Et spørsmål om troverdighet

En ung kvinne blir gravid uten å ha planlagt det, og vi får følge henne tett på kroppen gjennom graviditet, fødsel og den første tiden som nybakt mor.

Mikkel Bugge

Du er ny

Roman

Oktober, 2018

201 sider

 

Det slår meg, ganske tidlig i lesningen av Mikkel Bugges roman Du er ny, at forfatteren har gjort det vanskelig for seg selv, og ikke bare på én måte. Det har jeg sansen for. Virkelig gode forfattere velger sjelden minste motstands vei. På den andre siden er det ingen automatikk i at bøkene blir gode dersom forfatteren forsøker å gjøre noe som er komplisert. Tvert imot, kan man kanskje si, mulighetene for et realt mageplask er større jo flere øvelser stuperen skal foreta mens han er i lufta (vil jeg anta, jeg kan ærlig talt ingen ting om stuping).                 

Du er ny har en ung, navnløs jente som jeg-forteller. Hun er rotløs og følsom, treffer bygningsarbeideren Joacim, som hun synes virker stødig og har en bred rygg, og ganske raskt og helt uplanlagt blir hun gravid. Situasjonen til de to er langt fra ideell, men etter noen kvaler bestemmer de seg for å beholde barnet, og hun flytter inn i hans temmelig lille leilighet. Mens magen vokser blir de to bedre kjent med hverandre, og de dårlige sidene hos dem begge kommer frem. Fødselen er dramatisk og overveldende på den måten alle fødsler er det, og tiden etter opplever hun som stadig mer uhåndterlig. Hvordan kan hun være en mor, hun som knapt henger sammen selv? Til tross for de motstridende følelsene for barnet og morsrollen, og vanskene mellom de to voksne, finner hun også en trygghet og et ståsted i sin nye tilværelse, virker det som – det er ikke bare barnet som er nytt, det er også henne selv som har blitt ny gjennom det å få barn.

C-momenter

Blant de kompliserte øvelsene Bugge velger seg er det ikke bare det at han som mann skriver fra et kvinnelig perspektiv. Det i seg selv er ikke så oppsiktsvekkende. Men det faktum at han skriver om den veldig spesifikke kroppslige erfaringen det er å være gravid og føde, det kan jeg ikke huske å ha lest om hos noen mannlig forfatter før, i hvert fall ikke så detaljert, gjennom en hel roman. Som om det ikke var nok, har han også valgt å skrive om en person som er av en annen alder enn seg selv (hun fremstår som om hun er tidlig i tyveårene et sted) og med en annen klassebakgrunn og utdannelse enn forfatteren (selv om det ikke avsløres noe om hvor hun kommer fra, eller om familien hennes). Men den kanskje vanskeligste øvelsen han har valgt seg er mer subtil: Bugge skriver om en person som er temmelig mye mindre intelligent enn ham selv. Hele fire faktorer som skiller forfatteren fra sin jeg-forteller, altså.

Forfattere velger relativt ofte hovedpersoner som ligner på dem selv, av åpenbare grunner. Det er lettere å skrive troverdig om noen man har kjent på kroppen. Så finnes det også mange gode eksempler på at det kan fungere helt strålende for en forfatter å skrive om noen som er langt unna en selv. Gustave Flaubert skrev for eksempel om Madame Bovary. Mye nærmere i tid skrev den temmelig unge Kjersti Annesdatter Skomsvold om en temmelig gammel dame i sin debutroman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, med en stemme som i hvert fall jeg oppfattet som totalt troverdig. (Mens jeg leser Bugges bok ramler for øvrig Skomsvolds nyeste roman også ned i postkassen, den heter Barnet og handler om en mor og et nyfødt barn; idet jeg skriver denne anmeldelsen har jeg ikke rukket å lese den ennå). En god forfatter kan skrive om hva som helst, sies det gjerne. Jeg er ikke sikker på om det alltid stemmer. En god forfatter er kanskje også en forfatter som innser at hun må skrive de bøkene hun kan skrive, ikke de bøkene hun gjerne vil skrive?

En god forfatter

Mikkel Bugge er definitivt en god forfatter. Han har to novellesamlinger og en roman under beltet fra før, og den forrige boken hans, Tauet, ble velfortjent nominert til Brageprisen. De tidligere bøkene hans har vært eksperimentelle og viltre, både i språk og innhold. Du er ny er på de fleste måter en mer konvensjonell roman. Språket er godt, gjennomarbeidet, fritt for klisjeer. Bugge er en sterkere stilist enn de fleste andre norske forfattere det er naturlig å sammenligne ham med, og det er flust med presise setninger, treffende beskrivelser både av indre og ytre liv, og sterke avsnitt som beskriver erfaringene og vanskene med å ha en baby.

«Da hun våkna sjuende gang den natta, gjorde det vondt på et helt nytt sted i hodet. Skrikene hennes nådde frem til mitt aller innerste, så langt bak at det kanskje tilhørte ryggraden. Her skulle det bankes. Her skulle det knekkes. Det var som om jeg hadde oppdaga det motsatte av en orgasme.»

Formmessig er også Du er ny en god roman. Bugge har valgt å skrive på den nærmest punktroman-aktige måten som på ganske kort tid har blitt noe nær et standardoppsett for norske samtidsromaner, korte kapitler, noen ganger bare enkeltavsnitt, som hopper i scener og temaer, tidvis nesten som små tablåer, men som likevel er ordnet kronologisk og resulterer i et temmelig klart og tydelig hendelsesforløp, enkelte huller til tross. Den eksperimentelle siden til Bugge dukker stedvis opp, i kapitler skrevet i andre stil-leier, men disse er relativt få. Det dukker også opp to-tre små scener der hovedpersonens ustabile indre kommer tydeligere frem, korte glimt som kan minne litt om enkelte av personene i Ida Hegazi Høyers romaner. Et sted henter hun en gaffel på kjøkkenet mens samboeren sover, og legger seg ved siden av ham i senga:

«Jeg var nødt til å raspe ham, bare litt, ikke så det ble merker eller noe, men bare skyve stålet forsiktig nedover ryggen hans. Han grynta. Vrei litt på seg. Virka som om han likte det. Jeg prøvde litt hardere. Kunne ane konturene av fire hvite streker langs ryggen hans i lyset fra mobilskjermen min.»

Dette er kanskje de aller beste delene av boka, de stedene der fortellingen føles som om den har tenkt seg en annen vei, over i noe mer uforutsigbart.

Troverdighet

En av de sterke kreftene som er i sving i mye god skjønnlitteratur, er at den kampen personene utspiller på boksidene transformeres og blir leserens egen, enten gjennom en sterk identifikasjon, eller fordi den vekker visse minner, visse følelser, fordi det føles sant og ekte, helt akutt. Du er ny sikter mot å vekke denne identifikasjonen, anspore til denne gjenkjennelsen. Men det skjer ikke. Problemet i Mikkel Bugges roman er at jeg aldri riktig tror på hovedpersonen. Og dermed klarer jeg heller ikke å bry meg nevneverdig om henne. Gapet mellom jeg-fortellerens evne til å beskrive både det indre og det ytre livet sitt og situasjonen og hendelsene i livet hennes er for stort, det henger ikke sammen. Og i en sosial-realistisk roman som dette, med en handling som er så jordnær og dagligdags (folk føder og får barn i ett bankende kjør, uten at jeg med det mener å påstå at det er noe banalt over det, eller noe som det ikke er skjønnlitteraturen verdig å skrive om, tvert imot), så er denne mangelen på identifikasjon en kritisk svakhet ved romanen.

Du er ny er en roman som er lett og god å lese, og beskriver en erfaring som er allmenn, men også lite beskrevet i litteraturen. Jeg ser frem til å diskutere denne boka med andre lesere, og akkurat denne gangen vil det være spesielt interessant i å høre hvordan kvinner, mer spesifikt mødre, vil lese og tolke den. Har han klart å beskrive følelsen av å være en gravid kropp, fødselen, og det å være nybakt mor? Selv synes jeg det er et interessant prosjekt Bugge har begitt seg ut på, men jeg kan ikke si at jeg synes det har resultert i en genuint vellykket roman.