss i stand til å projisere oss selv inn i den andres eksistensielle modus.

Hvilken lærdom har Daston å gi meg især? Hun lærer meg at jeg ved å forutsette at jeg kan begripe dyresinnet ved hjelp av sympatiens, medfølelsens kraft, simpelthen har avslørt meg som en skapning av min tid, født under det perspektiviske paradigmet og altfor uvitende til å unnslippe det. En ydmykende lærdom, hvis jeg velger å ta den til meg.»

SEKS

Han har nådd slutten på lesningen. Klokken er ett på natten her, seks på morgenen der. Moren hans sover høyst sannsynlig. Ikke desto mindre løfter han av røret.

Han har forberedt en tale. «Takk for at du sendte meg pakken med dokumenter, mor. Jeg har lest gjennom de fleste av dem, og jeg tror jeg skjønner hva du vil at jeg skal gjøre. Du vil at jeg skal tvinge disse brokete tekstbitene inn i en form, få dem til å passe sammen på et eller annet vis. Men du vet like godt som jeg at jeg ikke har noe talent for den slags. Så si meg, hva handler dette egentlig om? Er det noe du er redd for å fortelle meg? Jeg vet det er tidlig på morgenen, jeg beklager, men vær så snill og vær ærlig med meg. Er det noe i veien?»

«Ja vel, jeg skal fortelle deg det. Jeg er ikke meg selv, John. Det holder på å skje noe med meg, med hodet mitt. Jeg glemmer ting. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg har vært hos legen. Han vil at jeg skal dra inn til byen og ta noen prøver. Jeg har bestilt time hos en nevrolog. Men i mellomtiden forsøker jeg å få orden på livet mitt, for sikkerhets skyld.

Jeg kan ikke beskrive hvor rotete det er på arbeidsbordet mitt. Det jeg sendte deg er bare en brøkdel. Hvis det skjer noe med meg, kommer vaskedamen til å kaste alt. Og kanskje er det som fortjent. Men på mitt forfengelige, menneskelige vis fortsetter jeg å tenke at det kan skapes noe av verdi av det. Besvarer det spørsmålet ditt?»

«Hva tror du det feiler deg?»

«Jeg vet ikke helt. Som jeg sa, så glemmer jeg ting. Jeg glemmer meg. Jeg befinner meg plutselig på gaten og vet ikke hvorfor jeg er der eller hvordan jeg kom meg dit. Noen ganger glemmer jeg til og med hvem jeg er. En nifs opplevelse. Jeg føler at jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Som jo er å forvente. Hjernen, som er materie, forfaller, og siden sinnet ikke er uten forbindelse til hjernen, forfaller sinnet også. Kort oppsummert er det slik det er fatt med meg. Jeg klarer ikke å arbeide, klarer ikke å tenke i større baner. Hvis du finner ut at du ikke kan gjøre noe med papirene, så ikke tenk på det, bare legg dem på et trygt sted.

Men nå mens jeg har deg på tråden, la meg fortelle deg hva som skjedde i går kveld.

Det var et program på tv om industrielt landbruk. Vanligvis ser jeg ikke på sånt, men denne gangen skrudde jeg av en eller annen grunn ikke av.

Programmet viste et industrielt kyllingklekkeri – et sted hvor de befrukter egg en masse, klekker dem kunstig og kjønner kyllingene.

Rutinen er slik: Den andre dagen i livet deres, når de er i stand til å stå på sine egne to ben, mates kyllingene inn på et rullebånd som fører dem sakte forbi arbeidere som har som oppgave å undersøke kjønnsorganene deres. Hvis det viser seg at du er en hun, overføres du til en kasse som fraktes til eggleggings-fabrikken, hvor du kommer til å tilbringe ditt produktive liv som verpehøne. Hvis du er en han blir du værende på rullebåndet. I enden av rullebåndet tippes du ned i en sjakt. I bunnen av sjakten er det to takkete hjul som maler deg til en deig som så blir kjemisk sterilisert og gjort til kvegfôr eller gjødsel.

Kameraet i går kveld fulgte en enslig liten kylling på hans ferd langs rullebåndet. Så dette er livet! kunne du se at han sa til seg selv. Forvirrende, men ikke altfor utfordrende så langt. Et par hender løftet ham opp, skilte dunene mellom lårene hans, satte ham ned igjen på båndet. Massevis av tester! sa han til seg selv. Det virker som om jeg bestod den der. Båndet rullet videre. Djervt kjørte han av gårde for å møte fremtiden og alt det denne fremtiden rommet.

Jeg klarer ikke å få det bildet ut av hodet, John. Alle de milliardene av kyllinger som fødes inn i denne vakre verden og på vår nåde får leve én dag, før de males til deig fordi de har feil kjønn, fordi de ikke passer inn i forretningsplanen.

For det meste vet jeg ikke hva jeg tror på lenger. Den troen jeg pleide å ha later til å ha blitt innhentet av tåken og forvirringen i hodet mitt. Ikke desto mindre klamrer jeg meg til en siste tro: At denne lille kyllingen som viste seg for meg på skjermen i går kveld, viste seg av en grunn, han og de andre uanselige vesenene hvis veier har krysset min på ferd mot sine respektive endelikt.

Det er for dem jeg skriver. Livene deres var så korte, så lett glemt. Jeg er det eneste vesenet som fremdeles husker dem, hvis vi ser bort fra Gud. Etter at jeg er borte, vil det bare være tomhet. Det vil være som om de aldri har eksistert. Det er derfor jeg skrev om dem, og derfor jeg ville at du skulle lese om dem. Overlate minnet om dem til deg. Det er det hele.»

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

Copyright J.M. Coetzee, 2017

By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc.