Årets beste debutant

Jeg skulle gjerne ha slaktet denne boken med tanke på hva Jonathan Relling har gjort mot meg, men i sannhetens og litteraturens navn, håper jeg likevel Det litterære Råd skjenker ham Tarjei Vesaas' debutantpris.

Jonathan Relling

Alltid natt når jeg venter

Roman

Fata Morgana, 2017

222 sider

Forfattere er et misunnelig folkeferd: Selv jeg som beveger meg i leseverdenens ytterste sirkler, jeg som ikke engang er forfatter enda, og som – gud forby – kanskje aldri blir det. Jeg, som de siste årene har hatt nok å gjøre med å ved hjelp av min lærerjobb forsørge min tre og et halvt år gamle datter, samt støtte min samboer i avslutningen av hennes medisinstudier, har kjent misunnelsen brenne i meg flere ganger i år. Først da Runa Fjellanger ga ut sin elegante og mørke På motorveiene på selveste Oktober Forlag. Dernest da Thomas Espevik ga ut sin originale og rystende Hva ville Johannes gjort? på frekke Flamme Forlag. Det er ikke det at jeg ikke mener Fjellanger og Espevik fortjener sine plasser på parnasset. Det er heller det at jeg studerte med disse to på forfatterstudiet i Tromsø fra 2014–2016, vi var klassekamerater, vi leste hverandres tekster, støttet hverandres prosjekter, og dermed minner deres fullførte utgivelser meg på hvor langt unna en virkeliggjøring min egen bok er. Selv om det er det eneste jeg virkelig vil, sliter jeg med å få skrevet noe som helst. Det har vært tungt for meg å se hvordan de har fått oppmerksomhet og anmeldelser, hvordan de har fått være DJ-er, konferansierer, ja endog redaktører, i kraft av sine utgivelser. Men misunnelsen overfor Espevik og Fjellanger er ingenting i forhold til den misunnelsen jeg følte da jeg leste Jonathan Rellings Alltid natt når jeg venter. Det er så vidt jeg kan holde meg sammen.

Det må sies: Jeg har en relasjon også til denne forfatteren. I 2013 deltok vi på et skrivekurs i regi av Jan Kjærstad på Litteraturhuset i Oslo. Vi kom i prat, delvis fordi kjæresten min fulgte meg den første dagen og kjente igjen Relling fra medisinstudiet, hilste på ham og introduserte oss, men også på grunn av en viss likhet i skrivestil. Vi hadde begge skrevet en novelle om en ung mann på en fest, og vi var begge inspirert av Raymond Carver, noe Kjærstad også påpekte.

Jeg er likevel ikke inhabil. Relling tilhører nemlig den litt sjeldne klassen av mennesker som ikke bruker Facebook, noe han for øvrig har til felles med tre norske forfattere som regnes som Nobelpris-kandidater, jeg tenker på Knausgård, Fosse og Askildsen. Relling og jeg har på grunn av hans manglede Facebook-profil ikke opprettholdt kontakten. Vi ville nikket til hverandre på gaten, tror jeg, men ikke noe mer. Jeg har i det hele tatt ikke tenkt noe særlig på Relling siden skrivekurset, ikke før både jeg og kjæresten min ble minnet på hans eksistens da romanen Alltid natt når jeg venter kom ut nå i november. Da ble misunnelsen min nok en gang vekket. For der jeg har vært travel med å jakte etter likes på Facebook de siste årene, ved å legge ut bilder av datteren min, omtale bøker jeg har lest og filmer jeg har sett, har Relling tydeligvis bøyd hodet og jobbet frem en roman som er noe av det sterkeste jeg har lest på mange år.

Å rulle i sin egen selvmedlidenhet

Jeg skal ikke trette leseren mer ved å rulle meg i min egen selvmedlidenhet, det er ikke spesielt tiltrekkende, dessuten må vi komme til saken, selve anmeldelsen, men jeg vil først bare nevne at for å bli nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, må man være 35 år eller yngre det året boken blir gitt ut. Jeg er i skrivende stund 35 år, og kan med andre ord aldri vinne ettersom jeg ikke har gitt ut noen bok i år. Det eksepsjonelle og litt irriterende med Relling er at han er hele ti år yngre enn meg. Ikke bare har han klart det jeg ikke har klart, å skrive en gnistrende roman, han har til alt overmål gjort det hele ti år før meg. Han leder så grundig i livets kappløp at ja, hva skal man si? Dette svir faktisk ekstra mye, for jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt, og Vesaas-prisen var liksom det jeg skrev for, det var den jeg siktet meg mot. Jeg var på god vei med et manus, men så ble samboeren min uventet gravid, jeg fikk andre ting å tenke på, og jeg ble fanget i hverdagen, fanget i et alvor, fanget i en middelmådighet jeg, om jeg skal være ærlig, har skammet meg over. Jeg har vært desperat.             Desperasjonen! Du er lammet, lammet! Lærerjobben lammer deg, så er det hjem til et nyfødt barn, et barn som du elsker, men som også lammer deg, og du kan knapt bevege deg. Ikke til venstre, ikke til høyre! Til venstre, der er datteren din som skal ha mat og en trøtt samboer som forsøker å få tatt anatomieksamen mellom ammetoktene, til høyre, der ligger 60 – SEKSTI - bokmålstekster og venter på å bli vurdert, hvorav hver vurdering tar opptil 45 minutter, og når du endelig – ENDELIG - er ferdig med disse 60 bokmålstekstene, venter 60 – SEKSTI – nynorsktekster som også skal vurderes. Situasjonen er så fastlåst som den kan bli, og det eneste man kan gjøre er å bite seg fast.

Min lille trøst har alltid vært dette at jeg har min lille datter, det har jeg alltid tenkt når jeg har sett disse romanforfatterne debutere en etter en, at jeg har i hvert fall lille Hedvig. Ettersom jeg ikke har fått skrevet noe særlig de siste årene, annet enn enkelte innleveringer på disse skrivestudiene jeg har deltatt på, har det å forsørge Hedvig og min samboer vært min glede i livet, det har vært mitt lys. Da vi kjøpte et rosa dukkehus fra Disney til henne på hennes treårsdag, et nokså dyrt dukkehus, som vi egentlig ikke hadde budsjett til, men som samboeren min greide å få til rabattert pris på grunn av sitt medlemskap i BR, og jeg så øynene hennes da hun pakket opp gaven, kjente jeg en fryd som jeg tror kan sammenlignes med en romanforfatters stolthet når denne leser en positiv anmeldelse av sin roman.

Av årets debutanter er det, så vidt jeg har fått med meg, særlig tre stykker som har blitt trukket frem som unge og eksepsjonelle av ulike kritikere. Disse er alle på min alder. Jeg tenker på 35 år gamle Erik Eikehaug med James Franco spytter når han snakker, 34 år gamle Marie Landmark med Hendelser uten navn og 35 år gamle Zeshan Shakar med Tante Ulrikkes vei. Om Eikehaugs roman skriver Arne Hugo Stølan i VG: «Litteraturåret 2017 har så vidt begynt, men det føles ikke spesielt dristig allerede nå å spå at James Franco spytter når han snakker kan bli en av årets viktigste norske romandebuter.»  Mari Nymoen i littkritikk.no skriver om Landmark: «Landmark er født i 1982 og dermed akkurat innafor aldersgrensa til Tarjei Vesaas debutantpris. Jeg tror hun er en sterk kandidat.» Og Erle Marie Sørheim skriver i Dagbladet om Shakar: «Kanskje høstens viktigste bok». Eikehaug, Landmark og Shakar har alle skrevet romaner med kvaliteter, men jeg mener Relling går dem en høy gang og at det er han som bør vinne Tarjei Vesaas debutantpris i år.

Slutty nurse

Den ene hovedpersonen i Alltid natt når jeg venter heter Jonas, og er en 24 år gammel jusstudent i Oslo. Det er for øvrig et artig poeng at hovedpersonene i debutromaner nesten alltid har navn som slekter på forfatteren. I Erik Eikehaugens James Franco spytter når han snakker, heter hovedpersonen Kenneth. Det er to stavelser akkurat som Erik, og det er vokalen E. I Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, heter den ene hovedpersonen Mohammed, greit nok, men den andre hovedpersonen heter Jamal. Nok en gang to stavelser, og en lik vokal. I Marie Landmarks Hendelser uten navn, har ikke hovedpersonen et navn, så den kan jeg ikke si noe på. Men mønsteret går ofte igjen.  I Rellings tilfelle er det pussig hvordan han valgte å kalle opp den ene hovedpersonen sin etter meg, det kan ha vært tilfeldig, men jeg har tenkt at siden jeg og Relling møttes på Jan Kjærstad skrivekurs, og Jan Kjærstads magnum opus er jo de tre bøkene om Jonas Wergeland, så tror jeg faktisk det har vært noe ubevisst i spill her.

Jonas er uansett jusstudent og allerede på første side møter han Samantha på et nachspiel i kollektivet hans på Bislett. Det er Halloween og Samantha har kledd seg ut som sykepleier (eller slutty nurse, som hun selv sier), Jonas som en zombie. De ender opp på soverommet hans. De har sex, de sovner og våkner kleine dagen etter. Jonas high fiver Hjalmar og Helmer som han bor med i kollektivet mens Samantha kommer seg hjem til Sagene på ustøe ben.

Boken er bygget opp med parallelle handlinger, annethvert kapittel er viet Jonas og Samantha. I andre kapittel følger vi Samantha som våkner dagen etter uten å huske all verden. Hun var full, hun hadde tatt MDMA, men hun har et vagt minne om at da Jonas begynte å fingre henne inne på rommet, forsøkte hun å si ifra at hun ville vente, men både på grunn av en form for innøvd høflighet – hun er vant til å ikke skulle «skape en scene», hun har hatt en streng far – men også på grunn av hvor ruset hun er, får hun seg ikke til å gjøre motstand. De to historiene utvikles i hvert sitt spor. Vi følger Jonas som treffer flere jenter på nachspiel i kollektivet på Bislett. Han mestrer det sosiale spillet på jusstudiet og klarer også å henge med faglig. Samantha derimot sliter. Det er blitt vanskeligere å konsentrere seg, hun gråter uten å forstå hvorfor. Hun treffer Jonas igjen på frokostkjelleren og reagerer med hjertebank og hyperventilering. Hun snakker med sine venninner i JURK som er bekymret for henne. Hun blir spurt om hun ble voldtatt. Hun svarer at hun ikke vet. De fortsetter å spørre. Etter noen uker anmelder hun. Ryktet går på jusstudiet, og konvolutten fra politikammeret i postkassen til Jonas sjokkerer ham. Romanen ruller opp en demrende innsikt, har han gjort noe galt? På hvilken måte forsterker omgivelsene Samanthas følelse av å være et offer, og Jonas’ skyldfølelse over å være en overgriper? Noe særlig mer skal jeg ikke avsløre her, men romanen drøfter viktige aspekter ved overgrep, skyld og skam.

Det hemmelige

Hva er vel en roman annet enn en mysteriereligion?  Hva er vel det sentrale i en roman annet enn en hemmelighet som blir avslørt og setter relasjonene til hovedpersonen under press? I det som regnes for den første moderne romanen, Cervantes Don Quijote, er det omverdenen som forstår noe hovedpersonen ikke gjør: hemmeligheten er at Don Quijote ikke er en ridder, at det gamle øket ikke er en stolt hest, at vindmøllen ikke er en drage. Romanens energi stammer fra misforholdet mellom hovedpersonens selvforståelse og omverdenens. 

I Kafkas Prosessen er det domstolen som vet noe om K. Hele hans tilværelse dreier seg om å komme ut av situasjonen, uten at han egentlig vet hva det er. Hans forbrytelse forblir skjult for ham, men hemmeligheten er drivverket.

I Arv og miljø av Vigdis Hjorth har hovedpersonen blitt utsatt for incest (eller har hun det?) og hemmeligheten skaper vantro og mistenksomhet.

Jeg kunne fortsatt eksemplene, for det samme mønsteret gjentar seg i flere sterke romaner i en rekke ulike variasjoner: En hemmelighet som setter hovedpersonens relasjoner under press. Derfor er en roman en mysteriereligion og lesningen av en roman et rituale i den samme religionen. Kvaliteten på romanen henger nøye sammen med kraften i hemmeligheten, hvilke konsekvenser hemmeligheten får, hvordan hemmeligheten blir holdt skjult for de uinnvidde, og etterhvert hvordan hemmeligheten blir avslørt, gradvis, delvis eller helt.

Betyr dette at jeg tar til orde for det melodramatiske? Ja! En roman er, og bør dypest sett være, et melodrama. Selv nyromanens viktigste verker, som i sitt vesen skulle være et opprør mot den tradisjonelle romanlogikken, handler om hemmeligheter som setter relasjoner under press. Tenk bare på Robbe-Grillets Sjalusi, som i sitt lynne er den minst melodramatiske boken man kan tenke seg i det den kun registrerer en rekke detaljer sett gjennom en persienne, men som på et annet nivå handler om en sjalu ektemann og mistanken om utroskap.

Betyr dette at jeg holder fram det patetiske, det b-film- og såpeserieaktige? Ja, på en måte. Men samtidig ville du vel neppe kalle Cervantes, Kafka eller Hjorth for patetiske, b-film- og såpeserieaktige romanforfattere? Det jeg peker på her, er ganske enkelt en jernlov. Hvis du er romanforfatter og ikke har lyst til å skrive om hemmeligheter som setter relasjonene til hovedpersonen din under press, er det omtrent som å være en bokser som ikke vil slå motstanderen sin. Hemmeligheten er romanens indre motor. Det er hemmeligheten som avgjør romanens fynd. Ja, jeg vil gå så langt som til å si at om det ikke er en hemmelighet i romanen, så er det ingen roman: En mann uten godt humør er ingen bussjåfør, et hull uten smult omkring er ingen smultring, og prosa uten en hemmelighet er ingen roman.

Er det hemmelige et kriterium forlagsredaktører går etter når de skal anta manus? Nei, åpenbart ikke, men det burde de kanskje? Er det hemmelige et kriterium juryer til ulike litterære priser styrer etter? Neida, men igjen, kanskje de burde? Er det hemmelige noe kritikerne verdsetter?  Nei, egentlig ikke. Hvem er det da som bryr seg om det hemmelige? Jo, det er ikke de profesjonelle leserne, men leserne som leser for sin egen fornøyelses skyld, og det er disse leserne som til syvende og sist teller, det er disse leserne som avgjør hva som blir stående. Uten en lyst, uten en dragning mot teksten, da er boken fort glemt om fem år, eller kanskje allerede neste høst, og uten en hemmelighet blir dragningen svak. Hemmeligheten i en roman er dermed magneten som kobler leser og bok.

Debutantene

I Shakars Tante Ulrikkes vei finnes det flere hemmeligheter som får konsekvenser for hovedpersonene. For eksempel Mohammeds stipend, som han vil holde hemmelig for de andre studentene. Dessverre blir ikke hemmeligheten gjort til gjenstand for en mer vedvarende, insisterende dramaturgisk utvikling. Romanen ender opp med å fortelle ganske rett fram om to interessante karakterer, men melodramaet uteblir. For eksempel viser det seg i slutten av romanen av Mohammed ikke har fullført sin Bacheloroppgave. Dette får leseren vite samtidig med faren til Mohammed. Hvis leseren derimot hadde fått vite hemmeligheten tidligere og sett hvordan Mohammed måtte skjule dette for faren, ville romanen bygget opp en tydeligere emosjonell kapital. Likeledes mener jeg relasjonen mellom de to hovedpersonene Mohammed og Jamal kunne vært gjort mer ut av.

I Landmarks Hendelser uten navn er hemmeligheten delvis ulykker hovedpersonen skal komme til bunns i, delvis hovedpersonens tilknytningsproblematikk. Det virker allikevel som om romanen ikke egentlig er interessert i sitt eget melodrama. Relasjonene til de ulike mennene forblir vage, arbeidsulykken blir aldri oppklart. Boken er preget av en fragmentarisk form, og prosaen sikter mot det poetiske, kanskje mer enn det romanaktige. Man kan fint se for seg at poetene i Det litterære råd vil la seg begeistre, men det er synd at hemmelighetene i romanen ikke blir melket mer.

Eikehaugs James Franco… er den romanen som kommer nærmest å ta sitt eget melodrama på alvor. I første del av romanen møter vi hovedpersonen som ung homofil mann som ikke lever opp til «mannsidealet» i det røffe guttemiljøet i Skien. Det er mange fine ansatser her til melodrama! Bra! Svakheten er at romanen hele tiden skal videre, videre, videre mot nye innfall og referanser og, bortsett fra i første del, ikke dveler lenge nok til virkelig å la hemmeligheten få sette sitt merke, sitt avgjørende preg på hovedpersonen.

Men romanen som virkelig har tatt sitt eget melodrama på alvor er Rellings Alltid natt når jeg venter: Hovedpersonens hemmelighet er som for Oedipus, ikke tilgjengelig for ham selv. Han er en overgriper, uten at han selv vet det. Ikke før voldtektsanmeldelsen dukker opp i postkassen settes erkjennelsesprosessen i gang hos Jonas, men leseren har kjent til hemmeligheten lenge og sett hvilke konsekvenser kvelden fikk for Samantha, og samtidig hvordan Jonas lever livet sitt videre i uvitenhet om hva som har skjedd. Hemmeligheten og leserens merkunnskap om hovedpersonen, blir i Rellings roman virkelig gjort til gjenstand for en undersøkelse, ja, det er hemmeligheten som er selve romanstoffet. Romanen utforsker muligheten for om man kan ha en voldtekt uten en voldtektsmann.

Dersom min hypotese er riktig, at det er forvaltningen av det hemmelige som avgjør kvaliteten på en roman, burde det ikke da være lett å skrive en god bok? Det raske svaret er jo, at det burde vært ganske lett. Det lange svaret er nei, for romanen må ikke bli for «tenkt», for cerebral, man må «skrive» romanen, det hele må flyte ut i språket som blod i blodårene, det må skje naturlig. Og også her har Relling truffet blink, han skriver frem et reflekterende og undrende språk som gjenfinner moralske dilemmaer selv i de små handlingene. Ta for eksempel denne passasjen fra en tidlig morgen på Deli Deluca på Bislett: «Jonas snappet en plastgaffel fra disken mens han nikket til den lett overvektige jenta i kassen med et unnskyldende, men samtidig flørtende blikk, som om han ville si: Jeg vet at jeg burde kjøpe noe for å få lov til å ta denne gaffelen, men jeg håper det er greit at jeg tar den allikevel. Den lett overvektige jenta smilte tilbake og lo.

Brevene fra Relling

Da Rellings roman utkom tidligere i år, ble jeg først glad på hans vegne. Jeg viste Dagbladet-artikkelen til kjæresten min, og av nysgjerrighet spurte jeg om hvordan Relling var som student, om det var noe særlig tid til overs til å skrive som medisinstudent, og kjæresten min fortalte noe motvillig at de hadde vært i samme kollokviegruppe. Jeg forsøkte å få vite mer, men hun unngikk temaet. Da jeg senere så på noen bilder av kjæresten min på Facebook, oppdaget jeg et fire år gammelt bilde hvor hun stod på en teaterscene sammen med Relling. Jeg konfronterte henne med det.

Når var dette, spurte jeg?

Fire år siden, svarte hun. Det viste seg at samboeren min hadde spilt med Relling i medisinerstudentrevyen omtrent på den tiden vi ble sammen.

Hvorfor holdt du dette hemmelig, spurte jeg.

Så du ikke skulle bli sjalu, sa hun.

Sjalu?

Ja, vi flørtet litt på medisinstudiet, forklarte hun.

Jeg ville ikke vite mer, men samtidig ville jeg vite alt. Hadde de kysset? Jeg holdt meg tilbake fra å spørre, og regnet med at hun ville fortelle hvis det var noe jeg burde vite.

En måned senere, idet jeg skulle til å skrive på denne anmeldelsen, da jeg lette etter en kvittering for den gamle laptop-en min, fant jeg tre brev brettet sammen liggende i det gamle skatollet til min kjæreste.

Brevene var fra Relling, skrevet til min samboer. Det eldste brevet var fire år gammelt. I brevene var Relling påfallende opptatt av vår datter. Og det virkelig merkelige var at Relling hadde vært med på å spleise på det rosa dukkehuset vi hadde gitt til Hedvig på treårsdagen. Det var ingen rabatt samboeren min hadde forhandlet seg frem til gjennom sitt medlemskap i BR. Det var Relling som hadde vært med på å kjøpe gaven!

Hva i all verden?

Jeg tenkte tilbake. Det hadde gått veldig fort da samboeren min og jeg ble sammen. Graviditeten kom liksom så fort, og vi brukte jo alltid kondom. Jeg hadde ikke stusset noe mer over det den gangen, jeg tenkte at sæden min var sterk, det gjorde meg stolt. Nå satt jeg der med brevene fra Relling i hånden og alt raknet rundt meg. Kunne det altså være at Relling var faren til Hedvig? Denne datteren jeg har brukt de siste tre og et halvt årene på å oppfostre. Var jeg blitt lurt?

Jeg tok meg i å ønske at jeg aldri hadde funnet de brevene. Hadde jeg bare kunnet fortsette å tro at alt var som det skulle! Men det kunne jeg ikke. Ikke nå. Jeg valgte å sende inn en DNA-test til et laboratorium i USA, og venter fortsatt på svaret, men jeg vet nok hva utfallet blir. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi henne. Vil jeg noen gang kunne elske Hedvig som min egen datter? Og hvilket ansvar hadde Relling i denne situasjonen? Burde han ikke ha gjort seg til kjenne og hjulpet meg med å avsløre maskeraden?

Vel, vel. Disse drøftelsene tilhører uansett mitt privatliv og er ikke relevante for selve bokanmeldelsen. Kanskje setter opplysningene Jonathan Relling i et dårligere lys som menneske, men det skal ikke ta i fra ham hvor dyktig han er som forfatter. Jeg anbefaler Alltid natt når jeg venter på det sterkeste og håper den finner veien under mange juletrær i år.